Statsminister Jonas Gahr Støre deltar på Floating Wind Days, den inter­nasjonale festivalen for flytende havvind, i Haugesund den 24. mai 2023. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Solberg-regjeringen stanset konsesjons­behandling av vindkraft på land i 2019, etter stor folkelig motstand og «uryddige» konsesjons­prosesser. Noe av det første Støres regjering gjorde, var å åpne ballet igjen for nye konsesjoner i april 2022, men med noen begrensninger: Kommunene har fått en slags vetorett hvis de sier nei allerede i høringsrundene, men det stopper ikke vindbaronene: Ifølge informasjonssjef i Motvind Norge er det nå over 100 vindkraft­prosjekter på gang i Norge, som aldri har hatt behov for vindkraft, og naturen og strømkundene har aldri vært under større press.

Protestene i 2017–2019 er altså nullet ut av politikerne og deres førings­offiserer i vindkraft­industrien, og nå satser industrien på at folk er i ferd med å gi opp motstanden, ikke minst ved at mye av vindkraften flyttes ut på havet, hvor det riktignok er mye dyrere å bygge, men til gjengjeld er det veldig vanskelig å protestere.

Det fins to kategorier vindkraft­tilhengere: blåøyde og profitører

Dette er bakgrunnen for at vindkraft­industrien bruker enorme ressurser på å vinne folke­opinionen gjennom PR, reklame, propaganda og lobbyisme basert på talltriksing, falske forutsetninger og rene løgner. I en bestillingsrapport fra Fornybar.no svarer 77 prosent nordmenn at de ønsker mer «fornybar» energi – uten å spørre seg hva langreiste industri­produkter som vindturbiner eller solpaneler har med «fornybart» å gjøre. Hvorfor slipper industrien unna med slik grønnvasking? Produktene deres kan knapt resirkuleres, og er beryktet for sin ressursbruk og ødeleggelse av naturområder.

Vi som diskuterer vindkraft nesten daglig, ser at de som tror på vindkraft, fins i to kategorier: Den ene er folk som ikke kan noe om vindkraft, og derfor lett blir offer for reklamen fra vindkraft­industrien. Den andre kategorien er folk som får betalt for å tro på vindkraft eller har annen egen­interesse av mer vindkraft, og derfor gjenforteller industriens egne reklame­slagord. I tillegg er klimaloven av 2019 nyttig for industrien, siden den gjør det ulovlig for offentlig ansatte å motarbeide «fornybar»-industrien. De er pålagt å tro på vindkraft, som er selve grunnsteinen for «grønt skifte».

En enorm økning i antallet vindkraftprosjekter

I forrige uke varslet Norges vassdrags- og energi­direktorat (NVE) at de går videre med utredning av elleve vindkraft­prosjekter bare i Finnmark. (!) Den nyheten kom bare kort tid etter at regjeringen sammen med SV ble enige om at utbygging av flytende vindkraft skal støttes med 35 milliarder kroner i årene fremover. I tillegg kommer også de store skatte­fordelene, grønne sertifikater og annen særbehandling denne svindelen har karet til seg, og dermed er det nærmere 100 vindkraft­prosjekter som truer Norge.

Hvorfor disse enorme subsidiene er nødvendig når vindkraft ifølge industrien selv er billig, garantert lønnsom og selve «den nye oljen» for fremtiden, finnes det en god forklaring på: politikernes ekstreme hastverk. Panikk­innføring av vindkraft for å oppfylle politikernes egenpåførte klimamål gjør at vindkraft­industrien kan skrive regning med gaffel og få alt de peker på av særfordeler – ikke minst ved å kjøpe opp lokal­politikere og bli foruroligende gode kompiser med riks­politikere:

Klimapolitikken er rene petriskålen for snusk, og skaper helt perfekte forhold for grov og systemisk korrupsjon – særlig fordi alle risiko­vurderinger er eliminert. Eliminert er også all tvang om å stille opp i media og svare for seg overfor ekte kritikere. Industrien ignorerer i stedet alle protester, motargumenter, fakta, tall og resultater, foruten dem som kommer fra stråmenn. Slik sørger også vindkraft­industrien for at folk flest aldri får korrekt informasjon, og de har endeløst med hjelp fra det offentlige Norge.

Alle vil det!

Regjeringen, NHO, LO og NRK er samstemte i at vannkraft­landet Norge trenger enorme mengder ny vindkraft på land. Dette har aldri vært sant, men blir repetert så ofte at «sannheten» er nær uangripelig. Slik har det utviklet seg en ren informasjons­krig hvor fakta, empiri, matematikk, resultater, økonomi, teknologi og strømpriser er helt sjanseløse. Makt­konglomeratet bak klima­hysteriet har bestemt seg, og vindkraft­aktørene styrer Norge: De har kontroll over regjeringen, Stortinget, Riksrevisjonen, samtlige departementer, media og akademia, og det eneste de sliter med, er folkemeningen – fordi folk har øyne i hodet og ingen penger i banken lenger.

Dette gjør at motstanden mot vindkraft øker, både på land og til havs: 47 prosent er imot ny vindkraft på land, mens 41 prosent utrolig nok er for mer av selvskadingen. I 2022 var 40 prosent imot og 53 prosent for ny landvind. Støtten til vindkraft på havet er enda større, men også her trenger fakta seg frem gjennom tsunamien av PR og løgner, og derfor er oppslutningen fallende. Organisasjonen Motvind merker det på medlemstallene; de har fått 2000 nye medlemmer bare i 2024.

Fortsatt har Motvind bare litt over 20.000 medlemmer, men de burde hatt to millioner. Organisasjonens strategi er å involvere og organisere lokal­befolkningen så tidlig som mulig der det planlegges vindkraft, for vindkraft­industrien bruker absolutt alle triks i boka for å presse konsesjonene gjennom den politiske labyrinten – ikke minst å ansette lokal­politikere på feit lønning for å bruke sine kontakter og sin makt i lokalmiljøet for å få gjennomslag. Det skjer hele tiden, og SV-politikere er særlig utsatt for slike oppkjøp.

Fornybar Norge har alle kortene og alle pengene

Robert Kippe er leder for myndighets­kontakt i Fornybar Norge, som er vindkraft­industriens organisasjon og motpolen til Motvind. Den ledes av Åslaug Haga, som har klippekort til Stortinget, kjenner alle som betyr noe og sitter med endeløst av makt og penger bak seg. Fornybar Norge hevder at de forsøker å ta hensyn ved å gi vindkraften så store positive ringvirkninger og så lite fotavtrykk i naturen som mulig. Det er ikke sant: Dette er en kommersiell aktør som forsøker å tjene så mye penger som mulig på kortest mulig tid, men de påpeker at all kraft­utbygging har en pris:

– Det er ikke til å stikke under stol at vi står overfor vanskelige avveininger. Det historiske bildet er at kraft­utbygging skaper interesse­konflikt rundt arealbruk. Vi så det på utbygging av vannkraft, ser det på vindkraft og solkraft. Det finnes ikke konfliktfri kraft, sier Kippe til Klassekampen.

Han er tydelig på at skånsom utbygging av vindkraft er nødvendig for å unngå kraft­underskudd, nå klimamålene og bidra til nærings­utvikling, men alle resultater viser at vindkraft ikke gjør noen av delene: Vindkraft er så ineffektivt og ustabilt at det generer kraft­underskudd, bidrar til enorm forbruks­vekst og natur­rasering uten å kutte noe annet enn fugler, og bidrar heller ikke til nærings­utvikling, siden de er avhengige av subsidier samtidig som de ofte går med underskudd og bidrar med ytterst få arbeids­plasser. Så kan jo du som borger avgjøre hva som er best: en liten kunstig innsjø eller en diger industri­park med monster­møller?

Kippe er ansatt for å gråte for sin syke mor, og hevder at man ikke ønsker å ødelegge naturen for å tjene penger (jo, dét gjør de). I stedet videreformidler han den innlærte løgnen om at fornybar kraft­produksjon er nødvendig for å utvikle landet. Heller ikke dette har noen gang vært sant. Vindkraft utvikler ingenting annet enn lomme­bøkene til bakmennene.

Samfunnet ville vært langt mer tjent med å innføre en energi­politikk som stanser sløsingen med strøm til EU og stopper tullete, strøm­krevende klima­prosjekter som elektrifiseringen av Melkøya og Nordsjøen (som alltid har vært drevet av elektrisitet fra egne kraft­stasjoner), og heller satse på vannkraft og kanskje gasskraft, siden Tyskland gjør nettopp dét. Kan de, så kan vel vi, som faktisk har gassen – og den blir uansett forbrukt og brent.

Alt avhenger av folkelig motstand nå, for elitelaget som styrer Norge, styrer på vegne av vindbaronene. Uten motstand blir det fritt frem for mer natur­ødeleggelser, høyere strømpriser, økende ustabilitet, høyere strøm­regninger og mer av EUs sinnssvake energi­direktiver.

Når vindmøllene først står der, er det for sent å hente naturen, kraft­systemet og strøm­prisene tilbake.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.