Ikke siden Boris Johnson endret valgloven og holdt nyvalg rett før jul 2019 for å tvinge gjennom brexitavtalen med EU, har britiske velgere fått muligheten til å bruke stemmeretten til å si sin mening om regjeringen.

I mellomtiden rakk Liz Truss å være statsminister i 49 dager høsten 2022, kortere enn noen annen i embetets drøyt 300 år lange historie. Hennes såkalte minibudsjett fikk katastrofale økonomiske konsekvenser og banet veien for at hun ble byttet ut med Rishi Sunak. Dagens statsminister er den første hinduen og den første fargede personen som har ledet en britisk regjering.

Alt tyder på at Sunak må gi seg etter valget, og at 14 år med konservativt styre dermed er over. Målingene har lenge vært dårlige for Sunak og toryene. Og selv om det var små utsikter til at det ville endre seg i løpet av de nærmeste månedene, kom det overraskende på de fleste da han en regntung maidag kunngjorde at det skulle holdes valg i juli. De fleste trodde han ville drøye til høsten.

Når det skal velges representanter fra 650 enkeltmannskretser for å fylle opp det britiske Underhuset, er det Labour under Keir Starmer som er hovedutfordrer. Med mindre det skjer noe uventet, blir sir Keir – en 61 år gammel jurist som er slått til ridder – landets neste statsminister.

I tillegg til at velgere i hopetall går mot venstre – dog ikke så langt til venstre som Starmers forgjenger Jeremy Corbyn befant seg – presses Sunak også fra høyresiden. Høyrepopulist, urokråke og tidligere brexit-general Nigel Farage lokker misfornøyde konservative velgere til sitt parti Reform UK med et budskap om «britiske verdier», innvandringskutt og skepsis til Europa.

Også de som går lenger til høyre enn De konservative, kan ende med å gagne Labour. Det britiske valgsystemet innebærer at den kandidaten som får flest stemmer i en krets, vinner mandatet – uansett om de får over eller under 50 prosent. Dermed vil en stemme mindre til toryene i dag, være en fordel for Starmer og hans folk, selv om stemmen ikke går til dem.

Systemet gjør at det er svært vanskelig å utfordre de to største partiene. Mens velgere konsentrert i noen få kretser kan sikre enkeltmandater, kan velgere fordelt over hele landet vise seg å være lite verdt.

Dette vet Nigel Farage svært godt. Han har blant annet ledet UK Independence Party, som i 2015 fikk 12,6 prosents oppslutning – en åttedel av alle stemmene – men bare ett mandat. Det gikk ikke til Farage, som etter sju forsøk aldri har blitt valgt inn i Parlamentet.

Når alle kretser er talt opp og mandatene fordelt, er det på tide å danne regjering. Det oppdraget går til det største partiet, og deres leder blir statsminister. For å danne regjering trenger man i utgangspunktet flertall i Underhuset. Det betyr i praksis litt under 325 mandater, ettersom de irske republikanerne i Sinn Féin ikke møter opp. De vant sju plasser ved forrige valg, men nekter å avlegge den parlamentariske eden der de må sverge troskap til den britiske monarken.

Både mindretallsregjering og koalisjon er så godt som ukjent i Storbritannia. Da Liberaldemokratene styrte sammen med De konservative fra 2010 til 2015, var det landets eneste koalisjonsregjering siden andre verdenskrig.

Et tredjeparti som har befestet sin posisjon og nyter godt av høy oppslutning i et begrenset område, er det skotske nasjonalistpartiet SNP. Leder John Swinney har sagt at han vil starte nye forhandlinger om løsrivelse fra Storbritannia dersom partiet sikrer seg flertallet av de skotske mandatene. Sist gang fikk de 48 av 56 mandater.

Misnøyen med De konservative stikker dypt og skyldes en rekke negative faktorer. De kom til makten kort tid etter den globale finanskrisen og måtte håndtere etterspillet etter den, med økende gjeld og økonomiske innstramminger.

Under pandemien festet regjeringen mens folket måtte holde seg hjemme og unngå kontakt med andre. Mange er også skuffet over resultatet av EU-utmeldingen for snart fem år siden. Og i kjølvannet av Ukraina-krigen har regjeringen ikke klart å få kontroll over inflasjonen.

Sunak og hans folk får krass kritikk for galopperende levekostnader, krise i det offentlige helsevesenet, migranter som kommer i skrøpelige farkoster over Den engelske kanalen – og planer om å sende asylsøkere til Rwanda – togtrøbbel og kloakk som forurenser elver og strender.

De mange problemene gjenspeiles også i valgets hovedsaker: økonomi, innvandring, helse og miljø.

Det finnes neppe noen enkel oppskrift på hvordan Storbritannia kan ledes ut av alle krisene, men etter dagens valg vet vi i hvert fall hvem som får den krevende jobben i årene som kommer.