Høyre/venstre-aksen avgikk ved døden rundt år 2000

Gjennom 25 år har Høyre og Ap smeltet sammen til en globalistisk enhet. Globalismen er like mye en politisk ideologi som et hellig oppdrag – i konkurranse med sosialisme, kommunisme, nazisme, islamisme, marxisme, anarkisme og en haug andre -ismer som ikke er religioner. Og mennesker som omfavner slike -ismer mener alvor: Det blir grunnlaget for deres identitet og deres formål i livet. En slags rasjonell galskap man kan vie hele livet til.

Marxisme er bare et substitutt for religion, slik islamisme er et substitutt for politikk. Og globalisme er et substitutt for politikkens vonde prioriteringer: Under globalismen kan nemlig alle få alt, og det vil etter mye smerte resultere i et rettferdig paradis hvor hele menneskeheten jobber for felles beste under et utvalgt elitestyre – også kalt «build back better», for å oppnå de uoppnåelige «bærekraftmålene» i Agenda 2030.

Dagens adelskap har ikke bare bygget dette luftslottet – de har også flyttet inn i det, skalket lukene, dratt opp stigen etter seg, og de har ingen intensjon om å forlate det uansett hva som skjer. De kan ikke se ut, og ingen kommer inn i kretsen uten godkjenning av lauget. Det er disse menneskene som har ødelagt Sverige og sørget for at sommer-OL i Paris har omgjort «Kjærlighetens by» til en militærleir. Men det er ikke deres skyld, altså. De har aldri skylden for noe som helst som går galt, fordi adelskapet har seg selv som Gud.

Det er sjelden at mennesker som omfavner -ismer, slutter med det, uansett resultater, fakta eller knuste drømmer. Dette er menneskelig adferdspsykologi på sitt enkleste: De finner alltid noen eller noe å skylde på, og en grunn til å prøve enda hardere, alltid en gang til. Og globalister er akkurat som alle andre fanatikere: De kommer aldri til å gi seg, selv ikke når samfunnet ligger i ruiner, for «tar du løgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham samtidig». Og de som sitter på toppen av EUs maktpyramide, er skremmende gjennomsnittlige.

Jeg har møtt mange kjente og velutdannede mennesker på min vei, men jeg har til gode å møte en globalist med særlig intellektuell kapasitet. De snakker i fraser som sektmedlemmer og fremstår som drevet av innlærte tvangstanker, handlingsmønstre og forsvarsstrategier. De er rett og slett kjedelige å snakke med, for hos dem finnes det ingen dybde: Det er bare forutsigelige, store ord på papegøyemodus og fete løfter om fremtiden – og aldri tegn til selvransakelse, selvironi, risikovurdering eller konsekvensforståelse. Intellektuell middelmådighet virker å være en forutsetning for å bli med i klubben deres, og slik har de skapt politisk og intellektuell innavl siden muren falt i 1989.

Et ideologisk selvbedrag med ødeleggende konsekvenser:

Når man forstår bakgrunnen, er det mye lettere å se hva som kommer for Norge, slik det var mulig å spå fremtiden for Sverige allerede i 2010: Mer av det samme. Mer EU, overnasjonalitet, klimapolitikk, innvandring, islamisering og kostnader gjennom skatter, avgifter og prisvekst. For flertallet av velgerne i Norge vil dette være helt ok, siden de ikke rammes eller ikke har råd til det. Staten står for 66 prosent av Norges BNP, og flertallet som lever av dette, vil fortsette å stemme på globalisering, selv om det rammer deres medborgere stadig hardere, og selv om land i Europa kollapser økonomisk og sosialt. Hvem bryr seg?

Dette vil føre til hardere fronter, større splittelse og en enda større underklasse av fattige frem mot 2050, ikke minst fordi innvandringen vil ta seg opp og skape enda høyere press mot boligmarkedet og velferdssystemet. Særlig fordi klimapolitikken vil feile og «grønt industriløft» bare underminerer rammebetingelsene for ærlige næringsdrivende som ikke ønsker å bli en del av tilkaringsindustrien. Og årsaken til at dette skjer, er lett å se, bare man åpner øynene: Akkurat som kommunisme, er globalismen en teoretisk konstruksjon uten mulighet for suksess, for den forholder seg ikke til virkeligheten og menneskelighet. Globalisme virker ikke.

Dermed har ikke eliten noe annet valg enn å skylde på kritikere og bruke fiaskoen til å prøve enda hardere. Hver eneste fiasko blir et argument for å bruke enda mer penger på poltikk som ikke virker. Alternativer er å innrømme egen naive og klumsete tanketomhet, og det er bedre å rive hele samfunnet enn å rive sin egen selvhøytidelighet – slik kommunistiske regimer alltid gjør. Derfor har ikke eliten noe annet valg enn å fortsette å kamuflere den stadig økende arbeidsledigheten med enda flere støtteordninger, klimasatsinger og offentlige ansettelser.

Ingen valg i Norge i nyere tid har handlet om økonomi, budsjett og økonomistyring, som jo styrer hele samfunnsutviklingen, og årsaken til dette er todelt: Et stortingsvalg basert på økonomi vil vekke voksne mennesker fra godhet/ondskap-tøvet, for matematikk er ikke relativt. Og dessuten flyter Norge over av penger. Disse pengene bruker globalist-adelskapet til å bygge slott og palasser – eksempelvis nytt regjeringskvartal til seg selv, nasjonalbibliotek, nasjonalgalleri og andre grandiose satsinger for å flashe Norges nye pengemakt og vise at alt går strålende. Det skjer samtidig som ventetiden på NAV, sykebehandling og fattighuset øker, og ingen prosjekter holder budsjettet.

Det er ingenting som tyder på at dette vil endre seg fremover, for adelskap bygger alltid palasser, slott, statuer, symboler og kanaler som bevis for sin storhet. Jo verre samfunnet er drevet, desto flere priser og medaljer gir de hverandre. Det ligger ikke samme storhet i å bygge kloakkrør, vannforsyning og annen nødvendig infrastruktur – så dét vil fortsette å forfalle.

Norske velgere bryr seg ikke om dette, for de tar det fortsatt for gitt at det skal fungere. Ingen vinner valg på å love å bygge kloakkrør eller stramme inn på offentlig pengebruk, så prydpolitikken vil eskalere. Det vil også EUs makt over Norge gjøre, i likhet med Kinas makt over verden. Nordmenn forstår rett og slett ikke at en ny politisk ideologi har tatt over. Men de vil forstå det til slutt.

Norge styres av global utvikling og politiske eksperimenter som har løpt løpsk.

Norges fremtid avgjøres ikke av eliten eller velgerne i Norge. I globalismens ånd avgjøres alt av EU, USA, Kina og land utenfor Norge, og utviklingen i slike land er umulig å spå. Hvis Sveriges velferdssystem kollapser (noe det vil gjøre etter hvert), vil alle de svenske problemene velte inn over Norge, til tross for latterliggjøring av alle varslere. Og det finnes ingen tegn til planer for å stoppe det. Det finnes heller ingen planer for å stoppe at Kina velter inn over Norge – for globalisme er jo bra. Tollmurer, selvråderett og proteksjonisme er dårlig. Skjønner?

Europa har vært inne i en av historiens lengste fredsperioder de siste 1000 år, takket være terrorbalansen på grunn av atomvåpen. Nå eskalerer konfliktnivået kraftig, men jeg har ingen tro på noen verdenskrig eller storkrig i Europa, fordi ingen har noe å tjene på det: Russland kan ikke slå NATO, og NATO vil ikke invadere Russland, for alle vet hvordan dét går. Dessuten er ikke terrorbalansen brutt: Problemene med å bruke atomvåpen er nøyaktig de samme i dag som for 80 år siden.

Det som kan skje, er at det rett og slett bryter ut borgerkrig internt i Europa. Dette er en x-faktor som er umulig å forutsi om eller når vil skje, men én ting er helt sikkert: Siden revolusjonen i Iran i 1979 har politisk islam blitt en sterkere og sterkere maktfaktor, ikke minst i vestlige, demokratiske land. Dette er en antidemokratisk bevegelse, komplett med eget lovverk i konkurranse med andre samfunnssystemer. Ingenting tyder på at EUs globalistelite anser det som et problem. Hvorfor ikke? Fordi de er allierte: Islam er like globalt innrettet som globalistene, begge er dysfunksjonelle politiske ideologier for elitemakt, og foreløpig har de en felles fiende: demokratiet.

Innføringen av islam er et samfunnseksperiment. Dét er også innføringen av masseinnvandring, flerkultur, klimatiltak, energiomstilling, batteri-samferdsel, hydrogensamfunn, DEI-politikk, sirkulærøkonomi, bærekraftmål og globalisering. Nesten all politikk i Norge er eksperimentell og basert på ideologi, visjoner, hårete mål, overoptimisme og fremtidsdrømmer i stedet for samtidsansvar, edruelighet og forsiktighet.

Eliten har dyttet i gang alle disse samfunnseksperimentene på en gang – men de har ingen kontroll over dem, ingen styring, ingen plan for sluttresultatet, og ingen tanke for å rydde opp hvis noe går galt – akkurat som islamistene. Samfunnseksperimentene lever sitt eget liv nå, og de vil feile fordi ingen gjorde noen risikovurdering som ville avslørt at de aldri hadde noen forutsetning for å lykkes: Handel virker, men globalisme er ikke det samme som handel. Globalisme er en totalitær ideologi for elitisk overnasjonalitet, imperier og verdensregjering, og den virker ikke. Globalismen skaper ikke bedre samfunn og en bedre verden.

Ingen styrer Europa og Norge

Alle dissse samfunnseksperimentene foregår på samme tid, under elitens falske forutsetning om at omstilling er naturlig og at all endring er til det bedre. Dét er feil. Omstilling og endring er høyrisikabelt og bør derfor omfattes av styrkede kontrollrutiner, bremsefunksjoner og forsiktighet. I stedet har man gjort det motsatte. Når sikkerhetsnett og risikovurdring fjernes, er det i praksis ingen som aner hvor skuta er på vei, selv om kursen er satt mot Paradiset og intensjonene er de beste.

Dette innebærer i praksis at ingen styrer samfunnseksperimentene i Europa. Derfor er det heller ingen som styrer Europa. See? Ingen kan garantere for hvor man ender opp – og det er rett og slett «antipolitikk» eller anti-styring basert på ønskedrømmer. Dette er en gavepakke til enhver opportunist som ønsker å utnytte forvirringen til egen vinning, og horder av både opportunister, mafia, kriminelle, finanshaier og gangster-islam er på ballen.

Selv om globalist-eliten er manisk opptatt av å vise lederskap og henvise til en kommende suksess i fremtiden, viser resultatene i vår samtid at de bare er passasjerer på sin egen aktivisme. Ikke hør på hva de sier. Se på hva de gjør!

Hvor langt kan det gå? Vel – vi ser en klar tendens til at velgerne har fått nok av både eksperimenter og usikkerhet. Dessverre innebærer hvert eneste sjeldne valg at globalistene går sammen i koalisjoner for egeninteresse, og bare forsterker den eksperimentelle politikken som går imot folkeviljen. Det har vi sett både i Tyskland, Sverige og Frankrike nylig. Velgernes vilje må stoppes for enhver pris, fordi velgernes vilje «er en trussel mot demokratiet». Få hodet rundt dén!

Dermed eskalerer problemene fra dårlig politikk, til enda flere velgere har fått nok. Dessverre skjer dette så langsomt at når det endelig er et reelt flertall for et politisk skifte mot mer forsiktighet og kontroll, så har problemene fra samfunnseksperimentene blitt så enorme at man ikke lenger kan rydde opp gjennom demokratiske metoder. Og dermed kan globalistene får rett i sine beskyldninger: Deres motstandere er antidemokratiske, og president Nayib Bukele i El Salvador er et eksempel de kan bruke:

Udemokratiske metoder redder demokrati som er avviklet gjennom demokrati? 

Når sosialister, islamister og globalister har brukt demokratiet i årevis for å avvikle demokratiet og ødelegge stabiliteten i samfunnet, kan ikke demokratisk valgte politikere lenger rydde opp innenfor godkjente demokratiske metoder. Utviklingen har gått for langt, og de kriminelle og totalitære elementene har fått for mye makt – som i Iran, Tyrkia og Venezuela. Derfor er president Nayib Bukele i El Salvador så utskjelt, selv om det han gjør, faktisk virker. Han bruker totalitære metoder for å redde flertallet, samfunnet og demokratiet.

Ifølge globalister er dette en «trussel mot demokratiet», og da tar sosialistene og globalistene over igjen for å bygge sitt fremtidsparadis, helt til islamistene får nok og kvitter seg med både dem og demokratiet, innfører sharialov. Så får alle del i Allahs fremtidsparadis, og da blir det faktisk «fred». Den typen «fred» som alltid finnes i totalitære samfunn, og som IS ville innføre. For det er ikke bare globalist-adelskapet som vil avvikle demokratiet til egen vinning. Alle -ismer har dette som mål. Dermed er vi tilbake til hva jeg påpekte helt i begynnelsen av artikkelserien «Den Globale Eliten og Deres Lukkede Fora»:

For dem som står på toppen av demokratiet, har demokratiet ingen fordeler. Hvert valg er et problem og en trussel. Lysten til å beholde makta, pengene og prestisjen, er uimotståelig, for makt korrumperer. Derfor er demokratiet en ustabil konstruksjon som bare kan opprettholdes hvis det styres av nøysomme, erfarne folkevalgte uten egeninteresse.

Norge er ikke der lenger. Og ingen maktstrukturer i samfunnet vårt ønsker denne fortiden tilbake. De ønsker heller å forme samfunnet i sitt bilde, selv om det blir «vanskelig» eller «det vil koste», som Høyres smilende Buddha, Erna Solberg, eller Arbeiderpartiets søkkrike WEF-bikkje, Jonas Gahr Støre, lover oss alle. Dette adelskapet er så middelmådig fanatisk at de er ute av stand til selvkritikk eller til å forstå at de gjør noe galt, selv når de negative resultatene skriker imot dem.

De har nemlig gitt hverandre priser og medaljer for egen genialitet, og snart er samfunnet vår «built back better» til år null, og et rettferdig, grønt fremtidsparadis på jord. Hallelujah! Men så treffes plutselig jorden av en asteroide, et vulkanutbrudd eller en istid, og alt går på trynet, fordi vi likevel ikke var guder og hadde kontroll på alt. Hvem vet?

Det er nemlig bare klimaforskningens orakler som ser fremtiden med så stor sikkerhet at den politiske eliten flokker seg rundt dem for å ta sine dristige avgjørelser.

Så er vi der igjen.