Rembrandt (1606–1669), «Pallas Athene», Gulbenkian-museet, Lisboa.

De siste dagers valg i Storbritannia og Frankrike har lært oss en lekse: Makteliten er villig til å gjøre nær sagt hva som helst – også rent tasken­spill – for å beholde sine posisjoner.

I Storbritannia hadde Nigel Farages Reform-parti en million stemmer bak hvert av de fire setene han kapret i parlamentet. Med over en halv million færre stemmer kapret liberalerne over 70 seter! Ja da, «valg­systemet er slik», får vi høre på på repetisjon. Ja vel…

Men bare få dager etter slår anti­demokratene til i Frankrike og setter den soleklare valgvinner, Marine Le Pens RN (Rassemblement National) i offside med politikkens svar på VAR, etter at den uhellige alliansen mellom fiendene sentrum og venstre­siden effektivt tiltet ut Le Pens mandat-mulig­heter. Til tross for at RN hadde 1,7 millioner flere stemmer enn fiende­alliansen på venstre­siden. Så, det ble akkurat som noen av oss skrev før annen valg­omgang: RN skulle ikke kunne vinne, basta.

Demokratisk fusk

Enhver med en smule demokratisk innstilling vil straks se at dette er mer enn misbruk av demokratiske spille­regler. Rent moralsk dreier det seg om det vi på godt norsk kaller fusk, i særdeleshet hva gjelder Frankrike.

Her har man stikk imot folke­styrets intensjon fratatt over en tredjedel av stemmene all med­bestemmelses­rett og slagkraft. Slikt vil få følger – slikt setter dype spor, som vi ennå bare kan ane konsekvensene av.

Rå sensur

Men det er ikke bare briter og franskmenn flest som langt på vei er fratatt sitt folkestyre og mulighet til å få sin stemme hørt (bli tellende). Også her i Norge er demokratiet angrepet og satt under ild.

Se bare hva som skjedde da Document delte nyheten om at RN fikk klart flest stemmer også i andre valgrunde, på Facebook: Meldingen ble straks sensurert bort. Flere andre erfarte det samme da de forsøkte å dele nyheten, som ikke er blitt nevnt særlig mange andre steder enn på Document (to dager etterpå registrerer NTB opplysningen i en notis).

Slikt har Document opplevd mange ganger tidligere, men denne gangen var sensuren spesielt påtakelig, helt rå og åpen for alle å se. Men her stepper resten av Medie-Norge og samfunns­apparatet for øvrig opp og sørger for at denne nyheten blir værende i limbo og bare tilflyter Document-familien og noen få andre.

Nye angrep kommer

Jeg tror Document må belage seg på flere slike angrep i tiden som kommer. Det skulle ikke forundre meg det minste om noen på et gitt tidspunkt vil prøve å stikke kjepper i hjulene på Norges eneste frie, masse­spredte nett­avis/medie­plattform.

For det skremmer establishment at Document vokser. Det skremmer at man stadig må late som om publikasjonen, i realiteten en av Norges største, ikke eksisterer. Var det ikke for regn-metoden til MBL (Medie­bedriftenes Lands­forbund), ville Document figurert høyt oppe på listen over Norges største medie, målt i faste lesere, lyttere og seere.

For Document har fremdeles lesere av kjøtt og blod som ikke bare leser sakene fra begynnelse til slutt, men i tusentall også kommenterer det de leser. Ulikt alle andre medier i Norge. På egen hånd har jeg regnet meg frem til at det bare er VG, Aftenposten og Dagbladet, og kanskje Nettavisen, som er større enn Document, rent faktisk talt. Og husk: VG og Dagbladet har egentlig ikke lesere, bare «klikkere».

Av denne grunn er Document utsatt. Angrep vil komme, og det gjelder å være forberedt. Når vi ser de anti­demokratiske tendensene som utspiller seg i Europa og USA, og vi ser den tiltagende sensur – ikke minst her hjemme – så kjenner vi lusa på gangen.

Med stolthet og ære

Jeg undrer meg på om ikke flere bør vurdere å bruke sine riktige navn når de skriver og kommenterer for Document. Jeg vet at mange har mer enn gode grunner for å skrive under fiktive navn, og respekterer det fullt ut. Jeg respekterer selvsagt Documents publisistiske linje og filosofi.

Men skal Document vokse ytterligere og virkelig bli en ledende stemme for HELE Norge, vil ytterligere legitimering i opinionen være en nødvendighet. Og da tror jeg det kreves at stadig flere skriver ved sine fulle og korrekte navn.

Det skal være en ære å skrive for Document (ikke minst i kommentarfeltet), ikke noe man skal gjemme unna, holde kjeft om eller skamme seg over. Document-abonnementet skal bæres med stolthet og budskapet massespres av et tvers igjennom demokratisk mangehodet troll som får establishment til å gjøre i buksene. Der ligger listen.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!