Tiziano Vecellio (ca. 1490–1576), «Salvatore Mundi», Eremitasjen, St. Petersburg.

¹¹ For øvrig, søsken, gled dere! Ta imot både rettledning og oppmuntring! Vis enighet, hold fred, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere. ¹² Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige her hilser dere. ¹³ Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!

Paulus’ 2. brev til korinterne 13, 11–13

For snart 250 år siden runget ropet om frihet, likhet og brorskap i gatene i Paris da revolusjonen var et faktum. Nå må Frankrike bruke 75.000 polititjenestemenn til å beskytte byen under de olympiske leker.

For den som vil se, er det en sammenheng som forteller oss hvor vi er på vei.

Drømmen om frihet, likhet og brorskap førte Frankrike ut i en politisk og menneskelig katastrofe. Terrorveldets brutale tilhengere farget gatene i Paris røde med blodet fra giljotinene som arbeidet på høygir. Også for kirken ble revolusjonen ødeleggende, det sies at den aldri har klart å komme tilbake til det den var.

Frihet og likhet kan i politisk sammenheng ikke forenes. Ønsker man frihet, må man akseptere ulikhet, og der det er fullstendig likhet, finnes det ingen frihet. I religionens verden er bildet et annet, der forenes frihet og likhet i Jesu død for menneskeheten.

Men Frankrikes angrep på kirken førte landet ut i en sekularisme som ødelegger alt som kan forsvare landet mot destruktive krefter, og aldri har vi sett det så tydelig som under årets olympiske leker og åpningsseremonien. Det var en gjennomført seksualisert hån av kristen tro, samtidig som den fremhevet revolusjonens terror. Det var et spark til både Frankrikes, men også resten av verdens befolkning som ønsker en annen politisk utvikling. De liberale mener de har rett til å bruke enhver anledning til å drive politikk. De tjener jo den gode sak.

Det store paradokset er at den normkritiske friheten og likheten som dagens liberale forfekter, og som rammer kristen tro, fører til at franske myndigheter må ha 75.000 politi til å beskytte lekene. Ikke mot kristne som de håner, men de som bare skal omtales i rosende ordelag.

Drømmen og frihet, likhet og brorskap fører altså til at samfunnet mister den troen som en gang ga dem beskyttelse mot de som samfunnet nå ikke klarer å beskytte seg mot.

Som jeg skrev forrige uke: Et samfunn bygget på Rousseaus allmennvilje og en gudløs fornuft er nødt til å forvitre og miste den friheten det hevder å forsvare, og det er nettopp hva vi ser i dagens Frankrike. Landet tror de kan få både likhet og frihet, men ofrer friheten på likhetens alter. Den seksuelle revolusjonen, som åpningsseremonien hyllet, gir ingen frihet.

På samme tid fører avvisningen av kristendommen til at de ikke lenger forstår farene fra islam, og den likheten de krever med hensyn til religioners betydning, gjør at landet åpner grensene for sine fiender. Revolusjonens rop om frihet, likhet og brorskap rammet nemlig ikke bare kirken; den førte til at den franske nasjonen mistet sitt fundament. Enhver som slutter seg til den franske republikks idealer om mangfold, blir nå en franskmann, og dermed er landet i prinsippet kun en administrativ størrelse, ikke et nasjonalt/religiøst fellesskap verdt å bevare.

Den største fienden landets liberale elite ser, er paradoksalt nok den eneste som kan redde landet fra undergangen: Jesus Kristus.

Det faktum at Frankrike må bruke så store ressurser på å beskytte fredelige idrettsutøvere, burde få den frie verden og folket i Frankrike til å stille spørsmål om hvor landet er på vei, og hvorfor. Men så lenge både folk og ledelse synes å hylle de kreftene som har til hensikt å nettopp underminere det som kan forsvare dem, er det lite håp.

Et demokrati vil ikke overleve som demokrati uten at folket forstår hva som beskytter dem. Frankrike tror at de i sekularismens navn kan gjøre alle til sine venner ved å forkaste Kristus, kjærlighetens og fredens Gud. Det er den største feilen de kan gjøre.