Zana Ramadani. Stillbilde: espressoul / YouTube

Et av de største paradoksene med islamiseringen av Europa er at de fleste innfødte reagerer som zombier på denne eksistensielle trusselen, mens mange av de skarpeste kritikerne av uvesenet selv har muslimsk bakgrunn, men siden har vendt islam ryggen.

Eks-muslimer har stått frem offentlig i mange europeiske land – i vårt eget er det nok å nevne Lily Bandehy eller Cemal Knudsen Yucel. Og felles for dem er at de ser med sorg og vantro på hvordan landene hvor de har funnet frihet, har redusert seg til noen slags dørmatter for islam.

Befriende nok finnes det noen av disse skikkelsene også i Tyskland, som kanskje er Europas mest underkastede land, for eksempel Bassam Tibi eller Hamed Abdel-Samad. En annen er Zana Ramadani, som vokste opp i en muslimsk, etnisk albansk familie i det som var den jugoslaviske delrepublikken Makedonia.

Kort tid før Jugoslavias oppløsning i 1992 flyttet hun sju år gammel med familien til Nordrhein-Westfalen, der hun 18 år gammel brøt med familien. Siden ble Ramadani vært ungdomspolitiker i CDU og deretter feministisk aktivist, og i 2017 skrev hun en bestselgende islamkritisk bok.

Etter den nazi-lignende islamist­demonstrasjonen med over 1000 deltagere i Hamburg lørdag, har Ramadani gått ut og sagt at hun føler seg forrådt av politikken i Tyskland, som tolererer at islamister utfordrer demokratiet med krav om et kalifat, som betyr et teokrati der sharia råder.

Tyskerne lider av «toleransemani» og lar seg derfor dominere, sier hun i et intervju med nyhetsmagasinet Focus.

Demonstrasjonene i Hamburg avslørte en «total fiasko» fra tyske myndigheters og tysk politikks side. «Hvorfor har jeg og mange andre egentlig kjempet oss ut av disse strukturene?» spør hun. «Tysk politikk har forrådt meg. Det faktum at slike demonstrasjoner er tillatt, at det gjøres for lite mot slike strukturer, tar fra meg mitt hjemland Tyskland. Jeg vil ikke at hjemlandet mitt skal ha den minste likhet med et kalifat.»

Hvor ofte hører man en innfødt europeer si det samme?

Islam forakter svakhet, konstaterer Ramadani:

For henne er hendelsene i Hamburg et tydelig tegn på at tyskerne lar seg «dominere av disse kulturelle gruppene». «Det er klart at disse menneskene da avviser vårt system og krever en dominerende kalifatstat.» Det faktum at staten tillater ekstremister å uttrykke grunnlovsstridige krav åpent, oppmuntrer dem ytterligere. «Dominans er veldig viktig i disse kretsene, og hvis staten ikke viser en viss dominans, blir den ikke tatt på alvor i det hele tatt. Man kan ustraffet gjøre narr av den.»

Hun peker også på at den overdrevne toleransen har sin egen undergang innebygget:

Det forbløffende med slike demonstrasjoner er at folk benytter seg av den tyske rettsstatens friheter til å demonstrere mot nettopp denne staten, og til og med ønsker å avskaffe den.

Et stort problem er i hennes øyne at Vesten ikke lenger vet hva den er:

«Den vestlige kulturen har mistet mye av sitt sosiale lim. Mange unge vokser opp uten strukturer, uten støtte. Innvandrere fra muslimske land søker støtte i religionen. De leter etter forbilder i strukturer der en mann fortsatt må være en ekte mann. Det er der de blir fanget, for de islamistiske rottefangerne bare venter på dem.»

Ramadani tenker utvilsomt på det tyske folkeeventyret «Rottefangeren fra Hameln», og viser med det at hun selv har tilegnet seg Tysklands kultur i en slik grad at hun med rette kaller landet for sitt eget.

Selv om det er mørkt, finnes det alltid noen stjerner på himmelen. Og selv i Tyskland finnes det altså glimt av intelligent liv.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!