For frustrerte konservative velgere er Brexit-generalen Nigel Farages retur til britisk politikk som å se ridderen komme ridende på sin hvite hest. Sannsynligheten er stor for at Rishi Sunak hadde tatt seg et ekstra stort glass vin mandag kveld om han ikke var avholdsmann. Nigel Farages comeback kan snu opp ned på en valgkamp som hittil har vært den kanskje kjedeligste i manns minne.

Nigel Farage bekreftet i forgårs at han ville stille til valg som parlamentsmedlem for Reform UK og samtidig ta over ledervervet fra Richard Tice. Tice har ikke hatt den karismaen som Farage besitter, og har tilsynelatende gladelig gitt fra seg stafettpinnen til Farage. «We will get millions and millions of votes», sa Tice med et smil om munnen til GB News mandag kveld. Farage selv feiret nokså sikkert sitt kandidatur med en pint på puben.

Britiske velgere på høyresiden har lenge vært frustrerte. Valget har stått mellom The Conservative Party, som gradvis er blitt mer og mer sosialdemokratisk, og Labour, som er ganske like toryene, bare med høyere skatter på områder som privatskoler, som de planlegger å sabotere ved å innføre moms. Privatskoler har hittil vært fritatt for moms, og den nye planlagte innføringen av moms vil føre til at mange ikke lenger vil ha råd til å sende barna sine til privatskoler. Toryene vil flikke på innvandrings- og nullutslippspolitikken (kalt Net Zero), men har ikke beveget landet mot høyre i de fjorten årene de har regjert. Skattene har økt, helsekøene har vokst, og skolene har blitt infisert med kjønnsideologi. Netto innvandring de to siste årene er 1,45 millioner mennesker, som tilsvarer flere enn innbyggerne i Oslo og Bergen til sammen.

Storbritannia er et land med 68 millioner innbyggere, men dette er likevel tall som har stor innvirkning på infrastruktur, helsetilbud, skoler, barnehager og ikke minst boligmarkedet. Unge briter frykter at de ikke får råd til å kjøpe egen bolig og er priset ut av markedet. Boligprisene har steget med 160 prosent siden midten av nittitallet, mens inntektene til unge arbeidstagere kun har steget med 23 prosent justert for inflasjon. En del av forklaringen er så enkel som tilbud og etterspørsel. Det var allerede press på boligmarkedet på grunn av boligmangel, og selv om det bygges nytt, er det umulig å dekke behovet når man importerer et antall nye innbyggere som kunne fylle en middels stor engelsk by hvert år. Nesten halvparten av sosialboligene i London går for øvrig til folk som ikke er født i Storbritannia.

Skuffede «somewheres»

Dette er bakteppet for de delene av elektoratet som er skuffet over utviklingen etter Brexit. De var «somewheres», for å bruke David Goodharts uttrykk, gjerne fra Nord-England, som hadde håpet at Brexit ville bety om enn ikke en full retur til Storbritannia som det engang var, så i alle fall mer tradisjonelle verdier og mer selvråderett over områder som innvandring. Men verken valget av Boris Johnson eller Brexit innfridde forventningene, og «anywheres» – den liberale eliten – vant. Nå står valget mellom Labour og Tory-partiet, der forskjellene er så små at mange kaller dem «the uniparty»: enhetspartiet.

Selv om Reform UK ikke kommer til å vinne valget, kan de gjøre et stort innhogg i velgermassen, mest fra de konservative, men også fra Labour.

De seneste meningsmålingene gir Reform UK 12 prosent, men dette var før Farage sa at han ville stille til valg. Toryene har sine verste målinger noensinne. Per i går fikk de kun 20 prosent av stemmene, 26 prosentpoeng bak Labour. Liberaldemokratene er nå større enn Toryene. Dette er en katastrofe for de konservative, som historisk sett er verdens mest suksessrike politiske parti.

«More like a takeover, dear boy»

Spørsmålet er om Farage vil ødelegge Tory-partiet ved å tiltrekke seg deres misfornøyde parlamentsmedlemmer, eller om han isteden – etter valget, naturligvis – vil tilslutte seg et sterkt svekket konservativt parti og reformere det fra innsiden. Farage var tidligere medlem i The Conservative Party, men meldte seg ut i protest da Maastricht-traktaten ble vedtatt i 1992.

Det kanadiske konservative partiet gjennomgikk en lignende prosess som den Tory-partiet står ovenfor. I 1992–93, etter et stort valgnederlag, ble partiet reformert ved hjelp av krefter utenfra, og etter hvert ble et nytt konservativt parti dannet i asken etter det gamle. De hadde, som de britiske toryene, gradvis blitt det Nigel Farage kaller «social democrats, like our blob here», ifølge The Times.

Er dette planen til Farage? spør The Times – «it sounds a lot like you’re floating a merger.» – «More like a takeover, dear boy», svarer han, smilende som Cheshire-katten i «Alice i Eventyrland». Den som venter, får se.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!