Alle som har lest John le Carrés romaner, kjenner tåkelandskapet som preget spionverdenen. Du visste aldri helt hvem du hadde med å gjøre. Arne Treholt var det ultimate sjokk for norsk uskyld, og en gruppe mennesker på venstresiden klarte aldri gi slipp på forestillingen om gode hensikter. Forståelsen for Treholt gikk langt inn i norske redaksjoner. Man kunne avlese den i motstanden mot politietterforsker Ørnulf Tofte.

Treholt er død, men det er ekko av striden den gang i kritikken av Vestens krig i Ukraina.

Det var lettere under den kalde krigen, posisjonene var gjenkjennelige. Det var klarere fronter. Men détente-politikken åpnet helt nye bokser og ga mulighet for dobbeltspill.

Troverdighet

Ett kriterium vi kan anvende for å teste troverdigheten til opplysninger, er om de er etterprøvbare. Har historien en genealogi – en historie – noe vi kan kontrollere?

Personlig har jeg brukt de siste ti årene på å følge amerikansk politikk og kampen mellom Trump og Maga og Demokratene og den såkalte administrative eller dype staten. Mange dyktige journalister og forfattere har bidratt og avdekket et univers vi ikke trodde eksisterte. Dvs. vi ser journalister som sier vanvittige ting, og det er den negative bekreftelsen på den dype staten.

Det er deres løgner som bekrefter at de dyktige journalistene har rett i sine avsløringer. Og det er en fascinerende «lek»: De grove påstandene mot Trump er blitt avkreftet, men det har ikke fått aktørene i FBI og CIA til å trekke seg tilbake og slikke sine sår. De er blitt kommentatorer på CNN og MSNBC, og derfra fortsetter de krigen mot Trump.

Her dukker en ubehagelig parallell opp, for disse sikkerhetsfolkene oppfører seg slik vi forbinder med forholdene i Russland.

De har kansellert en av de viktigste forutsetningene for at et demokrati skal fungere: accountability. Ansvar som får konsekvenser.

Ingenting av det de har gjort mot det amerikanske demokratiet siden 2015, har fått konsekvenser. De har bare gått videre. Fortsatt. Flere av dem bekler viktige stillinger i Biden-regimet. De hører hjemme i fengsel.

Utenriksminister Tony Blinken organiserte brevet som stemplet Hunters laptop som russisk desinformasjon sammen med CIAs tidligere visesjef Mike Morrell. 51 tidligere etterretningstopper med folk som Leon Panetta, James Clapper og Michael Hayden stilte opp og «advarte» i et offentlig brev 18. oktober 2020 mot å tro på innholdet i laptopen. De la ikke bare ballen død for Bidens del, men vendte den til et våpen mot Trump. Igjen ble Trump koblet til Russland og Putin. Det som skulle skandalisert Biden, ble i stedet gjort til en møllesten rundt Trumps hals. Russia collusion ble gjenopplivet, til tross for at spesialetterforsker Bob Mueller ikke hadde funnet bevis for at den fantes. Men det betød ikke at den kunne gjenopplives og rekonstrueres av dem som var dens opprinnelige arkitekter.

Dette var spionasje og konspirasjoner vendt til et våpen i den politiske kampen. Det var et angrep på det amerikanske demokratiet. Norske medier lukket øynene. De var på CIAs side. «Orange man bad» har vært deres utgangspunkt helt siden 2016 og har ikke vært modent for revisjon.

Derfor har det norske publikum aldri forstått det amerikanske dramaet.

Igjen gikk den dype staten til krig mot Trump, men denne gang skjedde det for åpen scene, under den andre debatten. Biden latterliggjorde Trump, som sa Biden var kompromittert.

Det var den dype statens siste stikk. Siden har det raknet. Syv av underskriverne viste seg å være på kontrakt med CIA. Det vil si at de var forpliktet av reglene til ikke å blande kortene og bruke institusjonens prestisje i en politisk kamp. De kan stilles for retten for å ha blandet seg inn i valget. Men regelbruddet er større enn som så.

De kunne med enkelhet ha funnet ut at laptopen var autentisk. Den tilhørte Hunter og hadde vært i FBIs besittelse siden desember 2019. Der lå også bevisene for at den første riksrettssaken mot Trump bygget på et falsum: Trump hadde ikke utpresset Ukraina. Det hadde derimot Biden, som Obamas utsendte, og han skrøt av det offentlig. Det lot mediene som om de ikke forsto.

Obamas maktspill, ideologisering og radikalisering la grunnlaget for sammensmeltingen med den dype staten og den innblanding vi har sett siden 2016. Det var en skjebnesvanger allianse.

Hvis innholdet av laptopen var blitt kjent i 2020, ville Biden aldri blitt valgt. Det hadde blitt umulig. Men de som dyttet ham opp, var de samme som forfattet brevet om at laptopen var russisk desinformasjon.

Hvis du skal forstå dybden i dette forræderiet, må du ha målestokker: Hvordan havnet USA her?

Den som vil forstå krigen i Ukraina, må kjenne utviklingen siden Obama og krigen mot Trump. De som avfeier Hunters laptop som irrelevant, har ikke peiling på hva de snakker om.

Norske medier har aldri villet gå inn på korrupsjonen som gjennomsyrer det amerikanske systemet. De referer ikke hva de illiberale mediene sier og skriver. Hver dag. Journalistene har – i likhet med det Demokratiske partiet – gjennomgått en radikalisering som gjør dem i stand til å leke med tanken om vold og likvideringer.

Etter høyesterettsdommen mandag som ga Trump immunitet, hadde mange kommentatorer og ankere en meltdown. De sa som Rachel Maddow at Trump nå sto fritt til å danne dødsskvadroner som kunne likvidere motstandere som henne selv. Andre foreslo at Biden kunne gjøre det samme og «ta ut» høyesterett.

Hvis du ikke har fulgt amerikansk politikk og krigen mot Trump, vil ikke slike uttalelser gi mening. Men nordiske journalister er ikke helt uskyldige. De har forsvart den dype staten med nebb og klør.

Dermed har de fungert litt som sleeper cells og blitt aktivisert mot Russland i Ukraina. De har latt som om bruken av Putin mot Trump ikke har eksistert. De har deltatt i det moralske korstoget. De har fortsatt korstoget mot Putin, og de to går parallelt.

De to linjene møtes i kampen mot det nye høyre i Europa.

En dyktig journalist i Berlingske heter Poul Høj. Han kommer fra tid til annen med lange og grundige artikler. Hvis man ikke kjenner historikken, både hans egne artikler og historiene han spinner, er det lett å la seg forføre.

Nå har han en ny, om forholdet mellom det nye høyre i Europa og Russland. Historien spinnes som en krimthriller. Den begynner med en kanotur: Østerrikes innenriksminister, statssekretær og flere andre toppfolk dro på kanotur på en bielv til Donau. Datoen var 10. juli 2017. Båten velter, og alle faller i vannet. Mobiltelefonene lar seg ikke vekke til live igjen. Det gis beskjed om at de må ødelegges.

Men telefonene skal ad omveier ha havnet i Moskva. Forbindelsesleddet er en mellomleder i det østerrikske sikkerhetspolitiet BVP, Egisto Ott. Han overleverer telefonen til tre bulgarske agenter som har brutt seg inn hos den bulgarske gravejournalisten Christo Grozev, som bor på hemmelig adresse i Wien. Grozev arbeider for Bellingcat, som selv fortjener en varedeklarasjon, men dén gir ikke Høj.

Bulgarerne har fått adressen av Gott, som benytter seg av adgangen til politiets databaser.

Ott har tette forbindelser til Frihetspartiet, FPÖ, og dermed er brikkene på plass: ytre høyre, politikere, spionsjefer og russiske agenter. Alle spor fører til Moskva.

Den indre fiende

Høj ruller opp og knytter sammen flere skandaler, blant annet selskapet Wirecard som gikk konkurs. Milliarder forsvant. Hovedpersonen havnet i Moskva, han også.

Det er en skandale, som viser, hvordan Rusland kan spille Østrig, som en mesterpianist spiller et klaviatur, og det er en skandale, som skriver sig ind i et foruroligende europæisk mønster, som The International Center for Counter-Terrorism skriver i en ny bog, »Russia and the Far Right«, som Berlingske har læst.

For Rusland udøver sin magt over østrigsk politik gennem det højrenationale Frihedspartiet i FPÖ, og det er, hvad der sker over hele Europa, fremgår det.

De samme højrenationale mennesker og partier, som uafbrudt taler om at beskytte deres lande mod truslen fra det fremmede, ser tilsyneladende ingen trussel fra Moskva.

Tværtimod er de i land efter land villige til at gå russernes ærinde, viser bogen, og det truer Europa indefra.

Her er det flere plantede ledetråder, som denne: De samme høyrenasjonale som ser fremmede som trusler, ser åpenbart ingen trusler fra Moskva. Det er en retorisk påstand. Man kobler to fenomen som mistenkeliggjør dem som frykter en fremmed invasjon. For: I land etter land er de villig til å løpe Moskvas ærend.

De er den indre fiende.

Dette er samme retorikk som Biden-regimet bruker om Trump og Maga. Det begynte med russia collusion i 2016 og har bare vokst: Tidligere CIA-agenter satt på CNN og sa at de nå måtte bruke de samme metoder mot Maga som de i sin tid brukte mot IS. Konservative katolikker er blitt spionert på og overvåket. Abortmotstandere får to års fengsel for å synge salmer.

For å kunne konstruere en slik trussel, må den gjøres troverdig, og det er dette Høj forsøker. Han er selvsagt ikke alene. Dette er mennesker og institusjoner med nærmest ubegrensede ressurser.

Høj viser til en ny bok, «Russia and The Far Right», skrevet av forskere ved International Centre for Counter-Terrorism i Brussel. De går gjennom ti land og viser hvordan ytre høyre-partiene er blitt stråmenn for Russland.

Det interessante er at vi her ser masterplanen de skal bruke for å knekke det nye høyre. Alle medier og journalister må lære seg de nye talking points, slik at de kan koble krigen i Ukraina til trusselen fra det nye høyre.

Det må sås mistanker i befolkningen som kan gjødsles og vokse til mistillit til navngitte partier, nettsteder og politikere. Man benytter seg av insinuasjoner og halvkvedede viser som er vel så effektive som konkrete påstander. Insinuasjoner lar seg vanskelig etterprøve. De blir hengende i luften og forgifter rommet.

Metodene ble utviklet under den kalde krigen og hadde den gang et rasjonale: forsvar for vestlig frihet. I dag er de satt i tjeneste for krefter som vil kvele politisk og sivil opposisjon og som mangler moralske skrupler.

Vi har sett dette utspille seg i USA over flere år, og der har den dype staten og Demokratene gått på flere nederlag. Bidens presidentskap kan vise seg å bli en katastrofe, ikke bare for Biden, men også for dem som plasserte ham der.

Men i Europa truer høyrepopulismen med å forrykke det maktpolitiske spillet. Det gjelder å demme opp, og da er koblingen mellom ytre høyre og russerne uslåelig.

Men kartet er litt for «neat», maskineriet glir for lett. Journalisten går ikke ut av historien og stiller kritiske spørsmål.¨

Da blir jeg mistenksom, for det skal en journalist gjøre når historien er så stor som her.

Begivenheden går tilbage til 2017, hvor FPÖ var i regering og blandt andet sad på posterne som indenrigs- og udenrigsminister. Den daværende chef for den østrigske efterretningstjeneste BVT, Peter Gridling, var dybt bekymret for partiets russiske forbindelser.

I 2016 rejste hele FPÖ-partitoppen til Moskva for at indgå en venskabsaftale med Putins parti, og her offentliggjorde de en begejstret selfie fra Moskva. Partiet tog imod russiske penge og russiske topjobs, de holdt hemmelige møder, og de spredte villigt russisk propaganda, noterede efterretningschefen.

Så kan man kompromittere FPÖ med deres egen selfie fra turen.

Bildet virker som en bekreftelse på Højs påstander. Men hvordan forsvare seg mot utlegningen av et bilde som ble tatt i 2017? Hvis turen var så kompromitterende som Høj påstår, er det da sannsynlig at de ville ta slike bilder?

Vi husker tissehistorien til amerikanske e-tjenester. De påsto at Trump hadde vært i Moskva og overnattet i samme seng som Obamas. Der hadde han hatt selskap av tre prostituerte som hadde tisset på ham. Dette fikk Trump vite på et møte med etterretningstoppen i Trump Tower 10. januar 2017. Det var FBI-sjef James Comey som trakk Trump til side og fortalte om historien, som han sa de ikke hadde fått verifisert, men som de mente Trump måtte kjenne til.

Det var snedig og ondsinnet. Det var FBIs egen agent Christopher Steele som hadde kokt sammen historien som amerikanske tv-stasjoner fortsatte å koke suppe (sic!) på i to år frem i tid. Før spesialetterforsker John Durham endelig la ballen død i 2023.

Nå er journalister som Poul Høj i gang med å forgifte offentligheten i Europa, og metodene er de samme. Den dype statens tentakler trenger inn i offentligheten, som har lite å stille opp med mot insinuasjoner de ikke kan se hverken begynnelsen eller slutten på.

Men i USA er den dype staten grundig avkledd. Les og lær!

Det er en spionskandale, der er så absurd, at den kun kan være sand. En skønhedsklinik i London gemte utrolig hemmelighed, som afslører trussel mod Europas sikkerhed

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.