Fra et næringssynspunkt har AS Norge vært en total fadese de siste 40 årene, med massiv avindustrialisering til fordel for lavkostland. Fra et jålete oljesjeik-synspunkt har det derimot vært en braksuksess: Pengene fosser inn, og de brukes på å bygge mer stat, offentlig forbruk, kjøpe internasjonal anerkjennelse, opprette jålete stillinger i offentlig forvaltning og subsidiere næringslivet for å bygge «grønn industri» etter innfallsmetoden. Vi pleide å leve av fiskeforedling, skipsverft, matproduksjon, papirfabrikker, kraftstasjoner, gruvedrift og ingeniører som var helt i forkant, og hva lever vi av nå?

Nå er selv skipsfarten flagget ut, mens Arbeiderpartiet forsøker å skjule den økende fattigdommen, arbeidsløsheten og offentlige sløsingen de selv har skapt med talltriksing, penger, PR, tåkelegging, studiestøtte, overgangsordninger og offentlige stillinger og bestillinger. Ikke nok med det: Støre har blitt salgssjef for tilkaringsindustrien rundt «fornybart», og skal «re-industrialisere» Norge med klima-fantasier basert på Mikke-Mus-økonomi. Hele dette grønne korthuset er paradksalt nok basert på massive inntekter fra petroleumssektoren, og målet er å legge ned petroleumssektoren og kvitte seg med inntektene. Velkommen til det «grønne skiftet»!

Norges komparative fortrinn har ikke endret seg på 100 år   

Det Norge tradisjonelt har vært god på, og som vi må leve av etter oljen, er fisk, havbruk, skipsfart, jordbruk, tømmer, vannkraft, ferskvann, energi, hydrokarboner, natur, plass, frisk luft og en relativt godt utdannet befolkning. Og i nyere tid har vi ligget langt foran på mobiltelefoni, petroleumsutvinning samt våpenteknologi. (Selv om vi skryter av å være en fredsnasjon.) Hvor mye av dette beskytter våre politikere? Og hvor mye av dette satser de på i sin grønne næringspolitikk? Ingenting.

Hvis du spør «hva er vår industri og vårt næringsliv basert på i dag?», ender du opp med å oppdage at all politikk er byttet ut med klimapolitikk, globalistiske hensyn og etterdilting. Unge friskus-politikere som babler om «teknologi og innovasjon», mens de egentlig satser på gammeldags tungindustri innenfor vindkraft og batterier, som Norge har null forutsetninger for å konkurrere på, eller datasentre hvor utlendinger kommer inn og bygger alt sammen, mens folket må betale for kraftmangelen – fordi norsk energipolitikk er avviklet, noe jeg påpekte allerede i 2018.

Tredje trinn i maktmisbruket: Utviske grensene mellom offentlig og privat

Norsk næringspolitikk er også avviklet fordi politikerne våre er like omfattet av klimahysteri og gruppetenkning som befolkningen. Målet med dette grønne korthus-teateret er imidlertid ikke å styrke Norge for fremtiden. Målet er rent egoistisk: å sikre elitens tilgang på enda mer makt, penger og prestisje – med alle midler – slik at jålebukkene ikke blir avslørt, avsatt og stående til spott og spe for all ettertid.

Etter å ha tatt makten i partiene som tok makten over Stortinget, kom andre trinn, hvor eliten har overført makten til fremmede maktstrukturer som EU, FN og WEF. Nå er vi inne i tredje fase av elitens samfunnskupp. Rive skottene mellom offentlige og private interesser. I tillegg til maktkåte politikere finnes det nemlig nok en samfunnsaktør som alltid har vært interessert i å utvide markedet, globalisere handelen, fjerne hindringer, øke profitten og gjerne få tilgang til den offentlige pengebingen: det private næringsliv.

Her inngår også kraftselgere, rene svindlere med «store visjoner og hårete mål» og endeløst med ponzie-penger til å groome naive lokalpolitikere med løfter om skatteinntekter, arbeidsplasser og en lysende grønn fremtid. Politiske globalister,  internasjonale kapitalkrefter og rene mafia-skurker har nemlig sammenfallende interesser: Jo mer makt, penger og prestisje, desto bedre. Derfor ønsker alltid kyniske næringsdrivende å bestemme rammebetingelsene – slik de klarte før finanskrisen i 2008.

Globalismen og bærekraftmålene er historiens første verdensrevolusjon

Helt siden muren falt i 1989 har norske partier og politikere forlatt sosialisme og konservatisme, altså høyre/venstreaksen, og adoptert globalismen som førenede politikk sammen med eliten i EU. Angivelig fordi «vi ikke har noe valg» og fordi noe annet ville være «isolasjonisme». Frie, selvstendige og suverne stater har nemlig blitt farlig for demokratiet, fri handel og internasjonale avtaler, og truer samarbeidet for miljøet og klimaet. Tiden er inne for at politikere og finanshaier skaper en bedre verden sammen i sitt bilde. To «build back better».

Det WEF og FN forsøker å gjennomføre med «bærekraftmålene», er i praksis den første globale revolusjonen. Det er også den første revolusjonen som går ovenfra og ned: Eliten vil velte folket i vestlige land, gjennom å «omfordele» både pengene og landet deres til resten av verden. For å få med folket på denne selvskadingen, var det ikke nok å vise fattige og sultne negerbarn med fluer på, som på 1980-tallet. EU-adelskapet trengte ny fiende, og valget falt på en fiktiv fremtidig miljøkatastrofe forårsaket av CO2 – samt plast og forbruk.

For å bekjempe denne «fienden» (som i praksis er grunnlaget for moderne levesett, som alle streber etter, og derfor er dette et angrep på selve menneskeheten), hevder eliten at det trengs solidaritet fra alle folk og nasjoner, og overnasjonale avtaler som tilsidesetter demokratiske hensyn – så som EØS-avtalen, Parisavtalen og FN-avtalen om bærekraftmål. Oppgaven er også så stor at «stater ikke kan klare det alene, men trenger hjelp og samarbeid med næringslivet» – uten at noen stiller det åpenbare spørsmålet: «Hva skal vi med stater da?»

Misbruk av vitenskap er brekkstang for det grønne maktkuppet

«Vitenskapen er klar» er det udiskutable ideologiske fundamentet for WEFs verdensrevolusjon «build back better». Maktmisbruket baserer seg på at verden bare kan forstås gjennom vitenskap og masterutdanning, og derfor har ingen rett til å motsi bestillingsforskningen bak klimahysteriet – også kjent som «Lysenkoisme». Konsekvensen er at ingenting betyr noe, bortsett fra politisk godkjent vitenskap. Kultur, historie, religion, debatt, erfaring, empiri, logikk, følelser og sosial interaksjon spiller ingen rolle. Kun vitenskap teller, og den må følges slavisk.

Denne hersketeknikken innebærer at den som kontrollerer og finansierer vitenskapen, også kontrollerer sannheten og fremtiden – selv om alle vet at vitenskap kan korrumperes, kjøpes og utnyttes politisk. Og selv om alle vet at ekte vitenskap aldri blir «avgjort», og selve grunnlaget for vitenskap er kritikk, debatt og falsifisering. Sånn sett er klimahysteriet i ferd med å ødelegge all respekt for fakta og vitenskap – og det er nettopp derfor myndighetene har innført «faktasjekk» som panikktiltak.

Politisk vitenskap er ikke basert på debatt, kritikk, skepsis og falsifisering. Den er dogmatisk og danner grunnlaget for den grønne «one size fits all»-politikken. En slags politisk mao-dress som tres ned over vestlige land. Eliten ønsker å skape «mangfold» og en bedre verden ved å få alle nasjoner, folk og kulturer til å passe inn under deres regime, regler og styre – men alle vet at det som fungerer i Roma, ikke nødvendigvis fungerer i Tromsø. Elitens «verdenspolitikk» er derfor en trussel mot alle kulturer, folk, land, mangfold og fremtid.

Det er svært sterke krefter bak dette: WEF er strategisk partner til FN, og mafiastyret i Kina er helt på linje med WEF og implementeringen av Agenda 2030 – i hvert fall på overflaten. Det kan virke paradoksalt, helt til man forstår at å si «Build Back Better» har samme innhold som «Great Leap Forward». Globalistene tror at regimet i kineserne gjør klima og miljø til topprioritet, men ser man på tallene, gjør de det stikk motsatte.

Mafiastyret i Kina bruker klimapolitikk og vitenskap til å legitimere sosial og politisk kontroll over befolkningen, samt få full kontroll over folks økonomi – og regimet i Kina ser at EU er rett bak, for EU-eliten ser at det virker i Kina. Det er et uimotståelig maktgrep. Klimapolitikken betyr farvel til frihet og demokrati, og alle som opponerer, blir i praksis samfunnsfiender. Prøv å kritisere klimapolitikken høylytt når du sitter i kantina på NRK eller i et departement, så slutter du å være uenig med meg. Point taken?

Hvem er politiker, og hvem er profitør? 

Støre er totalt dedikert til «build back better» og klimapolitikk. Han var koffertbærer for Gros «bærekraft», og ingenting annet betyr noe. Dermed er han en nyttig idiot for den private vindkraftindustrien og kraftbransjen, fordi kompisene hans i Ap/LO/NHO-konglomeratet vil det, kompisene hans i EU, FN og WEF ønsker det – og sist, men ikke minst: Fordi kompisene hans i den pirvate klimaindustrien forlanger det, i bytte for milliarder fra Støre selv.

Betaler de Støre i hemmelighet for denne tjenesten? Har de kompromitterende bilder av ham? Eller jobber han virkelig for disse profitørene helt gratis? Dette er det umulig å avgjøre, og merkelig nok er ingen medier interessert. Det som er helt udiskutabelt, er at Støres (og Erna Solbergs) politikk representer en klar sammensmelting mellom lovgivende makt og profiterende makt, i den grad at du ikke lenger kan se hvem som er politiker og hvem som er profitør på Arendalsuka.

Dette fremstiller globalistiske politikere og private profitører som en gigantisk fordel … fordi klima: Bare sammen kan de løse verdens problemer, kurere planetens klima, utrydde fattigdom og gi de fattige negerbarna med fluer en strålende fremtid. Men det som egentlig skjer, er at politikerne og profitørene sikrer seg en strålende fremtid, mens folket blir fattigere og fattigere på frihet, penger og selvråderett. Ikke hør på hva de sier. Se på hva de gjør, og på resultatene av det.

Det sosialistiske Norge har alltid hatet selvstendig næringsdrift

Baksiden av Norges sosialdemokrati og sosialistiske samfunnsstruktur er at næringsdrift uten statlig innblanding alltid har vært ansett som suspekt utnyttelse av arbeidsfolk. I Norge er det ikke bedriftseiere som skaper arbeidsplasser som er heltene, men heller tippevinnere, lottovinnere, rike idrettshelter og kjendiser. Folk som bygger bedrifter er folk som utnytter arbeiderklassen og derfor må passes grundig på av stat, kommune og byråkrater – og naturligvis betale masse skatt fordi de gir folk arbeid.

I USA, hvor man ikke har hatt et velferdssystem som i Norge, er det omvendt: Å eie en bedrift er selve velferdssystemet. Da kan du gi barn, slekt og venner mulighet for jobb, karriere, utvikling og sikkerhet, samtidig som du bidrar til samfunnet ved å skape arbeidsplasser for alle. Denne «selvhjelpskulturen» hadde vi før i tiden, da man skulle «gjøre sin plikt og kreve sin rett», men det gikk av moten da oljepenger strømmet inn, velferdsstaten eksploderte og kravstore innvandrere oppdaget gullgruven Norge.

Nå er det lottovinnere som tjener ærlige og skattefrie penger, mens bedriftseiernes formue og produksjonsmidler er skattlagt. Kanskje det er dette fenomenet som gjorde det så lett å omgjøre Børsen i Norge til et kasino, bankene til pengemaskiner styrt av det offentlige og til slutt førte oss til strømkuppet – den største svindelen som noensinne er gjennomført i Norge. Og den ble gjennomført av private kapitalkrefter i samarbeid med norske politikere og EU-politikere. Alle ville det samme.

En stadig eskalerende sammensmelting av offentlig og privat økonomi

Private kapitalkrefter er opportunister som inderlig gjerne vil være så nær maktapparatet som mulig – for å få mest mulig ut av politikerne. De vil gjerne bidra til samfunnet, men hensynet til aksjeeierne går naturligvis foran. De vil gjerne få mer å si i styringen av samfunnet, så samfunnet styres mer til aksjeeiernes fordel. Men tradisjonelt har norske politikere konsekvent motarbeidet næringslivet og utnyttet andres bedriftsbygging som inntektskilde til mer offentlig sløsing.

Norske bedrifter har gått konkurs og flyktet til utlandet under skattetrykk, avgifter, uforutsigelighet, byråkrati, endeløse krav og stadig dyrere velferdsordninger. 40 år med globalistisk politikk har gjort at hjørnesteinsbedrifter som var det finansielle grunnlaget for vår spredte bosetning, ble nedlagt i hurtig tempo, og i stedet vokste NAV seg stort og sterkt i bygder og byer.

Så ble hele verden importert for å gjøre NAV enda større, og til slutt gikk politikerne inn for å sende også næringslivet på NAV: Oppstart og eksport ble avhengig av offentlig støtte. Politikerne opprettet en drøss med institusjoner som skulle «hjelpe» næringslivet med støtte, penger, lokaler og subsidier for å skape «innovasjon» – og næringsledere lærte leksen sin: Slå deg sammen med politikere og tjen mer penger.  Dermed ender Sverige med å satse på subsidierte «grønne» stålverk, i troen på at dette er fremtiden, mens det egentlig er Kinas fortid.

Når man først åpner lokket på boksen med subsidie-trollet, er det vanskelig å få trollet vekk igjen: Når er det nok? Når blir det for mye? Hvor skal man stoppe? «Money for nothing» er forlokkende for seriøse aktører – problemet er at det er enda mer uimotståelig for useriøse aktører: Folk som aldri har noen intensjoner om å skape noe som helst annet enn å berike seg selv, stømmet til støtteordningene. Og når politikere får løfter av «Kjell Kjekken» om store skatteinntekter, masse arbeidsplasser og en strålende fremtid for småbyen, er de villig til å tro på hva det skal være – slik vi så under REC-konkursen i 2012,  eller datasenteret i Ballangen kommune i 2017.

Subsidier og støtteordninger har ingenting med sunn kapitalisme å gjøre

Offentlige penger er grunnen til at private kapitalkrefter alltid har ønsket å være kompiser med politikere som lager lovene og styrer verdens største pengebinge – enten vi snakker om ærlige bedriftsledere som bare vil ha offentlige kontrakter eller om kapitalkrefter som Al Capone eller Sinaloa-kartellet, eller gutta i Enron, Lehman Brothers, Meglerhuset Terra Securities, Kolos AS eller FREYR – hvorav de to siste lykkes i usedvanlig grad overfor politikere i Mo i Rana.

Blir man kompis med politikere, er nemlig alt mulig – ikke minst at det offentlige begynner å senke kravene til forsiktighet og fjerne økonomiske brannskott og kontrollinstanser mellom offentlige og private penger. Da begynner nemlig det offentlige å investere i et privat AS som trenger «investeringsmidler», og slik skaper det offentlige falske aksjeverdier som tiltrekker seg andre investorer, selv om det ikke finnes noen verdier i selskapet – foruten enorme mengder PR, lobbyisme, reklame, «hårete mål» og løfter om enorme gevinster, basert på absolutt ingenting.

Det er derfor det offentlige ALDRI skal blande sammen offentlige og private penger. Fordi skattepengene skal gå til velferd, ikke til skatteparadiser. For når du først åpner den døra, er risikoen for å tiltrekke seg horder av svindlere ikke bare stor, den er garantert. Og når du åpner den døra, åpner du også for noe som er mye farligere for samfunnet enn at offentlige penger sløses bort på industrieventyr, batterifantasier og vindkraftsvindel: Du åpner for dyp og systematisk korrupsjon.

Offentlig/privat samarbeid er å dyrke korrupsjonskultur i drivhus

Å blande sammen offentlige og private penger og interesser er en enveiskjøring: Fordelene for de private kapitalkreftene er ekstreme, mens fordelene for det offentlige er … null. Ingenting. Her må man ikke blande sammen offentlige innkjøp og kjøp av tjenester med korrupsjonskultur: Det offentlige er godt tjent med å ha veivesen, vann og kloakkvesen, eller etater som vedlikeholder jernbanen uten å måtte surre med anbudskontrakter – men ofte er oppgavene så store eller sære at det offentlige må benytte seg av private selskaper for å få hjulene til å snurre, og dét er helt greit.

Offentlige innkjøp er nemlig omfattet av strenge regler, og har alltid vært nøye overvåket nettopp av frykt for uregelmessigheter og korrupsjon. Men når det kommer til at det offentlige investerer i Klimaredning AS, basert på løfter om stor profitt, tusenvis av arbeidsplasser og bonanza i fremtiden, er sikkerhetsregimet og kontrollinstansene fraværende. For hva gjør Riksrevisjonen og Økokrim? Ingenting. All konsekvensutredning er manipulert, all risikovurdering er eliminert, alle kontrollinstanser passivisert, og alle økonomiske overslag er uønsket. Man trenger ikke engang betale pengene tilbake når man feiler.

Hvis flertallet i et kommunestyre vil gi bort millioner til et AS, så kan de gjøre det. Selv om selskapet er verdiløst og eieren av AS-et tilfeldigvis er ordførerens svoger. Eller studiekompis? En frimurer-venn, eller bare en nyvunnet kamerat som låner bort luksushytta si? Mulighetene er endeløst mange. I stedet for å plassere offentlige penger på sparekonto, har altså norske kommuner fått lov til å leke kasino.

Særnorsk nepotisme-korrupsjon er dyrket til internasjonal størrelse

Vi kjenner alle den kulturbetingede, billige venne-korrupsjonen som har foregått i liten skala i flere tiår i Norge. Med klimahysteriet har det blitt et helt annet monster, og bare så du forstår problemet til fulle: Kommer du som borger med lua i hånda til det offentlige og ber om 10.000 kroner i sosialstøtte for å komme over kneika, blir du møtt med største mistenksomhet, for tenk om du er på svindlertokt? Kommer du til det offentlige i dress og ber om 10 millioner i klimastøtte, blir du møtt med åpne armer og spørsmål om du ikke trenger litt mer for å redde kloden? Ingen spør om du er en svindler, særlig ikke hvis du er venn av ordføreren.

Dette er ikke engang satt på spissen. Det har blitt normalen. Og jo flere kompiser du har i det offentlige, desto større er sjansene for at politikerne jobber for deg, i bytte for at broren din får en direktørstilling eller datteren din blir ansatt som klimaekspert i PR-avdelingen. Eller hva med rett og slett å fakturere et «konsulenthonorar» til din kones AS? Mulighetene er endeløse for å klø hverandre på ryggen, og alle blir rikere av det. I hvert fall alle som teller. Og alle som er involvert i klimasvindelen vet at de aldri vil bli stilt for retten. De hadde jo de beste intensjoner, og politikerne ba dem om hjelp til å redde klimaet.

Korrupsjonspotensialet og den bunnløse offentlige pengekilden som klimapolitikken utløser, er  grunnen til at AS Norske Kapitalkrefter har gjennomgått en utrolig metamorfose: På bare ti år har de gått fra å fokusere på inntjening, profitt og overskudd, til å hevde at de er opptatt av klimaet, bærekraft og EUs taksonomi for å redde kloden. Plutselig er nettsidene til klimaprofitørene stappfulle av grønt gress, blå himmel og barn som leker i en bærekraftig verden. «Vi tenker ikke på profitt lenger!» Nei da.

Naive politikere med grønne verdier indoktrinert i lillehjernen blir kompiser med disse finanshaiene som er de «smarteste folka i rommet», og tror på fullt alvor at disse Enron-kloningene og Lehman Brothers-brorskapet er på lag for å redde klimaet, kloden og bærekraftmålene. Men finansfolk er bare ute etter penger, og politikere sitter på den største pengekilden i samfunnet: skattepenger og oljefondet som «aldri» kan gå tomt. Det er som 2008 om igjen, bare mye, mye større.

Den som tusker til seg mest, har vunnet, og ingen vil bli stilt til ansvar.

Kjøp Kents bok!