Artikkelforfatteren under fiskejakt på Robinson-øya etter en lang flytur i 2003.

Jeg har fått tak i hemmelig­stemplede dokumenter fra flyindustrien. Det forskes. Og alle med billett på economy deltar. De vet det ikke, men de merker det.

1) Hvor vondt orker et menneske å sitte?

2) Hvor lenge greier den menneskelige organisme seg uten søvn?

3) Hvor mange mennesker kan man få klemt sammen om man tvinger dem til å sitte med knærne i hakehøyde?

4) Hvor dårlig mat kan man servere et menneske uten at vedkommende kaster opp?

5) Hvor lenge kan kabinpersonalet ignorere en turist­klasse­passasjer før han mister besinnelsen?

6) Hvor mange voldsfilmer med 18-årsgrense greier man å stappe i småbarn før de må i krise­terapi?

7) Hvor mange timer holder et menneske ut i transitt (spesielt i Frankfurt)?

8) Er det mulig å avspise passasjerene med lekeputer når de skal sove; og er det mulig å presse fem og ikke bare fire ulltepper ut av råvarene til ett?

9) Hvor lenge kan man la lyset brenne under natt­flygninger (og hvor sent kan middag serveres)?

10) Hvor mange ganger kan forfrisknings­trallen klinke til ham som er sovnet med hodet ut i midtgangen, før han begynner å blø?

11) Hvor er det meningen at man skal ha hodet mens man utfører fremskutt snabelskap uten blikkontakt i trang toalett­kabin over Kabul?

12) Hvor mange babyer er det mulig å samle i en kabin før folk opplever nødutgangen i 10.000 meters høyde som et alternativ? Hvor mye er de eventuelt villig til å betale for å stenge smårollingene inne i lydtette skap?

13) Hvor engstelige er det mulig å gjøre passasjerene (economy) ved enkle midler som skurrende system under tiltagende turbulens – det eneste passasjerene får med seg, er det elskverdig innledende: This is your Captain speaking …gzzzzrfsss Kabul skraaatskrrr osv.

14) Hvordan tar turist­klasse­passasjerene vår nye policy med at vi forutsetter at de reiser uten klesskift, og at det derfor ikke er nødvendig å la dem sjekke inn bagasje, et handlenett får holde?

De foreløpige resultatene offentlig­gjøres selvfølgelig ikke. Men det kan lønne seg å spare til business-billett.

For dem som tilhører den spedalske majoritet, rubrisert under turistklasse, er lange flyturer prøvelser på linje med Birke­beineren eller femmila i Kollen eller et seminar om etter­krigs­tidens Norge. Den eneste premien de får, er at de som oftest kommer frem.

Hvordan klarer flyselskapene å unndra seg det offentliges strenge krav til helse og miljø? På turist­klasse foregår medisinske eksperimenter som burde fått domstolen i Haag til å slå alarm. Uskyldige mennesker som bare forsøker å skrape sårt tiltrengt ferie ut av lommeboken, blir allerede under innsjekkingen overfalt av den psykologiske og fysiske terror som heter å reise med fly.

Åpner man alle innsjekkings­skrankene? Selvfølgelig ikke. Turist­klasse­passasjerer skal pr. definisjon stå i kø, derfor er bare tre av innsjekkerne på jobb, og innsjekkings­køen når helt til Jessheim. At damen i business-skranken ikke har noe å gjøre, er en viktig del av ubehags­prosessen. Nå studerer hun neglene sine.

Man skal ved selvsyn konstatere hvor nedprioritert og foraktet man er som turistklasse-bøg. «Se på ham, han har ikke gjort opp for seg»-opplevelsen. Systemet er rasende på fattig­perene og gjerrig­knarkene. De er i evig prute­modus, går ikke av veien for å handle i Arvika, og straffes fortjent med tidlig oppmøte, køståing, lav maksimums­vekt på innsjekket bagasje (om de får sjekke inn bagasje i det hele tatt) og forbud mot opphold i fly­selskapenes VIP Lounge.

Turistklassen er konstruert for å tøye grenser. Setene er sannsynligvis kjøpt på et gatemarked i New Delhi; de har helt rett rygg uten polstring, er garantert fri for nakkestøtte og stopper så tidlig at alle over 175 får dingle­hoder og kronisk nakkesleng. Særlig virknings­fullt når man treffer turbulensen over Kabul. Setet har effektiv sperre og er klin umulige å tippe mer enn et par grader bakover. Noen må hjelpes på plass med skohorn. Her skal ikke soves, her skal lides.

Det er innført et føydal­system på turist­klasse, antagelig for å svekke flokk­lojaliteten. Mot et beskjedent, men absolutt merkbart beløp kan man sikre seg helt spesielle seter midt inne i ghettoen, som har mer benplass, nemlig ved nødutgangene. Flyselskapene tar seg ekstra betalt for noe som de er pålagt å ha, de tjener penger på nødutgangene! Er det sympatisk, eller?!

Nåde den som må på do og ikke har midtgang­plass. Nå må han vekke sine bistre side­menn/-kvinner m.fl. fra deres urolige og smerte­fulle nesten­søvn og minne dem på hvor de sitter. Dessuten vet de at vesenet som klatrer over dem med besvær og et uanmeldt kne i mandel­stokken, skal samme vei tilbake om noen minutter eller mer, avhengig av toalett­køen. Og da kan man ikke se bort fra at personen ved vinduet er i ferd med å få blære­spreng, og at det blir nye klatre­seanser når midt­mannen akkurat er tilbake og på plass.

Seteradene står så tett at det er umulig å passere hverandre i midtgangen. Den ene må presse seg sidelengs inn der det allerede sitter noen, og denne noen får nå tærne tråkket ned, tennene slått inn og kaffen i fanget.

Å komme seg på toalettet når flyvertinnene er ute med panser­vognen sin, er simpelthen umulig, man kommer bare ikke forbi – om man da ikke er akrobat. Mat­servering/forfrisknings­utlevering fra turist­klasse­vogn tar omtrent like lang tid som det tar å fylle to urinblærer.

Utover natten, når man er på sitt sløveste og mest sårbare, kommer flyverter og -vertinner svevende forbi med et helt nytt juice-surrogat som man ønsker å ut­eksperimentere, det er lunkent og rikt på alt som begynner på E.

I et eller annet hemmelig kjeller­laboratorium i Amerika (eller Tyskland) sitter militære forskere med granitt­kjever og sammenlikner fly­selskapenes resultater. Det er gradert materiale om menneskets kropp og psyke som kan komme godt med om Putin fortsetter å oppføre seg uskikkelig.

Og der befinner man seg fortsatt, på turistklasse, grenseløst tålmodig, hutrende av søvnmangel, med verkende ledd, stygge nakkeskader og begynnende diaré. Gjennom forhenget (på mindre fly), eller der fremme forbi toalettene (større fly) skimter man bakhodene på dem som blir oppvartet av kjempe­hyggelige og veldig pene flyvertinner på business. Av og til lukter det varm mat.

Businessgutta holder fly­selskapene i gang, signaliserer fly­selskapene. Opplagt jug. Ikke ett flyselskap i verden hadde greid å holde de fordømte 767-ene eller 747-ene sine i luften hvis de bare var fylt opp fra seterad 1–17/1–27 (eller der omkring), hvilket de aldri er. Det er folket fra seterad 21–37/31–71 (eller der omkring) som gjelds. De holder business-adelen i luften, ikke omvendt.

Hadde de ikke stappet turist­klassen til briste­punktet, ville fly­selskapene klappet sammen som korthus i storm. Da må det da være mulig å pusle såpass rundt fattig­nurkene at de ikke bare føler at de er i veien og til besvær.

Gi dem en god stol og en middags­rett som smaker litt mer enn noe som mangler salt. Ansett litt færre trekkopp-flyvertinner – for trekkopp-smilene, trekkopp-høflig­heten og trekkopp-engelsken deres begynner å gå folk på nervene.

Og jeg? Jeg flyr selvfølgelig business class. Alltid.

 

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.