Sjefredaktør Martin Krasnik i den danske Weekendavisen spurte nylig: «Hvordan kan det ha seg at Norge er blitt det mest Israel-kritiske landet i Vesten?» (Morgenbladet 8.–14. mars 2024, side 10).
Fagekspertisen i Utenriksdepartementet har lenge visst at Arafat og PLO aldri mente at Oslo-prosessen skulle være noe annet enn et skritt på veien til ødeleggelse av Israel.
Hamas sin ideologi var og er fortsatt å ødelegge Israel. Se Hamas sitt charter fra 1988 og det reviderte charteret fra 2017.
Utenriksministeren bidrar til å drive frem en palestinsk stat og mener det vil lede til fred i Midtøsten på tross av disse fakta. Barth Eides initiativ er derfor i strid med de faktiske forhold, foruten å være i strid med de verdier departementet selv sier de legger til grunn.
Den 23. februar 2024 anklaget den norske regjering Israel for Den internasjonale domstolen i Haag med påstander om at Israel okkuperte palestinsk land. Fra desember 2023 kjører Barth Eide en høyt profilert kampanje for en palestina-arabisk stat, bl.a. sammen med utenriksministeren i Jordan.
Det er imidlertid ikke mulig for Barth Eide å akseptere Jordan som legitim stat og samtidig benekte at Israel etter folkeretten har rett til området vest for Jordan-elven. Begge disse folkerettslige fakta er forankret i de samme dokumenter. Se avsnittet «Noen folkerettslige fakta» nedenfor.
Dobbeltspill og inkonsekvens er ikke begrenset til Arbeiderpartiet. Kåre Willoch ble tilhenger av arabernes sak etter et besøk med utenriks- og konstitusjonskomiteen til Midtøsten i 1977. Han forsvarte sitt møte med Hamas i Oslo i 2006, til tross for at Hamas åpent publiserte sin intensjon om å ødelegge ikke bare Israel, men også om å slå i hjel alle verdens jøder.
Forklaringforsøk
Tom Rune Strandå forteller i sin masteroppgave at initiativ kom fra ytre venstre etter 1967 til å gi palestina-arabere støtte, i stedet for Israel. Hilde Henriksen Waage gir en bredere historisk oppsummering i kapittel 2 i en rapport fra Fredsforskningsinstituttet i Oslo i 2004, der hun påpeker spenning mellom Arbeiderpartiet og andre sosialdemokratiske partier i Europa angående PLO.
Man kan innvende at selv om slik påvirkning virker rimelig, kreves det en begrunnelse for at norske politikere skulle akseptere de vurderinger som ble fremmet fra andre sosialdemokratiske ledere. Etter hvilke kriterier ble en slik begrunnelse gitt? Det er ikke i seg selv tilstrekkelig at Kreisky og Brandt møtte Arafat i Wien i juli 1979.
Marxistenes tanker og diskusjon mellom europeiske sosialdemokratiske partier hadde neppe direkte følge for Høyres holdning i dette spørsmålet i 1970-årene.
Noen folkerettslige fakta
Folkeforbundet la 24. juli 1922 det folkerettslige grunnlaget for to stater innenfor det britiske Palestina-mandatet, dvs. det som senere ble til Israel og Jordan.
I innledningen til den offisielle mandatteksten heter det:
Whereas — the Mandatory should be responsible for putting into effect the declaration originally made on November 2nd, 1917, by the Government of His Britannic Majesty […] Whereas recognition has thereby been given to the historical connection of the Jewish people with Palestine and to the grounds for reconstituting their national home in that country.
Churchills «White paper» fra juni 1922 åpnet for å gi jødene rett til bare deler av mandatområdet, samtidig som dokumentet understreker at det jødiske folk er i Palestina «as of right and not on the sufferance». I og med Folkeforbundets aksept av disse dokumenter, ble det jødiske folks rett til Palestina gyldig folkerett.
Den 16. september 1922 aksepterte Folkeforbundet Englands forslag om et tillegg til mandatet. Man skilte ut alt land øst for Jordan-elven og Dødehavet, og opprettet et arabisk emirat innenfor Palestina-mandatet. England satte inn en emir fra Arabia uten lokal tilknytning. Han erklærte seg senere som konge. Dermed ble det jødiske folks rett til Palestina begrenset til områdene vest for Jordan-elven.
FNs generalforsamlings vedtak i november 1947 var en ren anbefaling om å dele området vest for Jordan-elven i en jødisk og en arabisk del. Hvis begge parter hadde akseptert anbefalingen, ville den blitt til gjeldende folkerett, ellers ikke. Israel godtok forslaget, araberne nektet og angrep militært.
Mer om problemstillingen
Sentrale politikere, også her i Norge, trodde seriøst at de bidrog til å skape fred i Midtøsten når de åpnet for kontakt med PLO. Videre trodde de på Arafat når han snakket om fred og anerkjennelse av Israel.
På den annen side vet medier og politikere, eller de burde vite, at dette ikke stemmer og at de handler inkonsekvent og spiller et dobbeltspill. Hvordan kan man da forklare deres holdning?
Det kan være relevant å se litt nærmere på Kreisky og Brandt.
Kreisky var av jødisk herkomst. Han avviste at jødene var et folk, og hvis de var det, så var de «a wretched people». Han så jødedom bare som en religion og seg selv som en «adamant non-believer». I sine memoarer sier han at han hadde «a critical attitude towards the existence of the state of Israel». Slike meninger fra en som selv hadde jødisk opphav kan ha gitt alibi for andre. Men det kan ikke være en selvstendig forklaring.
Kreisky hadde også god kontakt med Willy Brandt, som på denne tiden var leder av Sosialist-internasjonalen. Da Brandt ble leder i Sosialist-internasjonalen, var et av hans mål å «re-invigorate the traditional club and overcome Eurocentrism». Dette styrket hans anseelse betydelig. Men hans globale interesser forklarer heller ikke i seg selv en aksept av PLO.
Både Kreisky og Brandt var imidlertid også gjenstand for vellykkede påvirkningskampanjer fra den rumenske diktatoren Nicolae Ceausescu. Denne påvirkningskampanjen hadde nettopp til hensikt å fremstille PLO som om de søkte fred og sameksistens med Israel.
Før man avviser dette sporet som billig konspirasjonsteori, er det verdt å se på hva som er dokumentert.
Kildematerialet
I juli 1978 hoppet Ion Mahai Pacepa av og fikk asyl i USA. Han var leder av Romanias etterretningsvesen DIE. Hans to mest anerkjente bøker er «Red Horizons» fra 1987 og «Disinformation» fra 2013.
En tidligere arkivar i den sovjetiske etterretningstjenesten KGB, Vasili Mitrokhin, hoppet av til England i 1992. Han hadde med seg håndskrevne kopier av tusenvis av KGB-dokumenter gjennom et tidsrom på flere tiår. Disse dokumentene er nå i Churchill Archives Center ved Universitetet i Cambridge. Noe av dette materialet er publisert i to bøker, «The Sword and the Shield» fra 1999 og «The world was going our way» fra 2005.
KGB, DIE og Arafat
Den kalde krigen fra 1945 til 1989 var en hard kamp om innflytelse i Europa og Den tredje verden. Aleksandr Shelepin, sjef for KGB i 1961, foreslo å bruke nasjonale frigjøringsbevegelser til å binde opp USAs ressurser, drive den tredje verden bort fra Vesten og «activate by the means available to the KGB armed uprisings against pro-Western reactionary governments» («The Sword and the Shield», side 181).
Våren 1967 ble Jurij Andropov leder av KGB. Pacepa forteller i kapittel 33 i «Disinformation» at Israels seier i 1967 førte til at Andropov bestemte seg for å fremstille sionismen som en nazistisk type rasisme.
By 1972, Andropov’s disinformation machinery was working around the clock to persuade the Islamic world that Israel and the United States intended to transform the rest of the world into a Zionist fiefdom.
The message was simple: The Muslims had a taste for nationalism, jingoism and victimology. Andropov pontificated that «we» should make them feel sick to their stomachs just thinking about that «Council of the Elders of Zion» (meaning the US Congress), the aim of which was to have the Jews take over the world. We should whip up their illiterate, oppressed mobs to a fever pitch. Terrorism and violence against Israel and America would flow naturally from the Muslim’s ani-Semitic fervor, Andropov explained.
I 1972 jobbet Andropovs desinformasjonsmaskineri døgnet rundt for å overbevise den islamske verden om at Israel og USA hadde til hensikt å forvandle resten av verden til et sionistisk len.
Budskapet var enkelt: Muslimene hadde sansen for nasjonalisme, chauvinisme og offerrolle. Andropov pontifiserte at «vi» burde få dem til å føle seg kvalme bare ved tanken på «Sions Vises Protokoller» (det vil si den amerikanske Kongressen), som hadde som mål å få jødene til å overta verden. Vi burde piske opp deres analfabetiske, undertrykte mobb til en feberhet stemning. Terrorisme og vold mot Israel og Amerika ville være en naturlig følge av muslimenes antisemittiske glød, forklarte Andropov.
KGB sendte i mer enn 20 år tusenvis av påvirkningsagenter og hundretusener av eksemplarer av det gamle antisemittiske russiske falskneriet «Sions Vises protokoller» til den muslimske verden. Sitater fra dette falskneriet er gjengitt i Hamas’ charter fra 1988.
Pacepa forteller i kapittel 42 i «Disinformation» om hvordan KGB tok styring over Arafat fra slutten av 1960-årene og utstyrte ham med en antisionistisk ideologi, noe som ikke var vanskelig. Mitrokhin gir det samme budskap i forkortet form i «The World was going our way», side 251. Han navngir Arafat sin føringsoffiser i KGB som Samoylenko.
Men i KGB stolte de ikke helt på Arafat. KGB hadde større tillit til Folkefronten for Frigjøring av Palestina (PLFP). KGB overlot i stor grad oppfølgingen av Arafat til Ceausescu og den rumenske etterretningstjenesten DIE.
Ceausescus forsøk på å forandre PLOs profil
Pacepa forteller i detalj i «Red Horizons», Kapittel II, om samarbeidet mellom PLO og DIE fra 1972 til 1978, og hvordan DIE lærte opp PLO i påvirkningsoperasjoner.
Et sentralt mål for DIE var å bygge bildet i Vesten av Arafat som en moderat politiker. Hani Hassan, en av Arafats aller nærmeste medarbeidere, overtok styringen av Abu Nidals terrorgruppe «Svart Juni», trolig en gang i 1977 eller kanskje noe tidligere. Arafat ga Hani Hassan en liste over folk PLO kunne «klare seg uten». I januar 1978 slo «Svart Juni» i hjel en av PLO sine folk ved PLO-kontoret i London. Arafat fordømte mordet og utstedte en dødsdom over Abu Nidal. Etter dette sa Hani Hassan:
That wasn’t Nidal’s operation. It was ours […] In a revolution some people always die.
We want to mount some spectacular operations against the PLO, making it look as if they have been organized by Palestinian extremist groups that accuse the Chairman of becoming too conciliatory and moderate.
Det var ikke Nidals operasjon. Det var vår […] I en revolusjon er det alltid noen som dør.
Vi ønsker å gjennomføre noen spektakulære aksjoner mot PLO, slik at det ser ut som om de er organisert av palestinske ekstremistgrupper som anklager formannen for å ha blitt for forsonlig og moderat.
Ceausescu la alt fra 1972 press på Arafat for at han skulle forandre det ansikt PLO viste til Vesten.
Although Ceausescu sympathetically agreed that «a war of terror is your only realistic weapon» he also told Arafat that if he would transform the PLO into a government in exile and pretend to break with terrorism, the West would shower him with money and glory. «But you have to keep on pretending, over and over» my boss emphasized («Disinformation», kapittel 42).
Selv om Ceausescu sympatisk nok var enig i at «en krig mot terror er ditt eneste realistiske våpen», sa han også til Arafat at hvis han omdannet PLO til en eksilregjering og lot som om han brøt med terrorismen, ville Vesten overøse ham med penger og heder og ære. «Men du må fortsette å late som, om og om igjen», understreket sjefen min («Disinformation», kapittel 42).
Dette presset fra Ceausescu ble satt på spissen i et møte i Bucuresti i overgangen mars–april 1978. Arafat lovet endelig å tenke på det. Pacepa og andre fra DIE dro til Beirut første uken i april 1978 for å få Arafats svar. Svaret var entydig («Red Horizon», Kapittel V):
«I’ll never compromise», Arafat jumped in. «I cannot, and I will not. I am a revolutionary. I have dedicated my whole life to the Palestinian cause and the destruction of Israel. I will not change or compromise. I will not agree with anything that recognizes Israel as a state. Never.»
«But I am willing to make the West think that I want what Brother Ceausescu wants me to do.»
«Jeg kommer aldri til å inngå kompromisser», skjøt Arafat inn. «Det kan jeg ikke, og det vil jeg ikke. Jeg er en revolusjonær. Jeg har viet hele mitt liv til den palestinske saken og til ødeleggelsen av Israel. Jeg vil ikke forandre meg eller inngå kompromisser. Jeg vil ikke gå med på noe som helst som anerkjenner Israel som stat. Aldri.»
«Men jeg er villig til å få Vesten til å tro at jeg vil det bror Ceausescu vil at jeg skal gjøre.»
Etter hvert synes det som om Arafat tok inn over seg budskapet fra Ceausescu og laget en selvpresentasjon for vestlige politikere og medier om fred og sameksistens med Israel i tråd med den desinformasjonsstrategi DIE hadde utviklet for ham.
Ceausescus påvirkning av Kreisky og Brandt
Etter at Pacepa kom tilbake fra møtet med Arafat i Beirut i april 1978, besluttet Ceausescu («Red Horizon», kapittel VII):
If we can’t have a government in exile, we should try to get Arafat’s PLO recognized in the West the way it is.
Kreiskys tre personlige sekretærer var alle agenter for DIE, og DIE hadde flere påvirkningsagenter i det østerrikske utenriksdepartementet «than you need to make up a soccer team».
Ceausescu konkluderte:
We should now mount an influence operation designed to convince Kreisky that recognizing the PLO would be the best protection for his nonaligned, unarmed Austria against terror attacks. — Vienna should not only recognize Arafat but also establish diplomatic relations with the PLO as we have done.
Vi bør nå sette i gang en påvirkningsoperasjon for å overbevise Kreisky om at en anerkjennelse av PLO vil være den beste beskyttelsen for hans alliansefrie, ubevæpnede Østerrike mot terrorangrep. — Wien bør ikke bare anerkjenne Arafat, men også etablere diplomatiske forbindelser med PLO, slik vi har gjort.
Deretter beordret Ceausescu …
that rumors be cleverly spread in the West suggesting that Arafat was becoming more moderate and even implying that he was considering a “more realistic approach” to Israel and to the United Nations resolutions on the Middle East. I don’t want the rumors based on tittle-tattle. I want serious documents, made for or by heads of state.
… at det i Vesten blir spredd rykter som antyder at Arafat er i ferd med å bli mer moderat og til og med antyder at han vurderer en «mer realistisk tilnærming» til Israel og til FNs resolusjoner om Midtøsten. Jeg vil ikke ha rykter basert på sladder. Jeg vil ha seriøse dokumenter, laget for eller av statsoverhoder.
Pacepa forteller videre i kapitlene X, XIV og XV i «Red Horizons» at Ceausescu beordret Pacepa og utenriksminister Stefan Andrei til å treffe Willy Brandt i Bonn på deres vei til USA og møtet med president Carter 12. april 1978. Fra møtet i Beirut hadde Pacepa med seg en hilsen fra Hani Hassan, med dekknavn «Anette», til Ceausescu.
Arafat wants Brandt to use his position as chairman of the Socialist International to get it to recognize the PLO. […] «Anette» insisted on your personal help. She knows you get along well with Brandt.
Arafat vil at Brandt skal bruke sin posisjon som formann i Sosialistinternasjonalen til å få den til å anerkjenne PLO. [«Anette» insisterte på din personlige hjelp. Hun vet at du kommer godt overens med Brandt.
Og Ceausescu beordrer:
… make a stop in Bonn and see if you can’t brainwash Brandt to give Arafat a hand. I’ll give you a message from me to take along.
I’ve been thinking that Arafat’s recognition by Willy Brandt’s Socialist International might be a good first step. […] Brandt had good relations with Kreisky. […] You know how to ask Brandt for a friendly hand, comrades. And invite him to come to Romania as my personal guest. I want to work on him too.
… ta en tur til Bonn og se om du kan hjernevaske Brandt til å hjelpe Arafat. Jeg skal gi deg en beskjed fra meg som du kan ta med deg.
Jeg har tenkt på at en anerkjennelse av Arafat fra Willy Brandts Sosialistinternasjonale kunne være et godt første skritt. [Brandt hadde et godt forhold til Kreisky. […] Dere vet hvordan dere skal be Brandt om en vennlig håndsrekning, kamerater. Og be ham komme til Romania som min personlige gjest. Jeg vil jobbe med ham også.
Etter møtet i Bonn med Willy Brandt oppsummerer Pacepa:
The rest of the meeting went as expected. Brandt murmured something about being very optimistic over Ceausescu’s message and accepted the invitation to meet in Bucharest. «By then, I’ll certainly have concrete news from Kreisky.»
Resten av møtet gikk som forventet. Brandt mumlet noe om at han var svært optimistisk over Ceausescus budskap, og takket ja til invitasjonen om å møtes i Bucuresti. «Da vil jeg helt sikkert ha konkrete nyheter fra Kreisky.»
New York Times skriver 9. juli 1979, side A3:
The Western press reported that on July 8, 1979, Yasser Arafat was received in Vienna by Austrian Chancellor Bruno Kreisky who was accompanied by Willy Brandt. This was the first official visit by a PLO representative to a West-European nation and implied recognition of the PLO by both the Austrian government and the Socialist International.
Vestlig presse rapporterte at Yassir Arafat den 8. juli 1979 ble mottatt i Wien av den østerrikske forbundskansleren Bruno Kreisky, som var ledsaget av Willy Brandt. Dette var det første offisielle besøket av en PLO-representant i en vesteuropeisk nasjon, og innebar en anerkjennelse av PLO fra både den østerrikske regjeringen og Den sosialistiske internasjonale.
Skyggen fra Ceausescu
I 2022 utgav det norske Samlaget en omfattende biografi av Berge Furre. En delegasjon fra Sosialistisk Venstreparti dro til Beirut på forsommeren 1978 og møtte Arafat. Deretter dro Berge Furre til Romania på betalt ferie og hadde et langt møte med Ceausescu (side 401–403).
Biografien forteller at
Romania var ein av dei alliansefrie statane, etter at president Nicolae Ceausescu hadde fordømt den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968, blei han rekna som ein av få brubyggjande statsleiarar under den kalde himmelen som delte verda i aust og vest.
I motsetning til dette, finner vi følgende utsagn fra Ceausescu i «Red Horizons», Kap I og II:
… the West is commendably eager to encourage the slightest sign of independence within the Soviet bloc. […] Start making it feel compassion for us, and you’ll see how fast Western boycotts change into magnanimity. Let’s present Romania as a Latin island in the Slavic sea. Our millennia-old traditions of independence are now up against Moscow’s political centrism.»
You, Brother Arafat, were here in 1972, and you are here now. […] We are still the same Communist country, where private property is not only prohibited – it is a disgrace. But the West now loves me. Two American presidents have come to Romania since I started my «Horizon» operation, none before. Now, in the past six years alone, I have gotten twelve billion dollars in Western credits – two billion a year. […] Now Bucharest is one of the best in the Warsaw Pact at collecting high tech intelligence on America.
… Vesten er prisverdig ivrig etter å oppmuntre til det minste tegn på selvstendighet i sovjetblokken. (…) Begynn å få dem til å føle medlidenhet med oss, og dere vil se hvor raskt vestlig boikott blir til storsinn. La oss presentere Romania som en latinsk øy i det slaviske havet. Våre tusenårige uavhengighetstradisjoner står nå mot Moskvas politiske sentrisme.»
Du, broder Arafat, var her i 1972, og du er her nå. […] Vi er fortsatt det samme kommunistiske landet, der privat eiendom ikke bare er forbudt – det er en skam. Men Vesten elsker meg nå. To amerikanske presidenter har kommet til Romania siden jeg startet min «Horisont»-operasjon, ingen før. Bare i løpet av de siste seks årene har jeg fått tolv milliarder dollar i vestlige kreditter – to milliarder årlig. […] Nå er Bucuresti en av de beste i Warszawapakten til å samle inn høyteknologisk etterretning om Amerika.
En norsk forfatter kan altså formidle feil informasjon om Romania 33 år etter at påvirkningsoperasjonene til Ceausescu falt sammen for godt. Det viser at DIEs desinformasjon kaster skygger lenge i ettertid.
Konklusjon
De palestinske selvstyremyndighetene (PA) er korrupte og har ikke oppslutning i befolkningen. Det er Hamas som vil vinne valg i en ny stat på Vestbredden og i Gaza.
Når det norske utenriksdepartementet og store deler av norske medier har kampanjer for en palestinsk stat, vet de at dette betyr å gi Hamas ledelsen i denne staten. De vet også at det betyr kontinuerlig krig og konflikt i lang tid fremover.
Det er derfor vanskelig å begripe at Barth Eide kjører sin kampanje og later som om det vil føre til fred. Det er noe surrealistisk over fremstillingen fra Utenriksdepartementet. Rett nok gjennomfører de en slags rituell besvergelse i form av en avstandtaken fra Hamas’ grusomheter den 7. oktober. Redaktør Krasnik i intervjuet i Morgenbladet 8.–14. april 2024 treffer spikeren på hodet.
Den norske venstresiden er blitt så godt integrert i den radikale palestinske diasporaen at det må sees som en form for assimilering. Det som er mer påfallende, er at denne integrasjonsprosessen nå preger hele det politiske landskapet i Norge. Ser man ut over dette landskapet, er terrorangrepet og drapet på 1200 israelere 7. oktober ikke til å få øye på. Etter noen dager forsvant det helt som en konkret hendelse utført av konkrete mennesker med en konkret ideologi, og det ble i stedet et mer tåkete, uklart naturfenomen.
Barth Eide og norske medier blir ikke troverdige uten å ta et seriøst oppgjør med både Hamas og Det muslimske brorskapets ideologi, den hatpropaganda PA driver i skoleundervisning og deres subsidiering av familiene til «martyrer» som slår i hjel israelere.
Det kan synes som det faller lange skygger fra Andropovs kampanje fra 1967 og Ceausescus desinformasjon fra 1972 inn over både det norske medielanskap og over norske politikere og norsk utenriksledelse.
Kanskje en ny generasjon historikere kan se på disse spørsmål med friske øyne.
