Illustrasjon: Rhetos / cc0 / Wikimedia Commons.

Definisjonen av frihet på nettet har blitt deprimerende innskrenket de siste tretti årene.

Du har sikkert hørt at søkeresultatene dine på Google (som har 92 prosent av søkemarkedet) ikke gjenspeiler din nysgjerrighet og dine behov, men noen andres syn på hva du trenger å vite. Det er knapt noen hemmelighet.

Og på Facebook oversvømmes du sannsynligvis av lenker til offisielle kilder som skal korrigere eventuelle feil du måtte ha i hodet, eller lenker til rettelser av innlegg som er gjort av en rekke faktasjekkende organisasjoner.

Du har sikkert også hørt om YouTube-videoer som tas ned, apper som slettes fra butikkene, og kontoer som kanselleres på en rekke plattformer.

Du har kanskje til og med tilpasset din egen adferd i lys av alt dette. Det er en del av den nye kulturen for engasjement på internett. Grensen du ikke kan krysse, er usynlig. Du er som en hund med strømhalsbånd. Du må finne ut av det på egen hånd, noe som betyr at du må være forsiktig når du legger ut innlegg, holde igjen på harde påstander som kan sjokkere, følge med på mediekulturen for å skille mellom hva som kan sies og hva som ikke kan sies, og generelt prøve å unngå kontroverser så godt du kan for å gjøre deg fortjent til ikke å bli kansellert.

Til tross for alle avsløringene om det sensur-industrielle kompleks, myndighetenes sterke engasjement i dette arbeidet og de påfølgende rettssakene som hevder at alt dette er sensur, er det tydelig at murene blir stadig tettere.

Brukerne er redde for å miste kontoene sine og begynner å venne seg til det. For eksempel tillater YouTube (som står for 55 prosent av alt videoinnhold på nettet) tre «strikes» før kontoen din blir slettet permanent. Én strike er ødeleggende og to er eksistensielle. Du blir frosset fast og tvunget til å gi avkall på alt – inkludert muligheten til å tjene til livets opphold hvis du tjener penger på innholdet ditt – hvis du gjør ett eller to feilsteg.

Ingen trenger å sensurere deg på det tidspunktet. Du sensurerer deg selv.

Det har ikke alltid vært slik. Det var ikke engang meningen at det skulle være slik.

Det er mulig å spore den dramatiske endringen fra fortid til nåtid ved å følge utviklingen i de ulike erklæringene som har blitt utstedt opp gjennom årene. Tonen ble slått an ved inngangen til world wide web i 1996 av den digitale guruen, Grateful Dead-tekstforfatteren og Harvard-stipendiaten John Perry Barlow, som døde i 2018.

Barlows uavhengighetserklæring for cyberspace, som ironisk nok ble skrevet i Davos i Sveits, ligger fortsatt hos Electronic Frontier Foundation (EFF), som han grunnla. Manifestet er lyrisk om den liberale, åpne fremtiden for internetts frihet:

Regjeringer i den industrielle verden, dere slitne kjemper av kjøtt og stål, jeg kommer fra cyberspace, sinnets nye hjem. På vegne av fremtiden ber jeg dere fra fortiden om å la oss være i fred. Dere er ikke velkomne blant oss. Dere har ingen suverenitet der vi samles.

Vi har ingen valgt regjering, og det er heller ikke sannsynlig at vi vil få noen, så jeg henvender meg ikke til dere med større autoritet enn den som friheten selv alltid taler med. Jeg erklærer at det globale sosiale rommet vi bygger, er naturlig uavhengig av de tyranniene dere forsøker å påtvinge oss. Dere har ingen moralsk rett til å herske over oss, og dere har heller ingen maktmidler vi har noen grunn til å frykte.

Regjeringer får sin rettferdige makt fra de styrtes samtykke. Dere har verken bedt om eller mottatt vårt. Vi har ikke invitert dere. Dere kjenner oss ikke, og dere kjenner ikke vår verden. Cyberspace ligger ikke innenfor deres grenser. Ikke tro at dere kan bygge det, som om det var et offentlig byggeprosjekt. Det kan dere ikke. Det er et naturens verk, og det vokser av seg selv gjennom våre kollektive handlinger.

Og slik fortsatte det med en berusende, ekspansiv visjon – kanskje med et snev av 60-tallets utopiske anarkisme – som formet det etoset som drev oppbyggingen av internett i den første tiden. For en hel generasjon av programmerere og innholdsleverandører så det ut til at en ny verden av frihet var født, og at den ville lede inn i en ny æra av frihet mer generelt, med voksende kunnskap, menneskerettigheter, kreativ frihet og grenseløs tilgang for alle til litteratur, fakta og sannhet som ville vokse organisk frem fra en massebasert prosess av engasjement.

Nesten halvannet tiår senere, i 2012, var denne ideen fullt ut omfavnet av hovedarkitektene bak den fremvoksende app-økonomien og eksplosjonen i bruk av smarttelefoner over hele verden. Resultatet ble erklæringen om frihet på internett, som ble lansert i juli 2012 og fikk stor oppmerksomhet i pressen på den tiden. Erklæringen ble undertegnet av EFF, Amnesty International, Reportere uten grenser og andre frihetsorienterte organisasjoner, og den lød som følger:

Den var riktignok ikke fullt så omfattende og visjonær som Barlow-originalen, men den beholdt essensen og satte ytringsfrihet som første prinsipp med en setning som virket skrevet i stein: «Ikke sensurer internett.» Det kunne ha stoppet der, men gitt de allerede da eksisterende truslene fra voksende bransjekarteller og markedet for lagrede data, ble også åpenhet, innovasjon og personvern fremhevet som de første prinsippene.

Igjen definerte dette synet en epoke og skapte bred enighet. «Informasjonsfrihet støtter fred og sikkerhet, som danner grunnlaget for global fremgang», sa Hillary Clinton i en tilslutning til frihetsprinsippet i 2010. Erklæringen fra 2012 var verken høyre- eller venstreorientert. Den innkapslet kjernen i hva det innebar å gå inn for frihet på internett, akkurat som tittelen antyder.

Hvis du går til nettstedet internetdeclaration.org nå, vil ikke nettleseren din avsløre noe av innholdet. Det sikre sertifikatet er dødt. Hvis du omgår advarselen, vil du ikke få tilgang til noe av innholdet. Turen gjennom Archive.org viser at den siste levende presentasjonen av nettstedet var i februar 2018.

Dette skjedde tre år etter at Donald Trump offentlig tok til orde for at vi «noen steder» må snakke om å «stenge internett». Han fikk ønsket sitt oppfylt, men det hjemsøkte ham etter valget i 2016. Ytringsfriheten som han gjorde narr av, viste seg å være ganske viktig for ham og hans sak.

To år inn i Trumps presidentperiode, akkurat da sensurindustrien begynte å samle seg til full drift, brøt nettstedet til erklæringen sammen og forsvant til slutt.

Spol ti år frem i tid fra da frihetserklæringen ble skrevet. Året er 2022, og vi har vært gjennom to tøffe år med kontonedleggelser, særlig mot dem som tvilte på klokskapen i nedstengninger eller vaksinepåbud. Det hvite hus offentliggjorde 22. april 2022 en erklæring for fremtidens internett. Den kommer komplett med en pergamentlignende presentasjon og en stor forbokstav i gammeldags skrift. Ordet «frihet» er fjernet fra tittelen og bare lagt til som en del av ordsalaten som følger i teksten.

Den nye erklæringen ble undertegnet av 60 land, og ble offentliggjort under stor ståhei, også med en pressemelding fra Det hvite hus. Alle landene som undertegnet erklæringen, var på linje med NATO, mens andre var utelukket. Underskriverne var Albania, Andorra, Argentina, Australia, Østerrike, Belgia, Bulgaria, Kapp Verde, Canada, Colombia, Costa Rica, Kroatia, Kypros, Tsjekkia, Danmark, Den dominikanske republikk, Estland, EU-kommisjonen, Finland, Frankrike, Georgia, Tyskland, Hellas, Ungarn, Island, Irland, Israel, Italia, Jamaica, Japan, Kenya, Kosovo, Latvia, Litauen, Luxembourg, Maldivene, Malta, Marshalløyene, Mikronesia, Moldova, Montenegro, Nederland, New Zealand, Niger, Nord-Makedonia, Palau, Peru, Polen, Portugal, Romania, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Sverige, Taiwan, Trinidad og Tobago, Storbritannia, Ukraina og Uruguay.

Kjernen i den nye erklæringen er svært tydelig og representerer en god oppsummering av essensen i de strukturene som styrer innholdet i dag:

«Internett bør fungere som et enkelt, desentralisert nettverk av nettverk – med global rekkevidde og styrt gjennom en flerpartstilnærming, der regjeringer og relevante myndigheter samarbeider med akademikere, sivilsamfunnet, den private sektoren, det tekniske miljøet og andre.»

Begrepet stakeholder (interessent, som i «stakeholder capitalism» eller interessentkapitalisme) ble populært på nittitallet, til forskjell fra «shareholder», som betyr medeier. En interessent er ikke en eier eller en forbruker, men en part eller institusjon som har en sterk interesse i utfallet av eiernes beslutninger, og hvis rettigheter kanskje må tilsidesettes av hensyn til alles interesser. På denne måten kom begrepet til å beskrive en uformelig gruppe av innflytelsesrike tredjeparter som skal ha et ord med i laget om forvaltningen av institusjoner og systemer. En «multistakeholder»-tilnærming innebærer at sivilsamfunnet kommer inn i varmen med finansiering og tilsynelatende innflytelse, og blir fortalt at de er viktige, som et insentiv til å woke-vaske sine synspunkter og sin virksomhet.

Ved å bruke dette språklige omdreiningspunktet blir noe av målet med den nye erklæringen uttrykkelig politisk:

«Avstå fra å bruke internett til å undergrave valginfrastrukturen, valg og politiske prosesser, blant annet gjennom skjulte kampanjer for informasjonsmanipulering».

Av denne formaningen kan vi konkludere med at det nye internett er strukturert for å motvirke «manipulasjonskampanjer» og til og med går så langt som til å «fremme større sosial og digital inkludering i samfunnet, styrke motstandsdyktigheten mot desinformasjon og feilinformasjon og øke deltakelsen i demokratiske prosesser».

I tråd med det siste innen sensurspråk rettferdiggjøres nå enhver form for blokkering og undertrykkelse ovenfra og ned med henvisning til at man ønsker å fremme inkludering (det vil si «DEI», som i Diversity [tre omtaler], Equity [to omtaler] og Inclusion [fem omtaler]) og stoppe des- og feilinformasjon, et språk som er identisk med det som brukes av Cybersecurity Infrastructure Security Agency (CISA) og resten av det industrielle komplekset som jobber for å hindre informasjonsspredning.

Dette byrået ble opprettet i Obama-administrasjonens siste dager og godkjent av Kongressen i 2018, angivelig for å beskytte vår digitale infrastruktur mot cyberangrep fra datavirus og skumle utenlandske aktører. Men mindre enn ett år etter at CISA ble opprettet, bestemte det seg for at valginfrastrukturen var en del av den kritiske infrastrukturen (og dermed hevdet det føderal kontroll over valg, som vanligvis håndteres av delstatene). En del av beskyttelsen av valginfrastrukturen innebar dessuten å beskytte det CISA-direktør Jen Easterly kalte vår «kognitive infrastruktur».

Easterly, som tidligere jobbet ved Tailored Access Operations, en topphemmelig enhet for cyberkrigføring i National Security Agency, skapte dronningen av alle orwellske eufemismer: «kognitiv infrastruktur», som refererer til tankene inni hodet ditt. Det er nettopp dette myndighetenes motinformasjonsapparat, ledet av folk som Easterly, forsøker å kontrollere. I tråd med dette uttalte målet ble CISA i 2020 omgjort til å bli nervesenteret i myndighetenes sensurapparat – et byrå der alle krav om sensur fra myndigheter og «interessenter» kanaliseres til sosiale medieselskaper.

Tenk nå på hva vi har lært om Wikipedia, som eies av Wikimedia, der den tidligere toppsjefen var Katherine Maher, som nå skal bli toppsjef i National Public Radio. Hun har vært en konsekvent og offentlig forsvarer av sensur, og har til og med antydet at det første grunnlovstillegget er «den største utfordringen».

Medgrunnleggeren av Wikipedia, Larry Sanger, har sagt at han mistenker at hun gjorde Wikipedia til en etterretningsstyrt plattform. «Vi vet at det foregår mye kommunikasjon bak kulissene», sa han i et intervju:

«Jeg tror det må være slik at Wikimedia Foundation nå, sannsynligvis regjeringer, sannsynligvis CIA, har kontoer som de kontrollerer, der de faktisk utøver sin innflytelse. Og det er fantastisk, på en dårlig måte, at hun faktisk går ut mot systemet for å være ‘fritt og åpent’. Når hun sier at hun har samarbeidet med myndighetene for å stanse det de anser som ‘feilinformasjon’, betyr det i seg selv at det ikke lenger er fritt og åpent.»

Det som skjedde med Wikipedia, som alle søkemotorer prioriterer blant alle resultater, har rammet nesten alle viktige steder på internett. Elon Musks overtakelse av Twitter har vist seg å være avvikende og svært kostbar i form av annonsekroner, og vekker derfor stor motstand fra de arenaene som befinner seg på den andre siden. At hans omdøpte plattform X i det hele tatt eksisterer, ser ut til å stride mot alle ønsker fra det kontrollerte og kontrollerende establishmentet i dag.

Vi har gått langt fra John Perry Barlows visjon fra 1996, der han forestilte seg en cyberverden der regjeringer ikke var involvert, til en verden der regjeringer og deres «multistakeholder-partnere» har ansvaret for «en regelbasert global digital økonomi». I løpet av denne snuoperasjonen ble erklæringen om frihet på internett til erklæringen om internetts fremtid, og ordet frihet ble bare nevnt i forbifarten.

Overgangen fra det ene til det andre var – som en konkurs – først gradvis og deretter plutselig. Vi har gått ganske raskt fra «dere [regjeringer og næringslivsinteresser] er ikke velkomne blant oss» til et «enkelt, desentralisert nettverk av nettverk» som styres av «regjeringer og relevante myndigheter», inkludert «akademikere, sivilsamfunnet, privat sektor, det tekniske miljøet og andre», for å skape en «regelbasert digital økonomi».

Det er kjernen i The Great Reset, og det rammer det viktigste verktøyet som det korporatistiske komplekset har brukt til å kolonisere dagens informasjonskanaler.

Denne artikkelen ble først offentliggjort den 27. mai av Brownstone Institute, og den republiseres på norsk av Document under lisensen Creative Commons Attribution 4.0 International.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!