Den serbisk-ortodokse Johannes Døperen-kirken i Samodreža i Kosovo ble vandalisert og brent av kosovo-albanere i juni 1999. Foto: Fatoss,m / cc by-sa 4.0 / Wikimedia Commons.
Det har vært sagt og skrevet mye om den tiltagende sensur som drives frem av myndigheter, domstoler, mainstream-medier, NRK og sosiale medier (som Facebook m.m.) den siste tiden, da vel å merke i all hovedsak i Document, og en sjelden gang i andre «alternative» medier. Hos samtlige andre medier er den tiltagende sensuren et ikke-tema.
Valgte muslimenes side
Det kan være verdt å påpeke at sensur ikke er noe nytt fenomen her i landet, heller ikke i nyere tid.
Jeg vil her trekke frem Balkan-krigene på nittitallet, som kulminerte med bombingen av Beograd og Kosovo (1999), der Norge ved statsminister Kjell Magne Bondeviks regjering deltok aktivt i den NATO-styrte krigføringen mot det tidligere Jugoslavia/Serbia.
Foranledningen var massakren i Srebrenica i 1995, og det uttalte motivet var å styrte Milosevic-regimet, noe som isolert sett kan la seg forsvare, skjønt folkeretten ble brutt, og det eklatant, akkurat som i Libya noen år senere.
Dette faktum feide man effektivt under teppet, i skarp kontrast til hvordan vi alle ser at Espen Barth Eide, Jonas Gahr Støre og ikke minst FN bruker påståtte brudd på folkeretten mot Israel i deres forsvarskrig mot Hamas og Iran (og Vesten).
Og her, akkurat her, kjenner vi oss igjen. Det gjaldt ikke bare å styrte Milosevic. NATO og Vesten tok aktivt muslimenes parti og har siden blitt stående der, som noe nær fiender av det tidligere Jugoslavias store kristne befolkning.
Mye av det samme skjer i dag i krigen i Midtøsten. Alle våkne lesere, lyttere og seere vil straks se likhetstrekkene i Norges maktelites stillingtagen for (p)alestina og Hamas, mot Israel. Det er godhetsapostlene vi ser, og de tar parti for «den svake part».
Sensur av massedrap
Jeg var selv flere ganger vitne til fremferden til den «svake part» i og like utenfor Pristina i Kosovo mot slutten av krigene på Balkan (1999). Blant annet da jeg og min for anledningen franske fotograf fikk tips om at flere tusen kristne ble holdt innesperret i en mini-enklave rundt en ortodoks kirke like sør for Pristina.
Her ble de innesperrede regelrett tørstet i hjel, i det minste svært mange av dem. Jeg klarte å komme meg inn via en nonne som hjalp de internerte, og fikk med meg ut et bilde av et lite barn som var tørstedøden nær. Med nød og neppe kom vi oss forbi de tungt væpnede vaktene og og ut igjen (lang historie kort), og hastet mot det som var igjen av byen Pristina for å viderebringe våre eksklusive varer.
Vel, det gikk så där: Den franske fotografen fikk hovedoppslag i Le Monde, og bildet (mitt) og reportasjen ble senere prisbelønt under hans navn i Frankrike det året. Dagbladet, der jeg var ansatt, brukte ikke bildet, og jeg måtte nøye meg med en notis på scoopet – forklart med at man i redaksjonen anså dette for heftig muslimsk anti-propaganda.
Jeg protesterte selvsagt, og sa: – Det er dette som foregår der nede nå! Med andre ord, sensurert på råeste vis fordi krigens narrativ med muslimene som de rettferdige og undertrykte, og serberne som overgriperne, var sementert – for så vidt til denne dag.
Forfallet
Jeg kunne nevnt en rekke andre eksempler, men nøyer meg med dette, som tross alt har vært massespredt, mildest talt, men altså ikke omtalt i Norge annet enn i en kuriøs notis.
Min franske fotograf og jeg forble vel forlikte etter denne hårreisende opplevelsen, der sensur av massedrap på kristne var en hovedingrediens. Det var ikke hans feil at Le Monde vurderte varene annerledes enn Dagbladet, der forfallet for lengst hadde fått solid fotfeste. Min franske kollega var for øvrig jøde.
Nevner kort at jeg har skrevet en fiksjonalisert versjon av denne historien i en samling korthistorier for ti år siden, «Utmarkshistorier» fra 2013.
Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!
