Steinkasting og et stort antall brennende biler på Ramelvägen i Rosengård i Malmö natt til mandag 4.9.2023. Ifølge politiets nettsider er hendelsen klassifisert som voldsomme ordensforstyrrelser og steinkasting. Foruten de brennende bilene brenner det også i en garasje, og røyken sprer seg opp trappene i en boligblokk på Ramel väg. Foto: Johan Nilsson / TT / NTB.
Vi er inne i en ny fase når det gjelder synet på utlendingssaker. Etter en lang og slitsom debatt i mer enn tjue år har det oppstått en ny normaltilstand.
Innvandringspolitikk er ikke lenger noe vi diskuterer. Vi er enige om det meste og tror feilaktig at ulykken er avverget, at ting er under kontroll. Den integreringen vi satte våre forhåpninger til på 1990-tallet, har uteblitt. Den interesserer oss ikke lenger. I stedet forsøker hver enkelt familie å snirkle seg frem til en modus vivendi med innvandringens uheldige konsekvenser, blant annet islamisering av skoler, nabolag, kriminelle gjenger og arabiske gutters stille dominans i stadig flere bydeler.
Hvis du sammenligner Danmark med Sverige, finnes det to typer katastrofer. Forfra og bakfra. Sverige kjørte frontalt inn i den, Danmark rygget inn i den. Mens den svenske økonomiske og kulturelle eliten førte befolkningen rett inn i katastrofen, ble danskene advart gang på gang.
Fra høyre av Mogens Glistrup og Fremskrittspartiet, fra venstre av tidligere DKP-medlemmer som sjømannen Preben Møller Hansen, senere også av Tidehverv-prestene Søren Krarup og Jesper Langballe og til slutt av Dansk Folkeparti. Mens Sverige omfavnet den flerkulturelle fremtiden, gjorde danskene det mer motvillig.
Resultatet er som følger:
Sverige er i dag Nordens Jugoslavia, det vil si et stort, flerkulturelt samfunn med en porøs stat og folk fra hele verden, fordelt på klaner, gjenger og raskt voksende minoriteter, særlig fra mislykkede stater i Midtøsten. I tillegg kommer flere religioner enn noensinne, inkludert ateisme, sosialisme, islam og en liten rest av kristendom.
I dag innser de fleste svensker at dette er en oppskrift på tiltagende kollaps. En sjelden klarhet er i ferd med å spre seg. Hvor den vil føre svenskene, gjenstår å se.
Det motsatte er tilfellet i Danmark.
Her er katastrofen mindre i omfang og intensitet. Til gjengjeld er det en kollektiv følelse av at politikerne har innvandringen under kontroll. I mellomtiden går den lystig videre, akkurat som demografien fortsetter sin ubønnhørlige marsj. For et øyeblikk siden antydet Moderaterna, som sitter i regjering, at vi godt kan ta imot mange flere migranter sørfra. Vi gjør det uansett, av den enkle grunn at ingen tør å gå imot de internasjonale konvensjonene som hindrer europeerne i å forsvare det eneste stedet på kloden som er deres.
Danmark er på vei til å bli som Sverige. Ikke forlengs, men baklengs.
Det spesielle med denne utviklingen er at den tidligere så fremtredende danske debatten om innvandringens konsekvenser er forstummet. Nå handler det om å tilpasse seg. Integreringen er avlyst, assimilering er en by i Russland. Nå må hver familie klare seg så godt den kan. Henvise barna til hvite skoler, organisasjoner, grupper, samfunn og yrker.
Det er et spesielt paradoks: Særlig blant de mest fordomsfrie menneskene i kongeriket er man nøye med å beskytte barna sine mot å bli eksponert for Midtøsten. Mysteriet er borte. 1001 natt er blitt til et langt mareritt – midt på lyse dagen.
Ingen snakker lenger om de fremmede. Nå handler alt om å unngå dem.
