NATO har stort sett tjent vestlig sikkerhet vel siden alliansen ble etablert i 1949. Men i dag står verden nærmere en tredje verdenskrig og et kjernefysisk ragnarokk enn noensinne under den kalde krigen.

Den eksistensielle krigen er tilbake i Europa med full tyngde. Krigen eskalerer stadig. Krigen i Ukraina vil også kunne komme hit, dersom Moskva og Washington ikke snart finner en politisk løsning.

Dét er den brutale sannhet når NATO i disse dager feirer sitt 75-årsjubileum under toppmøtet i Washington D.C. og Jens Stoltenberg går av etter 10 år som generalsekretær i NATO.

Det at sikkerhetsbildet i Europa er verre enn noensinne, er ikke Jens Stoltenbergs skyld. Men han har som generalsekretær i NATO heller ikke bidratt konstruktivt til å legge forholdene til rette for en politisk løsning som vil måtte tvinge seg frem før eller siden uansett.

I stedet har han løpt Washingtons ærend. Når historien en gang skal skrives, kommer Stoltenbergs ettermæle ikke til å bli like positivt som det er i dag når krigseuforien i Vesten er på topp. At krigen er tilbake i Europa er heller ikke bare russernes skyld.

Krigen i Ukraina har sin parallell til Cuba-krisen i 1962. Den hadde sin årsak i amerikanernes utplassering av Jupiter mellomdistanseraketter i Italia og Tyrkia. Det forrykket den kjernefysiske terrorbalansen i Sovjetunionens disfavør. Russerne svarte derfor med å utplassere mellomdistanseraketter på Cuba.

Ukrainas søknad om NATO-medlemskap med amerikanske baser på Russlands dørterskel, forrykker den strategiske likevekten mellom stormaktene i Russlands disfavør ikke ulikt utplasseringen av Jupiter-rakettene gjorde i 1962. Russland mener seg omringet av et ekspansjonistisk USA ikke uten grunn.

Geopolitisk og sikkerhetspolitisk er dét et faktum. Og når det er real- og interessepolitikken som styrer forholdet mellom stormaktene burde det ikke være vanskelig å forstå at russerne søker å gjenopprette likevekten.

De geopolitiske realitetene i Europa blir imidlertid underkjent i all kommunikasjon fra NATO og fra Stoltenbergs side, under henvisning til at Ukraina er en suveren stat som må få bestemme sine allianseforhold selv.

Det siste er selvsagt ikke direkte feil, men det er en sannhet med betydelige modifikasjoner, og med en historisk kontekst som neglisjeres og søkes fortiet i kommunikasjonen fra NATOs side.

Ukraina var tidligere en sovjetrepublikk, men har siden 1991 vært en selvstendig stat. USA har imidlertid fylt det tomrommet som oppløsningen av Sovjet skapte gjennom massiv økonomisk og militær bistand og en dårlig skjult politisk innblanding bl.a. under Maydan-revolusjonen i 2014. Det er fakta som vanskelig kan bestrides.

Det er også et faktum, og relevant kontekst som ikke kan benektes, at russerne tok flere initiativ på 90-tallet for å etablere en felles europeisk sikkerhetsstruktur i Europa samt at NATO ble økt med 14 tidligere sovjetrepublikker og tidligere Warszawapaktland til tross for at russerne hadde fått uformelle garantier fra amerikansk side om at NATO ikke skulle ekspandere mot øst inn i tidligere sovjetisk interessesfære.

At det går en rød linje ved Ukrainas NATO-medlemskap, har russerne vært tydelige på lenge før invasjonen av Ukraina. Det er noe de har gjentatt flere ganger siden. NATO-medlemskapet og kontroll over Krim-halvøya er Russlands absolutte minimumsposisjoner. Det er på høy tid å innse det i Washington og Brussel.

Stoltenbergs argument om at Ukraina og NATO må vinne krigen og at russisk ekspansjonisme må stoppes for enhver pris for at vi ikke skal risikere at russerne tar Polen, Baltikum og andre land som grenser opp mot Russland i neste omgang, faller på sin egen urimelighet.

Selv med hjelp fra USA og NATOs 32 medlemsland, har Ukraina og NATO ikke vært i stand til å vinne krigen, som nå går på tredje året. En seier for Ukraina og NATO synes på det nåværende tidspunkt nokså fjernt.

Men det har heller ikke russerne, selv om de har fremgang på slagmarkene og de vestlige handelssanksjonene ikke har særlig virkning. Hvordan russerne skal kunne klare å sluke resten av Øst-Europa i et jafs er vanskelig å forstå, når de ikke klarer å overvinne Ukraina!?

Cuba-krisen fant sin løsning ved at Kennedy gjorde retrett og fjernet Jupiter-rakettene. Russerne demonterte deretter rakettsiloene på Cuba. Dermed var terrorbalansen og den strategiske likevekten mellom supermaktene gjenopprettet og den umiddelbare faren for atomkrig avblåst.

På samme måte som Kennedy gjorde retrett i 1962, vil krigen i Ukraina trolig først finne sin politiske løsning dersom USA og NATO gjør retrett mht. medlemskapsspørsmålet.

På samme måte som i 1962 har USA og NATO malt seg inn i et hjørne det er vanskelig å komme seg ut av. Jens Stoltenberg har som NATOs generalsekretær opptrådt som løpegutt for Washington og har sin del av ansvaret for det.

Det må trolig en ny president i USA, en ny generalsekretær i NATO og et nytt toppmøte til for at USA og NATO skal få malt seg ut av det hjørnet.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere»!