Engelske supportere anklages for hatkriminalitet fordi de synger en krenkende sang om Tyskland: «Ten German Bombers».

Nå er det altså hatefullt å feire seieren mot nazistene. Det tyske politiet advarte fansen eksplisitt mot å synge «Den sangen om bombeflyene» i forkant av EM. Tidligere har FA og Englands landslagssjef Gareth Southgate også bedt fansen om ikke å synge den.

Selv fotballsupportere skal være woke nå. Men de engelske supporterne lar seg ikke presse. Sangen er egentlig en barnesang, men når det synges av engelske fotballfans regnes den som nasjonalistisk.

Teksten er enkel:

There were ten German bombers in the air.
There were ten German bombers in the air.
There were ten German bombers, ten German bombers, ten German bombers in the air.

And the RAF from England shot one down.
And the RAF from England shot one down.
And the RAF from England, RAF from England, RAF from England shot one down.

Så fortsetter det med ni, åtte og tilslutt ingen tyske bombefly.

Her en kort video som viser hvordan denne låta blir fremført, nokså umusikalsk men også underholdende.

Ja, England-supportere er i den rough and ready enden av supporterspekteret. Men å synge en sang om Luftwaffe-bombefly som blir skutt ned, som «10 Green Bottles», som sangen er basert på, er neppe den hatforbrytelsen noen vil ha deg til å tro.

Dette skriver Simon Evans i Spiked. Hele poenget for supportere er å støtte sitt lag og ydmyke motstanderen. Når det gjelder rivaliseringen mellom England og Tyskland er historien lang.

Etter at Tyskland slo ut England på straffekonk i semifinalen under VM i 1990, skal Helmut Kohl ha sagt til Margareth Thatcher under et EU-møte:

– Vi slo dere, i deres nasjonalsport!

Thatcher svarte tørt:

– Vel, vi knuste dere i deres nasjonalsport to ganger dette århundret!

Denne sangen er kanskje litt repetitiv, til og med fantasiløs. Men fotballsangene er ikke en øvelse i individuell lyrikk og kreativitet, selv om det bobler opp fra tid til annen. Disse sangene er der for å forene, skape brorskap, heve humøret og moralen, gjennom tradisjonens sammenbindende effekt, skriver Evans.

Som Shakespeare formulerte det i Henry V:

We few, we happy few, we band of brothers;

For he to-day that sheds his blood with me

Shall be my brother; be he ne’er so vile

Det finnes en rekke brutale låter som er langt verre. Liverpool-supportere sang lenge sanger som jublet over flykatastrofen i München i 1958, hvor totalt 23 mistet livet, inkludert åtte spillere for hovedfienden Manchester United. De døde på grunn av at dårlig vær og is på rullebanen.

Always look on the runway for ice.

En annen variant, som også er brukt av supportere til både Leeds og Manchester City:

Who’s that dying on the runway?
Who’s that dying in the snow?
It’s Matt Busby and his boys
Making such a fucking noise
Coz they can’t get their aeroplane to go!

Busby var manager for Man Utd, men han var også en tidligere Liverpool-spiller og dypt respektert.

Selvsagt er det smakløst, men samtidig er det ikke egentlig ondsinnet. Å forvente at fotballfans opptrer som woke-infiserte pappskaller som fokuserer på dialog og mangfold er komplett idiotisk.

Fotball er i prinsippet krig uten veldig store konsekvenser, et pusterom. Da får man tåle noen teite sanger, men selvsagt fordømme vold.

På tribunen er man i et fellesskap, som ikke i utgangspunktet inkluderer motstanderen. Men det er mange eksempler på at supportere fra ulike lag møtes på en hyggelig måte. Ironien og sarkasmen blir man dog aldri kvitt, det er bare noe man må tåle.

Stopp volden, og la sarkasmen leve!

Nå er det Danmark mot England om noen minutter, og ingen forventer noe trøbbel mellom engelske hooligans og danske rooligans.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.