North Carolina, USA. Det korte svaret er: svært mye. For alle som er opptatt av demokratiets stilling og fred i verden, er det viktig å forstå hva som egentlig foregår i amerikansk politikk. Det legger føringer for resten av verden, også for oss i Norge.

Siden presidentvalgkampen i 2016 har vi vært vitne til det største skismaet i amerikansk politikk i moderne tid. Det har eksponert forfallet i det amerikanske så vel som det vestlige demokratiet, inklusive det norske. Og det har bidratt til å gjøre verden og Norge til et mindre trygt sted.

Donald Trump og hans kampanje for å «Drain the Swamp!» har vært en utløsende faktor. Derom er det liten tvil. Men den bakenforliggende årsaken ligger annet sted. Ondets rot ligger i fremveksten av en donorstyrt, grådig og korrumpert politisk elite av yrkespolitikere på begge sider av Kongressen.

Med Trump er de for første gang blitt konfrontert, og deres privilegier er blitt truet. Det er derfor de hater ham så inderlig, og det er derfor de med alle midler forsøker å få satt ham ut av spill. De mange rettssakene er et eksempel på det. Demokratene er livredd for at han skal vinne valget.

Og ingen av representantene i Kongressen ønsker å miste sine inntektskilder, sin status og sine privilegier. De ønsker å fortsette å melke donorene, drive aksjehandel på bakgrunn av innsideinformasjon de får som politikere, og bygge sine formuer på velgernes bekostning, slik som før.

Vi ser tendenser til det samme i Norge, om enn i mer beskjeden målestokk.

Fremveksten av nettverkspartier med stadig flere yrkespolitikere som har gjort seg uavhengige av medlemskontingenten gjennom den statlige partistøtten, og som har gjort seg uavhengig av velgerne gjennom en lukket nominasjonsprosess som gjør det mulig for partieliten stadig å gjenvelge seg selv, er et uttrykk for det samme demokratiske forfallet.

Mens representantene i den amerikanske kongressen er donordrevne og kan bygge seg opp store personlige formuer som politikere, skor stortingspolitikerne seg åpenbart der de kan gjennom innsidehandel, pendlerboligsvindel, juks med reiseregninger, skatteunndragelser og stadige brudd på elementære habilitetsregler.

Om beløpene er mindre, synes den moralske standarden blant de 169 på Stortinget ikke vesentlig høyere enn blant de 535 i den amerikanske Kongressen.

At de 169 som oftest har liten erfaring fra livet utenfor partikontorene, og at de må jukse seg til en plagiert «MixMaster fra Joker Nord», understreker det vi vet fra før om det lave kompetansenivået blant norske politikere og statsråder.

At de ikke skjønner at de har jukset og plagiert, er selvsagt blank løgn. De er kanskje dumme, men så dumme er de ikke. Men de er grådige, og i likhet med sine amerikanske kolleger er de rett og slett ikke til å stole på. Det er åpenbart ikke bare i USA det er behov for å drenere sumpen.

Det som skjer i amerikansk politikk, skjer i norsk politikk, om enn i mindre målestokk og om enn noe forsinket i tid. Det er det samme demokratiske forfallet som finner sted. Og det er den samme postmodernistiske klima-, innvandrings-, kjønns- og woke-galskapen som styrer politikken.

Det er denne galskapen og forvitringen av demokratiet Trump utfordrer.

Han slår til høyre og til venstre. Han truer den etablerte politiske næringskjeden av donorstyrte politikere på begge sider i Kongressen. Han har gått til frontalangrep på intervensjonistene og krigshisserne blant neo-cons og neo-libs. Og han har gått til angrep både på venstresidens kulturmarxister så vel som de ultraliberale globalistene.

Det er derfor de politiske elitene, både på høyre- og venstresiden, hater og frykter ham så sterkt.

Og det er derfor høyre- og venstresiden i amerikansk politikk har funnet sammen i en merkelig allianse av en politisk vendetta som ville vært utenkelig før Trump inntok scenen. Det er ikke ulikt amalgameringen mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk, bortsett fra at vi ikke har hatt noen Donald Trump som katalysator.

Og det er derfor arbeiderklassen i «the rust belt» og bøndene i «red dirt districts» mellom de store byene på øst- og vestkysten og vanlige folk ellers støtter ham. Det er ikke pga. «grab them by the pussy»-uttalelsene og hans vulgære narsissistiske vesen, slik vi blir forledet til å tro gjennom NRK og norske aviser. De er rett og slett lei av å bli herset med og utnyttet av de sentrale politiske elitene.

At ikke de norske korrespondentene som surrer rundt i ekkokammeret i D.C. og de såkalte USA-spesialistene i Akersgata med en bachelor i kommunikasjon fra et obskurt universitet i Midtvesten skjønner dét, er ikke annet enn hva man kunne forvente. Det passer ikke inn i det offisielle narrativet.

Om du ikke tror meg, og om du frastøtes av Donalds forvokste ego og banale retorikk, så hør på dette intervjuet med Tulsi Gabbard.

Tulsi Gabbard representerte Hawaii for Demokratene i Kongressen fra 2013 til 2021. Hun har en imponerende bakgrunn. Hun var visepresident i Det demokratiske partiet fra 2013 til 2016, men kom raskt i opposisjon til intervensjonismen under Barack Obama og Hillary Clinton. Hun meldte seg omsider ut av Det demokratiske partiet i 2022, hovedsakelig i protest mot den utstrakte politiske korrupsjonen i Washington D.C.

Hun er nå uavhengig og kommer til å bli erklært som Trumps visepresidentkandidat hvis Trump skjønner sitt eget beste. Det ville vært en politisk genistrek.

Hun er kvinne, velreflektert, talefør, sympatisk og tør tale Roma midt imot. Hun representerer det meste av det den etablerte eliten i D.C. frykter.

Vi mangler en Donald Trump, og det er kanskje like greit. Men det er synd at vi ikke har noen av Tulsi Gabbards kaliber i Norge.

Sylvi Listhaug kunne vært det, men er blitt yrkespolitiker og fremstår nå som en klassisk politisk opportunist; også for henne teller taburettene mer enn politikken. Hun er for lengst kooptert og er blitt en del av den etablerte politiske eliten.

Trump kan muligens, kanskje med Gabbard som visepresident, føre USA ut av det demokratiske uføret landet er havnet i. Men hvem som kan gjøre noe slikt i Norge, er vanskelig å se.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester