«To folk, én krig», forkynner dette italienske frimerket fra fascismen. Foto: Wikipedia.

«Fascisme» ble et skjellsord i USA og Storbritannia under andre verdenskrig. Det har det vært siden, og det i en slik grad at begrepet er blitt fullstendig tømt for innhold. Det betegner ikke lenger et politisk–økonomisk system, men er bare et skjellsord.

Går vi tilbake til tiåret før krigen, er situasjonen en helt annen. Hvis man leser hva som ble skrevet i det gode selskap fra 1932 til 1940 eller deromkring, oppdager man en konsensus om at friheten og demokratiet, sammen med 1700-tallets opplysnings­liberalisme, var fullstendig dødsdømt. De skulle erstattes av en eller annen versjon av det som ble kalt plan­samfunn­et, der fascismen var ett alternativ.

En bok med tittelen Planned Society kom ut i 1937 på det prestisje­tunge forlaget Prentice-Hall, og den inneholdt bidrag fra topp­akademikere og innflytelses­rike personer med høy profil. Den fikk mye skryt i alle respektable medier på den tiden.

Alle i boken forklarte hvordan fremtiden skulle bygges av de beste hodene, som skulle styre hele økonomier og samfunn. De beste og smarteste skulle ha full makt. Alle boliger skulle for eksempel skaffes til veie av myndighetene, og mat også, men i samarbeid med private selskaper. Det ser ut til å være konsensus om dette i boken. Fascismen ble ansett som en legitim vei. Til og med ordet totalitarisme ble brukt uten fordømmelse, men snarere med respekt.

Boken er selvfølgelig blitt glemt.

Man merker seg at avsnittet om økonomi inneholder bidrag fra Benito Mussolini og Josef Stalin. Ja, deres ideer og politiske styre var en del av den gjengse samtalen. Det er i dette essayet, sannsynligvis skrevet av professor og utdannings­­minister Giovanni Gentile, at Mussolini kom med denne kortfattede uttalelsen: «Fascisme kan mer passende kalles korporatisme, for det er den perfekte sammen­s­meltingen av statens og korporasjoners makt.»

Alt dette ble ganske pinlig etter krigen, så det ble stort sett glemt. Men mange deler av den amerikanske maktklassen hadde fortsatt en forkjærlighet for fascismen. Den fikk bare nye navn.

Resultatet var at lærdommen fra krigen, nemlig at USA skulle stå for frihet over alt annet og samtidig ta fullstendig avstand fra fascismen som system, i stor grad ble begravd. Generasjoner har lært seg å betrakte fascismen som et merkelig og mislykket system fra fortiden, og ordet er blitt stående som et skjellsord man kan slenge rundt seg om alt som anses som reaksjonært eller gammeldags, men det gir ingen mening.

Det finnes god litteratur om temaet som er verdt å lese. En bok som er spesielt innsiktsfull, er The Vampire Economy av Günter Reimann, en finansmann i Tyskland som beskrev de dramatiske endringene i næringslivets struktur under nazismen. I løpet av noen få år, fra 1933 til 1939, ble en nasjon av foretaksomhet og små butikkeiere omgjort til et konsern­dominert maskineri som utslettet middel­klassen og kartelliserte industrien mens den forberedte seg på krig.

Boken ble utgitt i 1939, før invasjonen av Polen og krigs­utbruddet i hele Europa, og klarer å formidle den dystre virkeligheten like før helvete brøt løs. Jeg snakket med forfatteren (som egentlig heter Hans Steinicke) kort tid før han døde for å få tillatelse til å legge ut boken, og han var forundret over at noen brydde seg om den.

«Korrupsjonen i fascistiske land oppstår uunngåelig som følge av at kapitalistens og statens roller som utøvere av økonomisk makt er byttet om», skrev Reimann.

Nazistene var ikke fiendtlig innstilt til hele næringslivet, men var bare imot tradisjonelle, uavhengige og familieeide små­bedrifter som ikke hadde noe å tilby hva angikk nasjons­bygging og krigs­planlegging. Det avgjørende virke­middel­et for å få til slike ting var å etablere nazist­partiet som en sentral regulerings­myndighet for alle bedrifter. De store bedriftene hadde ressurser til å innordne seg og midler til å utvikle gode relasjoner til de politiske makthaverne, mens de små bedriftene med lite kapital ble presset til utslettelse. Man kunne tjene penger under nazistenes regler, bare man satte regimet foran kundene.

«De fleste forretnings­menn i en totalitær økonomi føler seg tryggere hvis de har en beskytter i stats- eller parti­byråkrati­et», skriver Reimann. «De betaler for beskyttelsen, slik hjelpeløse bønder gjorde i føydal­tiden. Det ligger imidlertid i dagens makt­forhold at embets­mannen ofte er til­strekkelig uavhengig til å ta imot pengene, men unnlater å gi beskyttelse.»

Han skrev om «tilbake­gangen og ruinen for den genuint uavhengige forretnings­mann­en, som var herre over sin bedrift og utøvde sin eiendoms­rett. Denne typen kapitalist er i ferd med å forsvinne, men en annen type blomstrer. Han beriker seg gjennom sine partibånd; han er selv partimedlem og hengiven mot Føreren, favorisert av byråkratiet, og beskyttet takket være familie­forbindelser og politisk tilhørighet. I en rekke tilfeller har disse parti­kapitalist­enes rikdom blitt skapt gjennom partiets utøvelse av rå makt. Det er til fordel for disse kapitalistene å styrke partiet som har styrket dem selv. Det hender forøvrig at de blir så sterke at de utgjør en fare for systemet, hvorpå de likvideres eller renskes ut.»

Dette gjaldt særlig de uavhengige forlagene og distributørene. Deres gradvise konkurs bidro til en effektiv nasjonalisering av alle overlevende medier, og disse visste at det var i deres interesse å være talerør for nazi­partiets preferanser.

Reimann skrev: «Det logiske resultatet av et fascistisk system er at alle aviser, nyhets­tjenester og magasiner blir mer eller mindre direkte organer for fascist­partiet og staten. De er statlige institusjon­er som individuelle kapitalist­er ikke har noen kontroll og svært liten innflytelse over, utover at de er lojale støtte­spillere eller medlemmer av det allmektige partiet.»

«Under fascismen eller et hvilket som helst totalitært regime kan ikke en redaktør lenger opptre uavhengig», skrev Reimann. «Meninger er farlige. Han må være villig til å trykke alle ‘nyheter’ fra statens propaganda­organ­er, selv når han vet at de er helt i strid med fakta, og han må undertrykke virkelige nyheter som reflekterer over lederens klokskap. Leder­artiklene hans kan bare skille seg fra en annen avis’ i den grad han uttrykker de samme tanken med andre ord. Han har ikke noe valg mellom sannhet og løgn, for han er bare en stats­funksjonær for hvem ‘sannhet‘ og ‘ærlighet’ ikke eksisterer som et moralsk problem, men er identisk med partiets interesser.»

Et av kjennetegnene ved denne politikken var aggressiv pris­kontroll. Det virket ikke inflasjons­dempende, men var politisk nyttig på andre måter. «Under slike omstendig­het­er blir nesten enhver forretnings­mann med nødvendighet en potensiell forbryter i regjeringens øyne», skrev Reimann. «Det finnes knapt en produsent eller butikkeier som ikke, bevisst eller ubevisst, har overtrådt et av pris­dekretene. Dette har den virkning at statens autoritet svekkes; på den annen side gjør det også de statlige myndighetene mer fryktet, for ingen forretnings­mann vet når han kan bli hardt straffet.»

Reimann forteller mange fantastiske, men også skremmende historier, for eksempel om grisebonden som møtte et pristak på produktet sitt og omgikk dem ved å selge en hund til høy pris sammen med en gris til lav pris, hvorpå hunden ble levert tilbake. Denne typen manøvrering ble vanlig.

Jeg kan bare anbefale denne boken på det varmeste som et glimrende innblikk i hvordan næringslivet fungerer under et fascistisk regime. Det tyske tilfellet var fascisme med en rasistisk og antijødisk vri i forbindelse med politiske utrenskninger. I 1939 var det ikke helt åpenbart at dette skulle ende i målrettet masse­utryddelse på gigantisk skala. Det tyske systemet på den tiden hadde mange likhets­trekk med det italienske, som var fascisme uten ambisjoner om full etnisk rensing. Således er det verdt å se nærmere på som en modell for hvordan fascismen kan arte seg i andre sammenhenger.

Den beste boken jeg har sett om det italienske tilfellet, er John T. Flynns klassiker As We Go Marching fra 1944. Flynn var en høyt respektert journalist, historiker og forsker på 1930-tallet, men ble i stor grad glemt etter krigen på grunn av sine politiske aktiviteter. Men hans fremragende forskning står seg godt med tiden. Boken hans dekonstruerer den fascistiske ideologiens historie i Italia fra et halvt århundre tidligere, og forklarer systemets sentraliserende etos, både politisk og økonomisk.

Etter en lærd gjennomgang av de viktigste teoretikerne gir Flynn en glimrende oppsummering.

Fascisme, skriver Flynn, er en form for sosial organisering:

1. der regjeringen ikke anerkjenner noen begrensning av sin makt – totalitarisme,
2. der dette uinnskrenkede styret ledes av en diktator – lederskaps­prinsippet,
3. der staten er organisert for å drive det kapitalistiske systemet og gjøre det i stand til å fungere under et enormt byråkrati,
4. der det økonomiske samfunnet er organisert etter syndikalistisk modell, det vil si av produserende grupper dannet i håndverks- og yrkes­kategorier under tilsyn av staten,
5. der regjeringen og de syndikalistiske organisasjonene driver det kapitalistiske samfunnet etter det planlagte, autarkiske prinsippet,
6. der staten anser seg som ansvarlig for å forsyne nasjonen med tilstrekkelig kjøpekraft gjennom offentlige utgifter og låneopptak,
7. der militarisme brukes som en bevisst mekanisme for statlig pengebruk,
8. der imperialisme inngår som en politikk som uunngåelig følger av militarisme, så vel som andre elementer av fascisme.

Hvert punkt fortjener en lengre kommentar, men la oss fokusere spesielt på punkt 5, med fokus på syndikalistiske organisasjoner. På den tiden var det store selskaper som ble drevet med vekt på fag­organisering av arbeids­styrken. I vår egen tid er disse erstattet av en overklasse av ledere i teknologi- og farmasi­sektoren som har regjeringens øre og har utviklet tette bånd til offentlig sektor, der begge er avhengige av hverandre. Det er her vi finner de essensielle forklaringene på hvorfor dette systemet kalles korporatistisk.

I dagens polariserte politiske miljø fortsetter venstresiden å bekymre seg for den tøylesløse kapitalismen, mens høyresiden alltid er på utkikk etter fienden i form av fullblods sosialisme. Begge sider har redusert den fascistiske korporatismen til et historisk problem på nivå med hekse­brenning, altså fullstendig overvunnet, men nyttig som en historisk referanse for å lage et moderne skjellsord til bruk mot den andre siden.

World Economic Forums (WEF) grunn­legger Klaus Schwab åpner det årlige møtet i Davos den 16. januar 2024. Foto: Markus Schreiber / AP / NTB.

Som et resultat av dette, og bevæpnet med parti­politiske bête noires som overhodet ikke ligner på noen reelt eksisterende trussel, finnes det knapt noen politisk engasjerte og aktive som er fullt klar over at det ikke er noe spesielt nytt ved det som kalles «The Great Reset». Det er en korporatistisk modell – en kombinasjon av de verste sidene ved kapitalismen og en grenseløs sosialisme – som privilegerer eliten på bekostning av de mange, og det er derfor disse historiske arbeidene til Reimann og Flynn virker så velkjente for oss i dag.

Av en eller annen merkelig grunn kjenner man knapt fascismens håndfaste virkelighet – altså det historiske systemet, ikke skjellsordet – hverken i populær­kultur­en eller i den akademiske kulturen, hvilket gjør det desto lettere å gjeninnføre et slikt system i vår tid.

Opprinnelig publisert av Brownstone Institute den 5. mai 2024. Denne oversettelsen til norsk publiseres under lisensen Creative Commons Attribution 4.0 International.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!