Reform UK passerte Toryene ifølge en meningsmåling. Dette er utvilsomt et veiskille i britisk politikk. Men Nigel Farages forslag om at «en stemme på de konservative nå er en stemme på Labour», er ikke helt riktig.

Dette skriver Camilla Tominey, som er assisterende redaktør for The Telegraph.

Hun mener Reform muligens kan knuse Toryene, men ikke erstatte dem. Dermed går britene inn i en mørk fremtid, siden Labour har en solid ledelse, og alle forventer at de vinner valget 4. juli.

Jeg kommer til å tenke på Churchills sitat om at demokratiet er den verste styreformen bortsett fra alle de andre.

Labours manifest ble avduket i Manchester  torsdag, av en Starmer som totalt mangler karisma og selvinnsikt. Han er nok en woke politiker som ikke kan avgjøre om en kvinne kan ha en penis. Han forklarte hvordan han kunne støtte en jødehater på ytterse venstreside som Jeremy Corbyn i fire årved å uttale: «Jeg trodde ikke han ville vinne».

Starmer virker enda mer robotaktig enn Theresa May, skriver Tominey, og han begynner allerede å kjede alle, før han har tiltrådt.

Nå venter minst fire år og i verste fall et tiår med Labour-politikk.

Spenn dere fast og nyt nedturen.

Labours manifest som reiser flere spørsmål enn det gir svar. Som Institute for Fiscal Studies (IFS) har påpekt, «dette var ikke et manifest for dem som er ute etter store tall».

Kostnader er kun beregnet for det siste året i neste parlamentsperiode, og ikke for hvert år, og det er «ingen indikasjon på at det finnes en plan for hvor pengene skal komme fra».

IFS beskriver et «svimlende» antall «gjennomganger» og «strategier» for å løse «utfordringene» landet står overfor. Dette er Støre på speed. Vurdere nøye, sette ned en komité, utrede – men aldri komme til en fornuftig konklusjon, bortsett fra de vanlige (øke skattene, øke klimaavgiftene og skremme de rike ut av landet slik at det økte skattenivået medfører en kraftig nedgang i skatteinntekter).

Alle venter på utnevnelsen av nye «tsarer» som skal fikse Storbritannia, skriver Tominey. For slike tiltak har selvsagt alltid vist seg å være vellykket, fortsetter hun sarkastisk.

Vil noen av disse planene bli ledet av noen som er det minste høyrevridd, av hensyn til Labours så høyt besungne støtte til «mangfold og inkludering?» Jeg ville ikke holdt pusten.

Som historikeren David Starkey har påpekt, er Starmer innstilt på å overføre stadig mer makt, ikke bare til Skottland og Wales, men til folk som ham selv – det vil si advokater og dommere. Starkey mener  Starmer vil «utrydde våre parlamentariske regjeringstradisjoner» ved å overføre mer makt til Skottland, Wales og folk som Starmer og hans allierte.

Slik viser den selverklærte sosialisten Starmer sitt langvarige ønske om å befeste de verste aspektene ved Blair- og Brown-årene: devolusjon, velferdsstaten, nanny-staten, Human Rights Act og Høyesterett – for å gjøre dem irreversible.

De desentraliserte nasjonene, de uavhengige organene og embetsmennene ser alle ut til å få mer makt på bekostning av vårt parlamentariske demokrati. Problemet med å overlate kontrollen over statsapparatet til ikke-valgte teknokrater er imidlertid at de ikke står til ansvar overfor folket de er ment å tjene, og at de ofte handler i egen interesse.

Som Tory-kandidaten Miriam Cates har påpekt: Hvis du trodde at Starmer og hans gjeng allerede har motarbeidet «folkets vilje» – bare vent til han får ansvaret.

Toryene har ikke fått til noe som helst på 14 år, så det er forståelig at britene i ren desperasjon velger noe annet. Men Starmer vil bare fortsette prosessen som den tyske dramatikeren og poeten Bertolt Brecht forutså:

Some party hack decreed that the people
had lost the government’s confidence
and could only regain it with redoubled effort.

If that is the case, would it not be be simpler,
If the government simply dissolved the people 

På et mer grunnleggende nivå forteller manifestet oss hvilke skatter Labour ikke vil øke: inntektsskatt, trygdeavgift og moms. Men de nevner ikke hvilke avgifter de vil påføre befolkningen. Dette kjenner vi igjen fra norsk politikk:

Hver eneste skattepolitiske debatt mellom Høyre og Ap de siste tiårene har handlet om inntektsskatten skal økes eller senkes med noen hundrelapper i året. Samtidig mister vi flere hundre tusen kroner i kjøpekraft på grunn av idioti klimatiltak, masseinnvandring, strømkrise, inflasjon, renteøkninger og massive avgifter.

Labour sier de er næringslivets parti, men kommende finansminister Rachel Reeves lar seg inspirere av Joan Robinson, som en gang i tiden var en ivrig forsvarer av Mao Tse-Tung.

You can’t make this shit up!

Labour har kanskje vannet ut sin uoverkommelige «grønne velstandsplan», men Net Zero-hysteriet fortsetter. Partiet snakker om «britiske jobber for briter», uten en eneste plan for å redusere migrasjonen, bortsett fra vage uttalelser om å «knuse gjengene» og skrote Rwanda-planen.

Er det svenske politiske kloner som overtar Downing Street? Nivået er nokså likt.

Også når det gjelder LHBTQ-hysteriet er Labour splittet og vage. Starmer forsøkte å tøffe seg, og uttalte at kvinner ikke kan ha penis. Omtrent dagen etter sa han at de fleste kvinner ikke har en penis, men noen har det, selvsagt.

Det eneste de virker enige om er å pøse uendelig mange milliarder inn i klimatiltak og Ukraina, hvor man bruker Bidens ord om at Storbritannia må støtte Ukraina as long as it takes. Men partiet har ingen planer om hvor disse pengene skal hentes fra, og rike briter er trolig allerede i ferd med å sjekke boligmarkedet i Sveits.

Det er derfor all grunn til å forvente det verste, mener Tominey. Men mange briter har ennå ikke forstått noe som helst av hva som venter dem.

Også her hjemme er det uforståelig mange som fortsatt tror at landet vårt beveger oss i riktig retning. Kanskje dette er noe å sjekke opp for Faktisk.no?

Merkelig nok kan et nytt woke-sosialistisk Storbritannia bli delvis reddet av det «høyreekstreme» partiet til Marine Le Pen. Hun har nemlig sagt at hun skal stanse båtene over kanalen før de forlater fransk kyst.

Kjøp «Europas underlige død»!