Du har kanskje lagt merke til at når du leser i aviser eller ser nyheter på TV, så finnes ikke ordet «konservativ» lenger.

Det er nemlig byttet ut med «ytre høyre».

Etter valget i Frankrike så kan vi lese om «venstreorienterte» Ny folkefront (NFP), Emmanuel Macrons «sentrumsallianse», og ikke minst Jordan Bardellas Rassemblement National (RN), som i norske medier kalles for ytre høyrepartiet «Nasjonal Samling».

De aller fleste forstår hvilken assosiasjon man får til det navnet.

Partiet het tidligere Front national (FN) som ble til «Nasjonal Front» på norsk. Rassemblement national kan selvsagt oversettes på mange måter, og «De Nasjonale Allierte» kunne for eksempel ha vært et godt navn på norsk.

Men det passer dårlig inn i medias agenda, hvor det er om å gjøre å sverte konservative så mye som mulig, og helst sammenligne dem med Hitler og nazismen.

Rassemblement National er et fransk konservativt, proteksjonistisk og nasjonalistisk parti, hvor helt vanlige konservative mennesker befinner seg.

I Norge ser vi nøyaktig den samme tendensen. Tidligere konservative partier har gått til venstre og blitt sentrumspartier, mens nye partier som dannes for den gruppen mennesker som er opptatt av tradisjon, kultur og nasjonale verdier, betegnes nå som ytre høyre.

Hvor mange kjeltringer finnes det egentlig på Stortinget?

Til sammenligning så nevnes det ikke noe om ytre venstre. Ungdomspartiet til Rødt, som i seg selv jo er et soleklart ytre venstreparti, kan vel sies å være på grensen til det man må kunne kalle ekstremvenstre.

Det å være stolt av eget land, ønske å bevare selvråderetten, egen kultur og tradisjon, det å være en nasjonalist, det har blitt noe stygt i dagens samfunn. Det henspeiles da som sagt til krigen, og den vederstyggeligheten som ble begått der.

Men det som glemmes er at motstandsbevegelsen under krigen, som var de store heltene, var nasjonalister. Den gangen var det med stolthet man kunne si at man var en ekte nordmann, en nasjonalist. I dag så er det globalisten som er den store helten. Det våre forfedre kjempet og døde for at ikke skulle skje.

Krigshelter som Max Manus, Gunnar Sønsteby, Leif Larsen og Martin Linge var bare noen av så mange «gode nordmenn», som det het den gangen, som kjempet, og hvor noen falt, for at du og jeg skulle få leve i et fritt og uavhengig land.

Man kan jo da spørre seg hvem det er som bør sammenlignes med Vidkun Quislings Nasjonal Samling, og hvem som bør sammenlignes med gode nordmenn.

Nasjonale, konservative mennesker i Norge, går ikke ut i gater og bruker vold mot meningsmotstandere, slik venstrepøbelen i Norge gjør mot for eksempel Stopp islamiseringen av Norge (SIAN). Det gjorde Hitlers brunskjorter.

Nasjonale, konservative mennesker i Norge, støtter Israel i deres kamp mot antisemitter, ikke slik venstrepøbelen gjør i Norge, hvor de sågar truer stortingspolitikere på vei til jobb om å hjelpe mennesker som ønsker å utslette Israel. Lyder kjent?

Det er ikke nasjonalistene som er problemet, men globalistene. Vi snakker her om vanlige folk som kun ønsker å leve godt i sitt eget land og som ønsker det samme for sine barn. Ikke slik globalistenes agenda er, hvor krigsindustrien, big tech, big pharma og andre tilsvarende aktører står bak.

Måten man ønsker å tvinge frem illusjonen om en stor global nasjon hvor alle skal leve lykkelige sammen på, er ved å sverte meningsmotstandere, kansellere dem, banke dem, og i noen tilfeller, drepe dem.

Det er noe som heter at historien gjentar seg, og for den som ikke har skylapper på, så er det med både grøss og gru man ser at så er i ferd med å skje.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.