I den første artikkelen i denne serien belyste jeg hvordan de politiske samfunnstoppene bruker partiene som et verktøy for å sementere sin egen makt og få kontroll over Stortinget gjennom avtaler, gjensidig hygge og nytte, samt bindende «regjeringsplattformer». I artikkel nummer to skal jeg belyse hvordan lille Norge ikke lenger er stort nok for samfunnstoppene. De vil sette sitt avtrykk på hele verden – og slik har Norge blitt et middel for selvutvikling og jåleri for globalister, på din bekostning.

Man skulle tro at å styre et lite land på best mulig måte på vegne av egen befolkning, ville være stort nok for de fleste. Men for dagens politiske elite av selvhøytidelige globalister er dét detaljer. De vil ha større, bedre, raskere og mer av alt, på vegne av fremmede maktstrukturer som EU, FN, WEF, WHO, alle andre land, folkeslag og kulturer, mens de redder både miljøet, kloden og planetens klima – intet mindre. Og de forsikrer at det ikke er for å berike seg selv, stige opp på den internasjonale politikkens stjernehimmel og få seg toppjobb i verden. Nei da.

De gjør det for deg!

Elitelaget driver egentlig med selvoppofrelse og jobber hver dag for å få orden på treige Provins-Norge. Få fart på ting, gjøre alt moderne, i deres bilde, digitalisere alt uten forsiktighet, og skape «a free for all» hvor verdens kulturer og ukulturer kan trenge seg på og enhver person av annen koloritt har fri tilgang til norske skattepenger, norsk velferd og norsk statsborgerskap.

Globalistene støper et helt nytt samfunn, en helt ny kultur, en helt ny type økonomi og en helt ny type EU-koloni basert på politiske samfunnseksperimenter som aldri har lykkes noe sted, og de gjør det i ekspressfart. Alt på en gang – og de kan ikke feile. Derfor er det heller ikke nødvendig med bremsepedal i form av risikovurdering, økonomistyring og fri debatt. Alt slikt har blitt «trusler mot demokratiet».

Sånn sett har ikke bare partiene blitt et maktmiddel for selvutvikling. Hele Norge er redusert til en ressurs- og lekegrind for globalist-eliten og deres kapital-kompiser, og du er pengekilden som  finansierer festen. Enhver som tviler, bekymrer seg eller protesterer på dette,  sprer «desinformasjon» og «konspirasjonsteorier». Det verste med dette er at eliten selv ikke forstår hvilket monster de utgjør. De har ingen ide om hvilken samfunnsrisiko de er blitt – for hvem skulle fortelle dem dét? De er best, alt de gjør, er nødvendig, ingenting kan gå galt, og alle kritikere er rensket ut av loopen for å skape samhold og bærekraft.

Hvor begynte det globalistiske jåleriet?

Globalismen som politisk kursendring for Norge startet 4. februar 1981, da Gro Harlem Brundtland ble statsminister for første gang. Arbeiderbevegelsen har alltid vært opptatt av «solidaritet og samarbeid over landegrensene». (Som om ikke kapitalismen har vært flerkulturell og samarbeidende i praksis gjennom hele historien.)  Og nettopp fordi «Internasjonalen» fortsatt runger over Youngstorget, var Arbeiderpartiet og LO et lett bytte for globalismen som udemokratisk og overnasjonal ideologi. Globalisme ligner nemlig på sosialisme, men er det ikke. Dette er et helt annet politisk dyr: La meg sitere det venstreorienterte Wikipedia:

– Globalisme er en betegnelse på politikk, næringsvirksomhet eller liknende som er innrettet mot globalisering. Det kan bety fremming av verdensomspennende kontakt, påvirkning, samhandling og forflytninger innen økonomi, politikk og kultur. Globalisme betegner også en politisk og ideologisk overbevisning som bygger på overnasjonale heller enn nasjonale prinsipper. … Forestillingene om en truende globalisme knyttes ofte til konspirasjonsteorier om den nye verdensordningen og en elitestyrt, overstatlig og antidemokratisk «verdensregjering».

Dette er ingen «konspirasjonsteori», ettersom fremmede maktstrukturer som WEF stolt deklamerer nettopp dette på sine nettsider og i sine taler rundt «The Great Reset» eller FNs «Agenda 2030: Demokratier skal underlegges overnasjonal kontroll «til alles beste», og styres av en selvutnevnt elite i samarbeid med private selskaper. Det er globalismens uttalte mål, og de er stolt av det. Det er til alles beste. Vi har ikke noe valg.

Arbeiderpartiet fikk ledere som jobber for EU, FN og WEF fremfor sitt eget land

Allerede i 1981 var Gro totalt dedikert til globale miljøsaker og internasjonale forhold, og det er lite som tyder på at hun noensinne interesserte seg for Norge og norsk arbeiderklasse, slik hennes arbeiderklasse-forgjengere gjorde. Hun hadde «større visjoner», men nesten ingen i hennes samtid forsto hvilket paradigmeskifte hun representerte for norsk arbeiderklasse, det norske samfunnet og Arbeiderpartiet.

Alle trodde at Gro bare ville videreføre arven fra Marcus Thrane, Gerhardsen og resten av grunnleggerne, og det er merkelig, siden hun var en helt ny type leder: Hun var en politisk broiler fra beste vestkant, med null bakgrunn fra arbeiderklassen, null arbeidserfaring fra «gølvet» og null kjennskap til fattigdom og harde tider – men med et konstant fokus mot utlandet og globale spørsmål. Ingenting tydet på at hun ville følge kursen til Gerhardsen, Bratteli og Nordli: sikre norske arbeideres kår, rettigheter, velferd og likhet.

Hensynet til Norge, nordmenn, det norske samfunnet og norsk kultur var ikke det viktigste for Gro. Nå var det Norges plass i «den globale familien» som var altoverskyggende. Norge skulle bli et fyrtårn på den globale arenaen innenfor miljø, fred, bistand, samarbeid, velferd og politikk – ikke fordi dette var viktig for nordmenn eller arbeidsfolk, men fordi det var viktig for Gro & co. – her inkludert hennes lydige koffertbærer Jonas Gahr Støre, som har arvet posisjonen fra Den Store Leder. Det er dét partiorganisasjonen er til for, ikke for å skape demokrati.

Under Gro gikk vi langsomt fra å være et land som passet sine egne saker til å være et land som skulle passe alle andres saker. Siden dette ikke var viktig for velgerne, måtte det politiske systemet rigges om, uten at noen merket det: Demokrati og flertall kunne ikke få bestemme kursen lenger, for nordmenn ønsket ikke overnasjonalitet, EU-styring, systematisk avindustrialisering, bompenger, helseforetak og flerkultur-eksperimentet og masseinnvandring – men dét fikk vi. Som du kan se.

Gro visste bedre enn folket. Selve lakmustesten på globalister er nemlig at de vet bedre enn alle andre, derfor trenger de aldri møte kritikere eller svare på vanskelige spørsmål. Globalister vil alltid jobbe i fred, uten å bli motarbeidet eller avsatt av demokratiske prosesser og sånt tjafs. Derfor sa Gro aldri sannheten om hva som ville komme, hun la aldri inn de enorme samfunnsendringene i partiprogrammet og lot aldri velgerne forstå hva de egentlig valgte, og hun advarte aldri noen om ringvirkningene og farene.

Hadde Gro & co. gjort dét, ville Arbeiderpartiet fått 17 prosents oppslutning i 1981. I stedet måtte velgerne selv oppdage resultatene av egne valg, og det har tatt 40 år for Ap å ende på 17 prosent. På 1980-, 1990- og 2000-tallet trodde alle at Arbeiderpartiet fortsatt var Arbeiderpartiet, siden Arbeiderpartiet sa at de var det. Det samme gjelder Høyre, som også har vært igjennom en sosialistisk woke-metamorfose mot hemningsløs globalisme og EU-logring. Kursendringene ble bare innført, og globalistene vant frem. Men de ville ikke klart dette uten murens fall:

Murens fall: Da fiender forsvant og verden endelig ble ett

Frem til 1989 hadde Europas historie vært preget av nasjoner og imperier i konflikt og krig mot hverandre gjennom tusen år. Fred var noe midlertidig og usikkert, og fienden lå alltid på lur i skyggene bak en grense. Den største grensen noensinne var «Jerneteppet» og «Muren» som strakte seg gjennom hele Europa og skilte de demokratiske statene i Vesten og NATO fra diktaturene i østblokken og Warszawapakten. Dette husker du neppe hvis du er under 40 år.

Vestlige demokratier sto frivillig samlet mot et kommunistisk imperium styrt av Sovjetsamveldet. Atommakt sto mot atommakt. Kommunismen omfattet nær halvparten av jordens befolkning, Med Kina og Sovjet som pådrivere, og kommunistiske revolusjonære grupper fantes i alle land. Også i Norge. Kommunismen var fremtiden, selv om samtlige sosialistiske revolusjoner hadde endt med diktatur, folkemord og krig. Skremmende mange ser fortsatt kommunismen som fremtiden, for enkelte langsomme individer lærer bare aldri.

Sosialismen og kommunismen eksploderte som samfunnsfaktor i 1917 og skulle sette arbeiderklassen fri og skape solidaritet, frihet, fremgang, likhet, kameraderi, globalt fellesskap og varig fred, slik Engels, Marx, Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot og andre ideologer lovet sin jublende flokk. Det flokken fikk, var fattigdom, krig, sult, nød, ufrihet, død, terror og torturkamre – overalt, hver gang, i alle land som forsøkte den røde revolusjonen. Og slik er det fortsatt.

Sosialismen og tvang feilet; kapitalismen og friheten lyktes

I mellomtiden – fra 1945 til år 2000 – opplevde det kapitalistiske Vesten sin største glansperiode noensinne, hvor borgerne fikk alt det de kommunistiske lederne løy om. Selv freden varte i tiår etter tiår, takket være atomvåpen, som paradoksalt nok gjorde krig umulig. Uten atomvåpen og kald krig ville historien tatt en helt annen retning for Norge og Europa. Men det som fungerte, kunne ikke vare:

Sosialisme og kommunisme virker ikke, og fører uunngåelig til samfunnskollaps. Og i 1989 kollapset jernteppet og østblokken. Utrolig nok ble ikke dette slutten for kommunismen: Den veltet inn over vestlige land i en ny form, under grønne faner. Samtidig veltet globalismen inn over hele Europa, for nå var det ikke lenger nødvendig med gammeldagse nasjoner, land, selvråderett og nasjonal kultur. I tillegg lot globalistene islam velte inn over Europa under sorte faner, for å «berike oss». Den kalde krigen viste at globalt samarbeid var fremtiden, basert på elitistisk globalisme! Og ingen hverken kunne eller ville stoppe tsunamien av endringer som kom.

Eliten fikk nye møteplasser sammen med mektige kapitalkrefter

Den gryende globalist-eliten på 1980-tallet fikk altså en gavepakke i hendene i 1989, og de lot ikke sjansen gå fra seg: Til de flestes overraskelse kollapset hele østblokken og Warszawapakten på utrolig kort tid. Jernteppet raknet som en kjedereaksjon, og dette endret hele samfunnsstrukturen i Europa og Norge nesten over natten. Millioner av mennesker slapp fri fra kommunismen, og vestlige politikere bestemte at nå skulle samling og samarbeid råde, så det aldri mer ble krig og fiendskap.

Med dette fikk EU en helt ny kurs: På kort tid gikk unionen fra å være et handelssamarbeid til å bli et overnasjonalt politisk organ for fred, samling og menneskehetens fremtid – et slags mini-FN. Hele verden skulle inviteres inn til vestlig velferd uten å ha bidratt med noe som helst, men ingen sa dette høyt, for globalistene var smartere enn som så. De visste at hvis man var åpen om at titalls millioner fra MENA-land skulle slippe inn i Europa, og at islam skulle bli en maktfaktor for å gjenskape Østens kaos, terror og splittelse her, så ville velgerne rullet globalistene i tjære og fjær. De er dumme, men ikke så dumme.

Det var mer eliten unnlot å si høyt: Globalist-eliten i Norge inngikk en avtale med EU i 1992–1994 som gjorde oss til medlem, uten å bry seg om folket som hadde sagt nei to ganger. Det skjedde fordi eliten vet bedre og hevdet at «vi hadde ikke noe valg». Flagg og valutaer som hadde eksistert i hundrevis av år, ble strøket over natten, til fordel for EU-banneret og euro. Nasjonale grunnlover og lovverk ble valset ned av EUs overnasjonale styringsmodell, grenser ble revet, og avindustrialiseringen eksploderte til fordel for Kina, i troen på at dette hadde noe med «globalt samarbeid» å gjøre.

Og kritikken mot disse udemokratiske metodene gjorde at EUs politiske elite begynte å klumpe seg sammen med hverandre. Sammen ble de sterkere. De klumpet seg  også sammen med søkkrike private aktører – ikke bare i offentlige møter, men også i lukkede fora som ingen hadde hørt om før: Der man før hadde Frimurerlosjen, fikk man Club of Rome, Bilderberger og World Economic Forum: Private maktstrukturer uten innsyn, regulering, offentlighetslov eller pressen som vaktbikkje. Dette var helt utenkelig før murens fall i 1989. Faren for korrupsjon, spionasje og landssvik gjorde den slags umulig, men nå skulle det være «fred i vår tid», og det krever «tillit og samarbeid». I lukkede rom.

Nå møtes de som forvalter offentlige penger for sine venner i private selskaper i lukkede rom rent rutinemessig – hvor de ifølge dem selv diskuterer fremtiden og den beste veien fremover. Men best for hvem? Ingen har forsøkt å stoppe dette uvesenet. Ingen medier forsøker å opplyse publikum om hvor galt det er, for som globalistene sier: «Vi bare møtes for å prate sammen, og ingenting blir vedtatt under disse møtene». Yeah, right. Og det nyttigste for denne gjengen er tiden som går: Folk husker lite og glemmer fort.

Du aner ikke hvordan Europa var

Ingen som er under 40 år har det minste begrep om hva Norge var før muren mot østblokken falt i 1989 og globalismen for alvor ble sluppet løs på Vesten. Ingen politimann under 40 år har noen minner om hva Norge var før utenlandske kriminelle fikk fri tilgang til norsk statsborgerskap, og hvor utrolig mye tryggere og mer oversiktlig politijobben var. Ingen borger under 40 år husker hvor utrolig lett det var å få seg en jobb før 1989, selv når man var 18 år og hadde droppa skolen. Ingen jenter under 40 år husker hvordan det var å gå på byen uten å støte på brysom fremmedkultur.

Ingen lærer under 40 år har noe begrep om hvordan et klasserom skal fungere gjennom disiplin, flid og utvisning av alle som ødelegger for flertallet som vil lære. Og ingen under 40 år har noe begrep om hvor veldrevet og tillitsbasert Norge var før Gro og globalistene overtok styringen. Vi stolte på hverandre, vi stolte på politikerne, og bankene og myndighetene stolte på folk. Nå? Not so much – men alle under 40 år tror at dette er den beste og eneste måten å styre et land på – og det er ikke rart: Daglig blir de fortalt at alternativet er isolasjon og høyreekstremisme, og dét vil ingen ha.

Et innavlet politisk system som blir stadig mer lukket

Langsomt men sikkert gjennom 35 år har denne gjengen av valgte elitepolitikere blitt omdannet til et EU-adelskap, et lukket laug hvor man må ha de rette meningene og den rette bakgrunnen for å få adgang. Og som denne artikkelserien starter med å påpeke: For dette elitelaget har demokratiet ingen fordeler; den eneste veien er ned. De gjør heller som de vil, og lar PR-apparatet, konsulentene og hæren av kommunikasjonseksperter roe folket med tullprat. Som da Merkel på egen hånd opphevet Schengen-avtalen for hele EU. Eller da hun avskaffet kjernekraften i Tyskland.

Disse maktsyke jålebukkene har ingen incentiver for å opprettholde demokratiske verdier, og bruker alle metoder for å bli valgt igjen og igjen, så de kan fortsette angrepet på sine egne land, kulturer, folk og økonomier for «et større vi» og klodens beste. For alle adelskap har en innavlet svakhet gjennom 1000 år med føydalstyre: De ikke bare tror at de er bedre enn alle andre. De vet det! De er de utvalgte! De bekrefter det for hverandre. De har media som forteller det. De gir hverandre medaljer og priser nesten daglig som bevis for egen stråleglans og opphøyet intelligens.

Uten dem kollapser samfunnet. Uten dem blir det kaos. Uten EU-eliten er «demokratiet truet», og du blir dressert til å tro på det hver dag. Enhver som truer elitens makt, er en ekstremist, en samfunnsfiende, en sabotør, en fare, en kaosmaker, en mulig terrorist, revolusjonær og høyreekstremist som vil innføre nazisme eller noe enda verre. Og slik arvet vestlige demokratier østblokkens taushetskultur, dissidenter og frie undergrunnsaviser.

En binær virkelighet 

For at folket skal akseptere elitens overstyring, må alt politisk gjøres enkelt, svart-hvitt, enten-eller og binært. Alternativet til globalisme og overasjonalitet er «isolasjonisme». Alternativet til flerkultur er nazisme og fremmedfiendtlighet. Alternativet til WHO er massedød i pandemi. Alternativet til klimatiltak er ragnarok. Alternativet til islam er kulturell fattigdom. Alternativet til digitale betalingsløsninger er kriminalitet. Fyll ut listen selv.

Dette er naturligvis bare tøv. Det er forenklet propaganda for dumme mennesker og folk som ikke følger med. Det er rett og slett en forfalskning, for verden fungerte helt fint med nasjoner i konkurranse og samarbeid, for perioden før globalismens gjennombrudd i 1989 var den rikeste, beste og mest utviklende tiden i menneskehetens historie.

Etter år 2000 har det egentlig bare gått nedover for demokratiet, friheten og arbeidsfolket, men oppover for eliten. Så de trengte noe nytt for å holde på makta. En ny fiende som kunne forene oss alle. En ny trussel som kunne forene eliten i hele verden og gjøre adelskapet globalt. Men det kunne ikke være et land, et folk, en ideologi eller en kultur. Så hvorfor ikke et molekyl?

Klimasaken som maktmiddel og pengekilde

På leting etter en ny fiende for å forene menneskeheten, kom de opp med karbondioksid som forurensning og naturens alltid snarlige sammenbrudd på grunn av vårt overforbruk og energiforbruk, som skaper trussel om en fremtidskatastrofe uten sidestykke. Selv om oppvarmingen bare blir på 2 grader, vil det garantert gjøre store deler av planeten ubeboelig, flom og syndflod vil komme, hungersnød og massedød vil følge. Intet mindre.

Da FNs hovedforsamling i New York skulle avsluttes i 2023, slo generalsekretær António Guterres fast at menneskeheten har «åpnet portene til helvete» ved ikke å ta klimakrisa tilstrekkelig på alvor. Han advarte mot en global oppvarming på 2,8 grader hvis ikke verden følger FNs retningslinjer nå. Men det han egentlig sier, er «la oss beholde makta eller ta konsekvensene», noe som er et klassisk propagandagrep for både adelskap og totalitære tyranner.

I samspill utgjør disse store samfunnseksperimentene en enhet som krever solidaritet fra alle folk – og derfor er fienden menneskeheten selv. Eliten skal redde oss fra oss selv og ta oss inn i det forjettede, grønne paradis. Det er dét klimapolitikken handler om, og det er dét «The Great Reset» og «bærekraftmålene» dreier seg om, gjennom en ny form for styring basert på en utvalgt elite i samarbeid med næringslivskrefter. For statene kan ikke klare dette alene, sier de – men hva skal vi i så fall med staten?

Konspiratorisk? Vel, det er ikke jeg som påstår dette farlige tøvet. Du får det servert i Dagbladet og NRK hver dag. Eliten har skapt dagens samfunn, og resultatene kan du jo bare sjekke ut selv og se om de er fiksjon eller ekte. For land blir faktisk styrt. Det vi er i dag, er vi fordi politikerne har styrt oss dit, sammen med EU, FN, WEF og andre fremmede maktstrukturer. Men det stopper ikke der, for adelskap trenger penger.

Derfor slo den politiske eliten seg sammen med kapitalkreftene og finanshaier, og lukket seg inne sammen med dem. Dét skal den tredje artikkelen i serien handle om.

Kjøp Kents bok!