Denne måneden ble det klart at bygging og oppstart av det gigantiske prøveanlegget for fusjonkraft, International Thermoreactive Experimental Reactor (ITER), blir ytterligere forsinket og mye dyrere. Anlegget på Saint-Paul-lès-Durance i Sør-Frankrike har vokst til en gigantisk byggeplass på nesten to kvadratkilometer som sysselsetter tusenvis av ingeniører og vitenskapsfolk fra 35 nasjoner, men prosjektet er allerede kraftig forsinket.

Det er Sciencebusiness.net som meldte om saken for et par uker siden, hvor ITER selv har bekreftet at det blir enda flere forsinkelser og kostnadsoverskridelser etter at pandemi, komponentfeil og andre forsinkelser har bremset prosjeket. På en pressekonferanse bekreftet generaldirektør Pietro Barabaschi at planleggingen hadde vært «for optimistisk». Siste fase av ITER-planen blir nå forsinket til 2039, i stedet for 2035, slik tidligere planer lagt i 2016 la opp til.

Et veldig kostbart internasjonalt prosjekt

ITER har også droppet planene om å slå på reaktoren neste år for å lage et plasma for første gang, og vil i stedet først starte forskningsoperasjoner i 2034. Forklaringen han ga var at når reaktoren fyres opp i 2034, bør den være mer komplett, noe som gir mulighet for mer fyldige eksperimenter. Tidsplanen blir altså forkastet for å bygge en mer ferdig maskin, men det er ingen billig forsinkelse. Barabaschi sa at den nye planen vil koste fem milliarder euro ekstra, altså en overskridelse på over 50 milliarder kroner.

Selv om ITER er plassert i Frankrike, er det et internasjonalt samarbeid mellom Kina, EU, India, Japan, Sør-Korea, Russland og USA, og medlemmene må nå bestemme seg for om de skal fortsette å investere i prosjektet. Ifølge Wikipedia var det opprinnelige budsjettet rundt €6 milliarder, men totalprisen på konstruksjon og drift er helt i det blå mellom €18 og €65 milliarder.

ITER er for øvrig kun en eksperimentell reaktor og er ikke konstruert for å produsere strøm. Heller ikke den planlagte etterfølgeren DEMO, som fortsatt ligger på tegnebrettet, vil produsere strøm til kommersielle priser. Jeg har skrevet grundig om ITER tidligere, og du kan lese artikkelen her.

Ingen klimaløsning, ifølge generaldirektøren for ITER

Fusjon er den hellige gralen for alle som jakter på utopisk energi som er billig, miljøvennlig, ufarlig og i overflod, uten farlig avfall, og klimapolitikere har lenge hevdet at dette vil være løsningen på den påståtte klimakrisen. Barabaschi kaster kalt vann i ansiktet på alle som tror at fusjon vil løse noe som helst på kort sikt:

– Jeg stoler på at det vil være et tidspunkt hvor fusjon vil spille en viktig rolle, men jeg skal ikke være den som sier at fusjon vil løse alle problemer, og det vil ikke løse klimaproblemene på det tidspunktet de burde løses, for de burde vært løst i går. (…) Selv om vi hadde bevist i dag at termonukleær fusjon fungerer, tror jeg ikke vi ville være i stand til å ha den kommersielt operativ i 2040.»

Drømmen om fusjonskraft er over 60 år gammel, og forskere begynte å samarbeide allerede i 1978. I 1985 besluttet Gorbatsjov og Ronald Reagan å opprette et internasjonalt samarbeid om fusjonskraft, og året etter ble EU, USA, Sovjetunionen og Japan enige om å opprette ITER. Siden da har fusjonskraft alltid vært ti år unna i populærpressen, men 40 år etter opprettelsen av ITER er man fortatt ikke i nærheten av å lage strøm på denne måten.

Ingen garanti for at det noensinne vil fungere

De enorme klimasubsidiene har imidlertid satt fart på løftene fra alskens oppfinnere og gründere: Det siste tiåret har dusinvis av private fusjonsfirmaer dukket opp, og over 100 prosjekter pågår verden rundt. De fleste av dem lover mye raskere resultater enn ITER, og noen hevder at de vil oppnå konkurransedyktig kraft fra fusjon innen 2040 – bare de får litt mer offentlige penger til å fullføre eksperimentene. Og det får de.

Det er imidlertid et skjær i sjøen som ingen politikere bryr seg om: At fusjon kan gjennomføres på jorden, er enhver hydrogenbombe et bevis på, men at fusjon er mulig å gjennomføre stabilt, trygt og billig som kommersielle kraftverk, er science fiction. Det har blitt en «ubestridelig sannhet» gjennom langvarig mytebygging. Men selv om det fungerer på papiret og i teorien, finnes det ingen bevis for at det faktisk vil fungere i praksis. Man får ikke teknologi til å virke bare fordi man vil det. Det er ikke sånn virkeligheten fungerer.

Det enste ITER egentlig beviser så langt, er hvor ufattelig komplisert, dyrt og usikkert fusjonskraft faktisk er.

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.