Giulio Meotti og hans bok «De nye barbarene». Stillbilde av forfatteren: magic stream / YouTube. Omslag: Document.

«Europa er ikke lenger Europa. Det er en islamsk provins», skrev den berømte italienske forfatteren og journalisten Oriana Fallaci (1929–2006) i Wall Street Journal i 2003, en stund før det ble åpenbart for enhver som bruker øynene.

I dag går hennes landsmann Giulio Meotti (f. 1980), kulturredaktør i avisen Il Foglio og forfatter av et tjuetalls bøker, ett skritt lenger: Det er hele Vesten som er ferdig, fastslår han i sin bok «De nye barbarene», som Document nå utgir på norsk.

Tittelen henspiller naturligvis på Romerrikets fall, som historikere har forklart med at imperiets tiltagende dekadanse la det åpent for invaderende horder – som romerne altså kalte barbarer.

Denne gangen er Vesten selv barbarer, mener Meotti: Dens opprinnelige befolkninger har herjet, vandalisert og revet ned først, og ødeleggelsen har i første omgang hovedsakelig skjedd på et åndelig plan. «Er Vesten død allerede?» spør undertittelen.

De nye invasjons­styrkene, som er nøyere utmålt i sin vold, er happy med å overta mye av det materielle de finner, for eksempel idet kirkebygninger gjøres om til moskeer, eller kontorer for migrasjons­kontroll begynner å legge til rette for migrasjon i stedet.

Vi lever med andre ord ikke blant rykende ruiner. Det meste ser normalt ut på overflaten. De fleste gamle institusjonenes bygninger står der fremdeles, men selv er de blitt anti-institusjoner. Journalistikken er blitt anti­journalistikk. Viten­skapen er blitt anti­vitenskap. De kongelige er blitt anti­kongelige. Kirken er blitt en antikirke. Nasjonene er blitt anti­nasjoner. Hvem andre enn jihadister vil dø for dagens Norge?

Vestens fatale angrep på sin egen sivilisasjon består altså i at den har kuttet sine historiske og åndelige røtter – og som om det ikke var nok, kaster den fruktene som ved et mirakel måtte være igjen. En viktig konsekvens er utryddelsen av kulturen for fri diskusjon, som er blitt erstattet av woke-dogmer omgitt av en strengt håndhevet konformisme. En anti-ånd. Mangfoldet hylles, men på ideenes område er det enfoldet som hersker.

De sjokkerende eksemplene på nådeløs kansellerings­kultur som Meotti protokoll­fører i «De nye barbarene», viser at Vesten har undergravd seg selv så iherdig fra innsiden at det er lite igjen. Nedrivnings­lysten har ikke spart noe, hverken kjønn, lande­grenser, kristendom, språket, Shakespeare, Beethoven eller vår egen historie – enn si konservative ideer i sin alminnelighet.

De første som så hvor det bar, forklarer forfatteren, var dissidenter fra kommunismen som gikk i vestlig eksil, og så tegn på en annen autoritær ideologi enn den de hadde forlatt. Nå er den blitt luften vi puster i, og det er selvforskyldt fordi vi ikke lyttet til deres advarsler.

Vesten er med andre ved veis ende, og derfor må den begynne på nytt. Men først må wokeistan nedkjempes. Vi må «ødelegge ødeleggelsen», konkluderer Meotti.

I denne pamfletten dissekerer den italienske kultur­redaktøren angrepet på den vestlige sivilisasjonen med den presisjonen som trengs for å forstå hvor raffinert det er. For det er den åndelige kampen som er viktigst, da angrepene på vår ånd, vår sjel, pågår fra morgen til kveld hver eneste dag. Vesten har egentlig ikke forstått hva som har rammet den. Huet vårt er fylt med søppel som må tømmes ut før vi kan tenke klart.

Meottis oppgjør med woke-vesenet minner litt om Roger Scrutons oppgjør med de intellektuelle på venstresiden etter 1968. I likhet med den avdøde engelske filosofen er Meotti en intellektuell vulkan: ekstremt produktiv og med en mitraljøse­ild av tanke­vekkende observasjoner. Han har det man før pleide å kalle vidd – pleide, fordi man visste hva det var den gangen det fantes flere mennesker som hadde det. I dag er det nesten ingen igjen, og betegnelsen er blitt et fremmedord. Og han her skriver dessuten på italiensk, som også er fremmed for de fleste.

It takes a village, men landsbyen finnes ikke mer. Du har ikke mange med deg i jobben med å nedkjempe woke og formidle vestlig sivilisasjon til dine barn, i beste fall har du litt selskap bak en eller annen slags klostermur. Det krever uansett vitalitet og en – i ordets rette forstand – våkenhet som i dagens zombie­-verden er blitt mangelvare.

Fremtiden tilhører altså ikke slappfiskene, så unngå å være en – og la deg inspirere av en som absolutt ikke er det, når Document formidler en stemme du ellers ikke ville høre.