I den første artikkelen om statssikkerhet og alliansepolitikk, påpekte vi hvor viktig det er å forstå våre omgivelser og at det er makt og interesser som styrer stormaktene.

Vi påpekte det selvfølgelige, at allianser er fornuftig, særlig for små land, men at jo større asymmetrien er i forhold til de store, jo mer er de små prisgitt de store alliansepartnernes prioriteringer. De vil ikke alltid være sammenfallende med våre egne. Derfor er det viktig å ikke bare å forstå våre fiender. Det er like viktig å forstå våre venner.

Hvilke lærdommer kan vi trekke ut av dette?

Den første og mest åpenbare lærdommen finner vi i det gamle romerske ordtaket «Si vis pacem, para bellum», om du vil fred, så forbered deg på krig. Det er gammel lærdom, men lærdom som lenge vært glemt i de etablerte forsvars- og sikkerhetspolitiske miljøer i Norge, frem til Russlands invasjon av Ukraina.

Det gjelder små land like fullt som store militært og ressursmessig sterke nasjoner. FN og internasjonal rettsorden er fint å ha, men naivt å basere sin sikkerhet på. Allianser er fornuftig, særlig for små land, men allianser er flyktige og kan aldri garantere sikkerhet fult ut. Derfor Artikkel 3 i Atlanterhavstraktaten som forplikter medlemslandene til å holde seg med et adekvat nasjonalt forsvar.

På samme måte som det var en grov strategisk feil fra USAs side å avvise de russiske tilnærmingene for å etablere en felles sikkerhetsstruktur i Europa og i stedet ekspandere NATO mot øst inn i tidligere sovjetisk interessesfære, var det en grov strategisk feil av de europeiske NATO-landene å avvikle det nasjonale forsvaret og i stedet overlate sikkerheten i Europa til USA.

I Norge representerte Forsvarsreform 2000 den endelige spikeren i kista for det nasjonale forsvaret vi en gang hadde. Den sikkerhetspolitiske begrunnelsen for å avvikle det kan i beste fall karakteriseres som uansvarlig. Man mente at Russland var på vei til stabilt demokrati, at Norge ikke lenger var strategisk viktig og at integrasjonen i EU var kommet så langt at krig i Europa kunne utelukkes.

Det ble advart, og lenge var lykken bedre enn forstanden. Men Russland utviklet seg i totalitær retning. Norge er ikke blitt noe mindre strategisk viktig enn under Den kalde krigen. Og den eksistensielle krigen er tilbake igjen i Europa med full styrke. De sikkerhetspolitiske forutsetningene som Forsvarsreformen bygget på var optimistiske, på grensen til naive, og fullstendig uten forankring i virkeligheten.

Det er riktig nok en stedfortrederkrig som pågår i Ukraina. Den utkjempes verken på stormaktenes territorium, og foreløpig, heller ikke på noen av NATO-landenes territorium. Men det kan være et spørsmål om tid. Krigen eskalerer stadig. Vi står nå nærmere en tredje verdenskrig og et kjernefysisk ragnarokk enn noensinne under Den kalde krigen.

Mens den første lærdommen er å alltid holde seg med et adekvat nasjonalt forsvar selv, er den andre åpenbare lærdommen å holde dine venner og allierte nært, men like vel på armlengdes avstand. Det gjelder særlig hvis din viktigste allierte er en stormakt.

Det gjorde vi med de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene under Den kalde krigen. De forbød atomvåpen, utenlandske styrker og baser på norsk jord og la restriksjoner på militære øvelser nær grensen mot Russland. Det fungerte vel. Et sterkt nasjonalt forsvar og medlemskapet i NATO avskrekket. Samtidig beroliget de sikkerhetspolitiske restriksjonene russerne og bidro til lavere spenningsnivå.

Norske regjeringer ledet av Arbeiderpartiet og Høyre har imidlertid i løpet av de drøyt to siste ti-årene gjort kuvending i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Det nasjonale forsvaret er avviklet. De sikkerhetspolitiske restriksjonene er opphevet. Det er gjort avtaler om å etablere flere amerikanske baser på norsk jord. Vår sikkerhet er i dag helt og holdent basert på USA.

Å basere landets sikkerhet på en alliert, men fjern stormakt som USA, er erfaringsmessig, ikke klokt. Det er ikke klokt, hovedsakelig av to grunner.

For det første gjør det oss ensidig avhengig av USAs vilje og evne til å komme oss til unnsetning om vi trenger det.

Amerikansk utenrikspolitikk skifter med jevne mellomrom mellom isolasjonisme og ekspansjonisme. Det har vi erfart tidligere. Og vi er antakelig midt i et slikt skifte nå, mens krigen raser for fullt i Europa og det norske forsvaret ligger nede med brukket rygg.

Dernest er det, selv om viljen er til stede, ikke sikkert at USA har kapasitet til å komme oss til unnsetning.  Selv verdens største militærmakt vil ha problemer med å håndtere en krig på tre kontinenter samtidig, med Kina i Sørkina-havet, med Iran i Midtøsten og eventuelt en stor-konfrontasjon med Russland i Nord-Europa samtidig.

Den andre lærdommen for et lite land, i tillegg til å holde seg med et adekvat nasjonalt forsvar selv, er å søke sterke allierte, men holde dem på armlengdes avstand slik vi prøvde å balansere forholdet til USA under Den kalde krigen. Å suspendere basepolitikken og tillate amerikanske baser under amerikansk jurisdiksjon på norsk territorium er forståelig nå når krigen raser nær NATOs sørflanke, men det er ikke klok politikk på lengre sikt.

Selv om de amerikanske basene øker vår motstandskraft mot eventuell russisk aggresjon, bidrar fremskutte amerikanske baser og kapasiteter på Russlands dørterskel uomtvistelig samtidig til økt spenning og risiko for at vårt eget territorium blir gjort til slagmark i en eventuell konfrontasjon mellom stormaktene. Det er selvsagt direkte i strid med norske sikkerhetsinteresser.

Norge har nå inngått avtale om 12 amerikanske baser. Sverige har inngått avtale om 17 amerikanske baser, Finland 15 og Danmark 3. Det bidrar til økt forsvarsevne, men øker samtidig trusselnivået og faren for stormaktkonfrontasjon på den fennoskandiske halvøy.

Om det skulle komme til en stormaktkonfrontasjon mellom Russland på den ene siden, og USA og EU på den andre siden, vil de store NATO-landene gjøre som i mellomkrigstiden, og om mulig forsøke å skyve krigen lengst mulig unna, eventuelt mot Baltikum og Skandinavia. De amerikanske basene med kort avstand til store befolkningssentra vest i Russland, vil dessuten trekke det russiske skytset i samme retning.

Derfor, det tredje Norge og de nordiske land nå bør gjøre, er å styrke det nordiske forsvarssamarbeidet for å høste de naturlige synergiene og skalafordelene et slikt samarbeide byr på, både militært i forhold til vår stormaktnabo i øst og politisk i forhold til USA og våre øvrige allierte i NATO.

Nå raser krigen for fullt i Ukraina. Den eskalerer stadig. Vår viktigste hovedallierte, USA, beveger seg i isolasjonistisk retning. EU viser klare oppløsningstendenser, men hevder samtidig å ville etablere et felles europeisk forsvar. Tyngdepunktet i NATO er i ferd med å forflytte seg. Den atlantiske dimensjonen er svekket, men våre naboer Sverige og Finland er blitt nye medlemmer.

Europa vil ikke være det samme etter at krigen i Ukraina er over. Gitt vår utsatte geopolitiske beliggenhet og erkjennelsen om at det er makt- realpolitikken som rår mellom stormaktene, er det mest logisk å;

• gjenoppbygge Forsvaret og den nasjonale forsvarsterskelen så snart som mulig, innføre almen verneplikt, gjeninnføre mobiliserings- og totalforsvarskonseptet samt øke forsvarsbudsjettet til 3 % av BNP
• bidra til avspenning og etter hvert gjeninnføre de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene, avvikle de amerikanske basene på norsk jord og helst i hele Skandinavia og i stedet erstatte dem med amerikanske forhåndslagre snarest mulig etter at krigen i Ukraina forhåpentlig er over
• styrke og integrere det nordiske forsvarssamabeidet med en viss grad av rollespesialisering, men opprettholde selvstendige og intakte nasjonale kapasiteter i alle tre forsvarsgrener

De nordiske landene er hver for seg små, men fortsatt relativt homogene. Samlet vil de utgjøre en militær stormakt som vår stormaktnabo i øst vil ha få insentiver til å utfordre. Og samlet vil de kunne fremstå som ‘en allianse i alliansen’, som i større grad kan motstå ‘presset’ fra de store NATO-landene og dermed føre krigen primært på egne, og ikke på andres premisser, om det skulle komme til en storkonfrontasjon i Europa.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester