Nord-Norge har alltid vært et kjerneområde for Arbeiderpartiet. Det var fra Troms at partiet i 1903 for første gang ble representert på Stortinget med fire representanter. Arbeiderpartiets erobring av hegemoniet i norsk politikk skjedde nordfra.

Siden har den nordlige landsdelen vært en Ap-bastion. Det normale i partiets storhetstid etter krigen var å sikre seg 13–14 av de 22 representantene fra Nordland, Troms og Finnmark. Partiets politikk har den siste mannsalderen redusert tilslutningen til bare å gi sju stortingsplasser.

Forfallet har fortsatt med økende hastighet ved de siste valgene. Typisk nok er det skjedd parallelt med Arbeiderpartiets mange politiske forlik med Høyre. Partiets tilslutning til Solberg-regjeringens ubegripelige forslag om å legge ned flybasen på Andøya, utraderte partiet som styrende kraft i Vesterålen og norddelen av Nordland.

Og høyreavviket fortsetter også i regjeringsposisjon. Når Jonas Gahr Støre søker støtte for sin mindretallsregjerings politikk, lar han SV diktere finanspolitikken, men går til Høyre i energipolitikk, distriktspolitikk og politikk for primærnæringene.

I Hurdals-plattformen lovte Arbeiderpartiet og Senterpartiet jordbruket en ny, lovende og lysende fremtid. Etter å ha ruget på saken i to regjeringsår, ble det klekket en stortingsmelding – som Ap/Sp i Stortinget gikk til Høyre for å få støtte til. Opplegget ble en farse, ingen forpliktende opptrappingsplan for bønders inntektsutvikling eller dato for jamstilling av bønders inntekt med andre yrkesgrupper. Det ble vedtatt et mål om økt selvforsyning av mat, noe som blir et slag i luften når de som skal produsere maten, ikke vet om de får noe mer igjen for å øke produksjonen.

Regjeringen går til høyresiden også i fiskeripolitikken. Før valget i 2021 lovte Ap og Sp en omfordeling av kvotene i torskefiskeriene med større andel til kystflåten. I den meldingen regjeringen sendte Stortinget, er dette glemt. Igjen har Ap vendt seg til Høyre. Omfordelingen uteblir. Midlertidige strukturkvoter tilfaller den havgående flåten permanent. Det samme gjør ufiskede kvoter tilhørende tredjeland.

Ap gjør knefall for oligarkene på Vestlandet. Riksrevisjonen, den gang under ledelse av riksrevisor Per Kristian Foss, fastslo at vestlandsredere har tiltusket seg kvoter i strid med stortingsbestemt politikk. De får beholde kvotene. Kvotebaroner på Vestlandet kan glise hele veien til banken – samtidig som fiskeriavhengige lokalsamfunn nordpå sakte, men sikkert blir utarmet.

Høyres fiskeripolitikk, som Ap har adoptert og forvalter, er i strid med miljøpolitikken. Trålere slipper nemlig ut fem ganger så mye CO₂ per kilo fanget fisk som kystflåten. Mindre fartøy med konvensjonelle redskaper er også ressursbevarende ved å unngå at småfisk blir fanget i trålen.

I 1985 ble 24 prosent av all norskfanget torsk, hyse og sei ilandført i Troms og Finnmark. I 2020 var dette redusert til 8 prosent. Folk i nord ser at trålere sørfra drar opp fisken i nære farvann for å eksportere den frossen. Og dette kalles verdiskaping! For Polen og Kina, formentlig.

Det er allerede lovmessig grunnlag for å innføre leveringsplikt til landanlegg, men Ap velger heller å krype for oligarkene. En slik plikt ville gitt råstoffgrunnlag for helårsdrift ved mange anlegg på land, som lider under sesongarbeid. Ap foretrekker heller at kvotebaronene eksporterer fisken i frossen og ubearbeidet tilstand. Så får heller Kyst-Finnmark avfolkes.

Arbeiderpartiets svik mot Finnmark kompletteres ved å drenere fylket for elektrisk kraft, som skal gå til Equinor, slik at gassanlegget på Melkøya i Hammerfest kan driftes med landstrøm i stedet for kraft fra eget gasskraftverk på anlegget. Det er beregnet at dette grepet vil fordoble strømprisen i Finnmark, i tillegg til at det ikke vil være kraft til overs for ny industriutvikling.

Vi misunner ikke den nye fiskeriministeren, Marianne Sivertsen Næss, som skal forsvare at enda mer av fiskeressursene i nærområdene skal gagne rederkapitalen i Ålesund og Bergen fremfor å fremme næringsutvikling, verdiskaping og bosetting i hennes hjemfylke.

Ap ble i sin tid stiftet for å være et redskap for de små i samfunnet. Dette er speilvendt nå, hvor partiet kryper for de mektige og lar de små klare seg selv så godt de kan.

Partiet har selv valgt å omgjøre velgertilslutningen nordpå fra kjerneområde til ruin.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.