Jeg var fra første stund klar på at jeg ikke ville avtjene verneplikt. Egentlig trodde jeg det ville ordne seg automatisk da jeg ble innkalt til sesjon 18. mai 1971. Å møte opp i tåkete bakrus for å besvare kinkige IQ-spørsmål og utsette en allerede ganske spinkel kropp for målbare fysiske påkjenninger, hva kunne gå galt?

Walk-over, tenkte jeg. Men det norske forsvar var av en annen oppfatning. Det var sånne som meg de trengte. Skranglete unggutter på nippet til å kaste opp, som leste Morgan Kane mens de løste IQ-oppgaver og som ble slitne bare ved tanken på å stramme musklene.

– Jeg har ganske vondt i ryggen, forsøkte jeg.

– Mmmmm, svarte mannen uinteressert og stemplet stridende B inn i vernepliktsboken min.

Den tid den sorg er jo en grei måte å takle slike tilbakeslag på. Det dumme er at den tiden og den sorgen kommer. Og den kom med renter. Luringen Tormod slapp unna med tre måneder på Trandum (og riktignok halvt-livs-tid i gutteklubben Heimevernet), mens jeg fikk 15 måneder med luftforsvaret i Bodø. Jetpilot? Særlig. Her var bare ett å gjøre. Og plutselig var den unge Morgan Kane-leseren blitt pasifist.

Det innebar politiforhør. Mye tidligere enn man tror. Tjenestemannen behandlet meg som en lort, han oste skepsis og forakt mens jeg jugde i vei om mitt pasifistiske sinnelag og min overveldende nestekjærlighet (jeg som ikke orket tanken på å sitte ved siden av gamle damer på bussen engang). Om jeg ville forsvart mine nærmeste, for eksempel min mor, hvis hun ble angrepet? Nei, slett ikke, svarte jeg, og det var ikke jug. Feiginger står ikke opp for noen. De åler seg videre gjennom livet som innbilt mørk og gåtefull på Rick’s Café Américain. Man løser intet med vold, sa Morgan Kane-tilhengeren belevent. Det lød bedre. Politimannen så ut som om han hadde lyst til å kaste opp. Jeg var en landssviker og angiver. Han sa det ikke. Han tenkte det. Jeg så det nok.

Disse grensevaktene speider kanskje etter Yan Friis?
Foto: Annika Byrde / NTB

Så var det en ny runde med den tid, den sorg. Inntil innkallelsen til Dillingøy havnet i postkassen. Nå var gode råd virkelig dyre. Jeg ville da slett ikke utføre utmattende kroppsarbeid på et gudsforlatt sted uten annet å se frem til enn overvann i botforen. Det var alt for mye snuskegøy å ta seg til i Oslo. Der var jentene, musikken, alkoholen, Club 7 og den herlige lediggangen. Dessuten var jeg nå oppsatt med leilighet på Majorstuen og gikk på Forsøksgymnaset, for mitt vedkommende et skalkeskjul for enda mer lediggang og veldig mye varm sjokolade og nybakte boller på kafeen rett over gaten.

Mine medelever ga gode råd. Det var en psykolog oppe i Ullevålsveien, hun hadde ordnet opp for mange allerede. Jeg kunne glemme Dillingøy. Bare bestill time. Og det gjorde jeg.

Hun holdt til i en leilighet. Man ringte på døren. Så åpnet en mysende, eldre dame døren og sa kom inn. Allerede i entreen merket man en emmen lukt. Man glemte den forbigående i det man trådte inn i stuen, for damen viste seg å være alle papirinnsamlingers mor. En sti slynget seg mot skrivebordet og gjestestolen. På begge sider av stien skrånet fjell av aviser helt opp til taket innved veggene. Hun ga ingen forklaring. Man tok plass i stolen. Om det skulle være en kopp kaffe?

Jeg begikk den obligatoriske brøleren, takket ja og fulgte etter henne ut på kjøkkenet hvor oppvasken utgjorde nesten like imponerende fjell som avisene i stuen, bare at her luktet det tungt, kvalmende søtt og syrlig bedervet, og det fløt ting i koppene.

Hun skylte hurtig av et krus under springen, helte i lunkent vann fra en trykkoker og drysset pulver over. Jeg tok imot koppen. Det fløt noe ubestemmelig der.

Damen ble irritert da jeg ikke drakk. Kaffe er dyrt, og nå må jeg helle den rett i vasken! Kjeftet hun. Jeg takket aldri ja til kaffe igjen.

Selve seansen var like besynderlig. Damen satte seg til rette og sa vær så god, fortell! Og i samme øyeblikk som jeg åpnet munnen, inntraff en forvandling. Damens ansikt ble forstyrrende bevegelig, for hver stavelse som kom ut av munnen min, skar hun en grimase. Det vrimlet av grimaser i løpet av en setning, de fulgte rytmen, hver stavelse sin mimikk. Jeg stoppet. Like brått så hun normal ut igjen. Som om det var innøvd.

Deltidspasifisten ropes opp som vinner av skirennet på Sjusjøen i februar 1970. Motstanderne var en busslast gamle danske damer og en svensk friskus som ikke fikk med seg at man måtte tegne en gris etter målgang. Pluss en del barn (små). (Foto: Sigrid Tholander)

Så begynte jeg på nytt, og ansiktet og munnen hennes fortsatte den groteske pantomimen. Køddet hun? Nei, jeg tror ikke hun tenkte over det engang. Men jeg var ikke lenger i tvil om hvem av oss som var den forrykte i rommet. Hvordan i all verdens rike skulle hun kunne redde meg fra min bitre skjebne? Det ville bli et kappløp med tiden, for dette mennesket var klar for å hentes.

Etter tre konsultasjoner mente hun at hun hadde nok. Jeg pustet lettet ut. Ikke fordi jeg trodde hun ville komme noen vei, men fordi jeg aldri skulle inn i det skumle psykoredet igjen.

Jeg bedømte henne feil, eller den ekstraordinære legenemnden på Akershus gjorde det. De innkalt meg, og jeg troppet opp på et bittelite kontor hvor det satt tre menn, to i uniform og en i hvit legefrakk. De mønstret meg misbilligende med Kjakan-øyne. Den ene offiseren førte ordet og tygget på en pastill. Hjertet sank etter hvert som han plukket alle argumentene mine fra hverandre og æreskjelte meg foran arven etter gutta på skauen. Hva var jeg for en usling, om ikke selveste feigingen i skogbrynet.

Et lite øyeblikk lurte jeg på om det skulle bære rett i kakebua. Men så avsluttet han med å vise til uttalelsene fra min sprøytegale psykolog, og stemplet «udyktig» i vernepliktsboken. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Men? sa jeg. Så lukket jeg munnen. De viftet meg ut. Jeg var fri.

Ingen siviltjeneste. Ingen militærtjeneste. Jeg hadde sluntret unna med kraft. Jeg kjente ingen som hadde greid å bli fritatt for siviltjeneste. Og om ikke dette skulle være nok, så presterte jeg å komme inn på Universitetet i Oslo uten en fullgod artium (realartium for privatister med stryk i matte, fysikk og fransk, jeg hadde ikke lest på noen av fagene) – igjen takket være kombinasjonen av klynkende søknader og kommentarene fra den forrykte psykolog.

Den tidligere deltidspasifisten og nåværende Vietnamkrigs-tilhengeren under inntak av en barsk is i Pattaya. (Foto: Privat)

Jeg lurer på hvordan det gikk med henne.

For mitt vedkommende fortsatte jeg som før. Etter å ha sluntret unna tre forskjellige studier på tre måneder (historie, norsk og folkeminne – ikke spør), grep jeg et tilbud fra Det Nye med begge hender, og ble deres faste musikkjournalist. Gratis plater og nesten gratis penger, pluss en og annen utenlandsreise. Dessuten sjanse til å møte alle de kuleste popstjernene.

Det ble så mange møter at jeg laget en egen toalett-liste, altså de største kjendisene jeg hadde møtt på do. Topp tre er fortsatt Paul McCartney, Bob Dylan og muligens Per Aabel. Jeg sier muligens fordi han forsvant lynfort inn i en bås da jeg utbrøt den obligatoriske møte på do-replikken: Men er det ikke selveste …

Kong Charles, som da var prins Charles, møtte jeg på vei fra do i Birmingham, så det teller vel ikke.

Hvordan det gikk med pasifisten? Vel, ingenting interesserer meg mer i dag enn krig, og særlig andre verdenskrig, og da aller særligst Stillehavskrigen. Dessuten er jeg helt oppslukt av Vietnamkrigen, så oppslukt at jeg vel egentlig er for.

Jeg leser all krigslitteratur jeg kommer over, og ser i dag ingen annen grunn til å lure seg unna verneplikt enn at det gjør vondt å bli skutt. Jeg ville glatt takket ja til stillingen som general (med hovedkvarter på et trygt og bombesikkert sted) – eller eventuelt snikskytter med et helikopter stående klart med rotoren i gang for snarlig flukt etter avskyting av fiendehode, i god tid før fiendens venner og kolleger skjønte hvor jeg lå i skjul.

Moralen i historien. Hm, tja, jeg ville vel heller snakket om amoralen i historien, for den synes lang vei.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.