Pride: Transbevegelsen gjør toleransen for våre forskjeller mindre

I skrivende stund pågår Pride-paraden i Stockholm, en parade som i årenes løp har forvandlet seg fra en legitim demonstrasjon av aksept til et glanset og ofte seksualisert show. Men Pride handler selvsagt om så mye mer, og ikke sjelden skjuler det seg tragiske menneskeskjebner bak de glansede fasadene.

Lørdag publiserte avisen Dagens Nyheter (DN) et langt intervju med den 32 år gamle transpersonen Elina, som gjennomgående omtales som «hun». Intervjuet begynner med en fascinerende setning:

«I mange år følte Elina Eriksson seg tvunget til å leve som mann».

Tvunget? Han var jo en mann, var han ikke? Født som gutt, med XY-kromosomer, mannlige kjønnsorganer og en pubertet som førte til at gutten ble en mann med skjeggvekst, muskler og dyp stemme. Er du da «tvunget» til å leve som en mann? Vel, hvis naturen kan tvinge noen, så får det være. Da er vi alle tvunget til å leve som menn, kvinner, høye, lave, blonde, mørkhårede, kjekke, stygge, smarte, dumme … Noen av oss er født med fysiske eller psykiske begrensninger, eller vi rammes av sykdommer eller ulykker som endrer våre forutsetninger.

Vi kan ikke velge alt

Poenget er at vi ikke kan velge alt i livet, og de fleste av oss ville nok endret noe ved oss selv hvis vi kunne. Hvordan vi så velger å forholde oss til de forholdene vi er «tvunget» til å leve med, er imidlertid en helt annen sak.

Ingenting er tross alt svart eller hvitt, alt er nyanser av grått. Selv i hvordan vi oppfatter oss selv. Det har alltid eksistert guttejenter og maskuline kvinner, forsiktige gutter og feminine menn. Det har aldri vært noe problem. Helt til nå.

Nå er plutselig en del av de maskuline kvinnene og feminine mennene «trans», og identifiserer seg som det motsatte kjønn. Ikke noe problem med det, alle individer står fritt til å identifisere seg som de ønsker. Om du vil identifisere deg som pinnsvin, kineser eller en tallerken pudding, så kan du gjøre det. Men det endrer ikke virkeligheten, og vi kan ikke kreve at andre skal oppfatte oss på samme måte som vi oppfatter oss selv.

Elina forteller at han allerede som liten gutt følte seg «mer som en jente og følte seg mer komfortabel i en kvinnelig kontekst».

«Jeg så en venninne i en veldig lang kjole, og da tenkte jeg at det er sånn jeg vil se ut. Men det kan jeg ikke, for det var forventet at jeg skulle være gutt, og gutter skal være på en bestemt måte», sier han til DN.

Elin Eriksson blir intervjuet i Dagens Nyheter. Foto: Facebook

Å «bli» et annet kjønn

Løsningen på dette var å forlate hjembyen Karlstad, reise til Stockholm – og «bli kvinne». Men en mann kan ikke bli kvinne, like lite som ei kvinne kan bli mann. Uansett hormonbehandlinger og lemlestelser vil verden bedømme en 190 cm høy og over hundre tung person med grov kroppsbygning, store hender og bassstemme som en mann. Selv om han går i kjole. Men den som sier at mannen er en mann, blir ansett som fordomsfull:

Men hun møter fortsatt fordommer i hverdagen.

«Når jeg begynner å snakke, kan noen begynne å lure på om jeg egentlig er ei kvinne. Noen ganger blir jeg lei meg, og noen ganger forklarer jeg».

Han kan umulig bli lei seg for at medmennesker spør? Han blir snarere lei seg for at den magiske forvandlingen fra mann til kvinne, som LHBTI+-bevegelsen lovet, ikke fungerte. At han ikke er kvinne, og heller ikke blir oppfattet som det.

Elina er ikke aleine. Ville det ikke være et alternativ å bare forbli i det kjønnet du er født med, men samtidig gi deg selv friheten til å definere hvordan du vil uttrykke denne tilhørigheten? Vil du som mann sminke deg og gå i kjole? Gjør det! Men husk at verken sminke, kjole eller et sterkt indre ønske gjør deg til kvinne.

Björn «Snickar-Björn» Christiernsson heter nå Lee og identifiserer seg som kvinne. Foto: Skjermdump video YouTube

Mann eller kvinne på dine egne premisser

Et eller annet sted lurer jeg på om ikke hele transkjønnsproblematikken er en eneste stor bjørnetjeneste. Internasjonale studier viser at transseksuelle utgjør en beskjeden promille av befolkningen, mens Folkhälsomyndigheten i Sverige hevder at 0,4 prosent av svenskene er transseksuelle. Men antallet barn og unge som sier at de er «født i feil kropp», øker som en steppebrann. Rundt 1000 barn utredes for kjønnsdysfori, og av disse har mer enn halvparten andre psykiatriske diagnoser som autisme og angstlidelser. Flertallet av de såkalte transseksuelle er altså sannsynligvis helt vanlige maskuline kvinner eller feminine menn – og det er greit å være det.

Ville det ikke vært bedre å hjelpe disse kvinnene og mennene med å håndtere sin dårlige oppførsel eller sitt negative selvbilde? Hjelpe dem til å bli komfortable med å være kvinner og menn, på deres egne premisser? Å være den maskuline kvinna eller feminine mannen de er? Å velge å være en usminket lastebilsjåfør i rutete flanellskjorte, og likevel være ei fullgod kvinne? Å velge å være en velstelt blomsterdekoratør og ballettdanser, og likevel være en fullgod mann? Å kanskje akseptere at man er lesbisk eller homofil – og være lykkelig og trygg i den identiteten? I stedet for å få dem til å tro at de kan «bli» noe de ikke er, og så bli triste og skuffet når verden ikke ser dem som den de ønsker å være.

Jeg forstår at enkeltpersoner kan bli triste og skuffet når andre ikke anerkjenner dem slik de ønsker. Men hvordan kan man egentlig hjelpe? Jo, ved å støtte Karlstadgutten slik at han kunne ha forblitt den han faktisk og fysisk var og er – og følt seg vel med det. Kanskje han hadde vært mindre trist da? Det får vi aldri vite.

Trans = mindre aksept

Transbevegelsen hevder å være for aksept, inkludering og glede over «å være den man er», men bidrar ironisk nok til redusert aksept for forskjeller innen kjønnene. Skal man tro Elins og mange andre transseksuelles historier, resulterer de uopprettelige kjemiske og kirurgiske inngrepene riktignok i en ny kropp, men det indre tapet er ofte permanent, og et allerede skjørt individ må begynne å møte omverdenens realistiske blikk. Risikoen for selvmord øker for eksempel etter kjønnsskiftet. En ny innpakning løste ikke det grunnleggende problemet.

Hvis man ønsker at samfunnet skal bli mer aksepterende, slik Pride-toget for tida skriker i Stockholms gater, er løsningen derfor ikke å oppnå mer standardisering. Ikke engang om det gjøres med skalpeller.