Bare noen uker etter den russiske invasjonen 24. februar 2022, var Ukraina og Russland involvert i fredssamtaler og i slutten av mars lå et forslag på bordet. Partene var så nær en avtale, men det strandet på en kombinasjon av ukrainsk fremgang på slagmarken og vestlig uvilje.

I slutten av mars 2022 hadde en rekke fysiske møter i Hviterussland og Tyrkia og virtuelle møter via videokonferanse resultert i det såkalte Istanbul-kommunikéet, som beskrev rammene for en løsning. Ukrainske og russiske forhandlere begynte deretter å jobbe med avtaleteksten og gjorde betydelige fremskritt i retning av en avtale. Men i mai brøt forhandlingene sammen. Krigen raste videre og har siden kostet titusener av menneskeliv på begge sider.

Mange liv kunne vært spart. Hvem har skylden for at det mislyktes? Den israelske statsministeren Naftali Bennett var involvert og har fortalt om meklingen. Partene var meget nær ved å lykkes.

Utad sto de langt fra hverandre. Russerne hadde ikke lykkes i å ta Kyiv. De var presset tilbake og det var ukrainerne som hadde initiativet. Zelenskyj ble «høy» på fremgangen og trodde han kunne slå Russland på slagmarken. Noen vestlige ledere var kanskje ikke noe mot å la ham tro det.

De to forfatterne i Foreign Affairs, Samuel Charap og Sergey Radchenko, er forsiktige med å legge skylden på Storbritannia og USA. Historien vil ha det til at det var Boris Johnson som var USAs sendebud: Glem alt om forhandlinger og gå til krig.

Så kategoriske er ikke forfatterne, men de bekrefter langt på vei hovednarrativet om at Ukraina og Russland, forbausende nok, kom frem til en forståelse, men at USA og Storbritannia ikke var keen på å underskrive noen sikkerhetsgarantier.

Russland insisterte nemlig på at Ukraina måtte bli nøytralt. Men det kunne godt bli medlem av EU! Det gikk Putin med på.

Selv Krim var russerne villig til å diskutere. I dag er det utenkelig.

Det som forfatterne slår fast som ubestridelig er at partene, til tross for en blodig krig, likevel lyktes å komme til enighet. Nesten.

Midt under Moskvas enestående aggresjon var russerne og ukrainerne nær ved å få i stand en avtale som ville ha avsluttet krigen og gitt Ukraina multilaterale sikkerhetsgarantier, noe som ville ha banet vei for permanent nøytralitet og senere EU-medlemskap.

Mange faktorer spilte inn. Men det historien viser er at lederne sier en ting offentlig, men gjør noe helt annet bak scenen. Putin la fort bak snakket om regimeendring i Kyiv. Han var innstilt på en deal. Dette er en ganske annen Putin enn den vestlig propaganda truer med og sier vil invadere Baltikum og Polen hvis han vinner i Ukraina. Forhandlingene peker mot en pragmatisk side av Putin. Og også Zelenskyj.

Samtalene startet 28. februar i en av Lukasjenkos romslige boliger på landsbygda nær landsbyen Liaskavichy, omtrent fem mil fra den hviterussisk-ukrainske grensen. Den ukrainske delegasjonen ble ledet av Davyd Arakhamia, parlamentarisk leder for Zelenskijs politiske parti, og besto av forsvarsminister Oleksii Reznikov, presidentrådgiver Mykhailo Podolyak og andre høytstående tjenestemenn. Den russiske delegasjonen ble ledet av Vladimir Medinskij, seniorrådgiver for den russiske presidenten og tidligere kulturminister. Delegasjonen besto også av blant andre viseforsvarsministeren og viseutenriksministeren.

Forhandlerne gikk mange runder. Et springende punkt var sikkerhetsgarantier for Ukraina. Det involverte andre nasjoner som stilte seg noe nølende til å forplikte seg. Men det er de samme nasjonene som nå lover Ukraina Nato-medlemskap så snart krigen er over.

Det er ikke helt klart når Kiev først tok opp dette spørsmålet i samtaler med russerne eller vestlige land. Men 10. mars snakket Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba, som da var i Antalya i Tyrkia for å møte sin russiske kollega Sergej Lavrov, om en «systematisk, bærekraftig løsning» for Ukraina, og la til at ukrainerne var «klare til å diskutere» de garantiene de håpet å få fra NATO-landene og Russland.

Men kanskje løftene om Nato-medlemskap er like uforpliktende som forhandlingene om sikkerhetsgarantier i Istanbul? Nato har ikke gitt Ukraina de våpnene de ville ha fort nok til å gjøre en forskjell. De har fått nok til å holde stand, men ikke til å vinne og nå ser det ut til at de ikke klarer det en gang.

Partene var uenige om størrelsen på Ukrainas hær, på antall våpen og deres rekkevidde. På hvordan sikkerhetsgarantier skulle se ut.

Men det essensielle var at de i midten av april nesten var enige. De var så nær:

Til tross for disse betydelige uenighetene tyder utkastet fra 15. april på at avtalen ville bli undertegnet i løpet av to uker. Denne datoen kan riktignok ha endret seg, men det viser at de to partene planla å handle raskt. «I midten av april 2022 var vi svært nær ved å avslutte krigen med en fredsavtale», fortalte en av de ukrainske forhandlerne, Oleksandr Chalyi, under en offentlig opptreden i desember 2023. «[En] uke etter at Putin startet sin aggresjon, innså han at han hadde gjort en stor feil og prøvde å gjøre alt han kunne for å inngå en avtale med Ukraina.»

Putin innså at han hadde begått en strategisk feil og sto klar til kompromiss. Det ble ikke noe av. Hvorfor ikke? Washington likte ikke det de hørte.

Den vestlige responsen på disse forhandlingene, selv om den var langt fra Putins karikatur, var utvilsomt lunken. Washington og deres allierte var dypt skeptiske til utsiktene for det diplomatiske sporet som ble trukket opp i Istanbul. Kommunikéet gikk tross alt utenom spørsmålet om territorium og grenser, og partene sto langt fra hverandre i andre viktige spørsmål. For dem virket det ikke som om forhandlingene kom til å lykkes.

At Ukraina skulle holdt USA utenfor helt til en avtale forelå står ikke til troende, så avhengig Ukraina var av Washington. Men forfatterne liker ikke å gi USA skylden.

Men ukrainerne sier det var Ben Johnson som var Washingtons budbringer.

Så i stedet for å omfavne Istanbul-kommunikeet og den påfølgende diplomatiske prosessen, økte Vesten den militære støtten til Kiev og økte presset på Russland, blant annet gjennom et stadig strengere sanksjonsregime.

Storbritannia tok ledelsen. Allerede 30. mars virket Johnson uvillig til diplomati og uttalte i stedet at «vi bør fortsette å intensivere sanksjonene med et rullerende program helt til hver eneste av [Putins] tropper er ute av Ukraina». Den 9. april dukket Johnson opp i Kiev – som den første utenlandske lederen på besøk etter den russiske tilbaketrekningen fra hovedstaden. Han skal ha sagt til Zelenskij at han trodde at «enhver avtale med Putin kom til å bli ganske skitten». Enhver avtale, skal han ha sagt, «ville være en slags seier for ham: Hvis du gir ham noe, vil han bare beholde det, sette det i banken og forberede seg på neste angrep.» I 2023-intervjuet gjorde Arakhamia noen opprørte ved å gi inntrykk av å holde Johnson ansvarlig for utfallet. «Da vi kom tilbake fra Istanbul», sa han, «kom Boris Johnson til Kiev og sa at vi ikke ville undertegne noe som helst med [russerne] – og at vi bare skulle fortsette å kjempe.»

Hva er det som går av vestlige ledere? Hvor kommer denne hensynsløsheten fra? Og hvordan kan mediene fortsette å beskytte dem?

Hvis denne historien er sann har vestlige ledere mye blod på hendene.

https://www.foreignaffairs.com/ukraine/talks-could-have-ended-war-ukraine

 
nbsp;

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.