Forsvarets høgskole holder sine kurs ved Akershus festning i Oslo. Foto: Forsvarets høgskole / Facebook.

Et slående trekk ved norsk journalistikk de siste tiårene har vært den nær totale ens­retting­en i dekningen av en rekke dominerende temaer av helt fundamental betydning for samfunns­utviklingen.

Det er nok å nevne Donald Trump og den populistiske bølgen i Vesten, klima­forskning­en og «det grønne skiftet», Ukraina-krigen, homo­ekte­skap, SARS-CoV2-virusets opphav og mRNA-vaksinene mot det samme, og ikke minst masse­inn­vandring­en og islam.

I alle disse sakene er all­menn­het­en i praksis blitt gjenstand for en propaganda­krig der ingen er i tvil om hva man må mene for å bli ansett som et respektabelt menneske. Selv om det åpenbart finnes fullstendig legitime mot­stridende opp­fatning­er, pågår det ingen ordentlig fri, allmenn debatt – slik det burde være i et demokrati, med mediene som arena.

Vi har altså vært vitne til et journalistisk havari i mange år, og i alle fall siden det hersens viruset meldte sin ankomst, må havariet sies å ha blitt totalt. Så hvordan døde egentlig den journalistiske integriteten?

Fenomenet er ikke begrenset til Norge. I varierende grad gjør det seg gjeldende også i flere andre vestlige land, og det er utenlands man må gå for å finne den mest interessante tenkningen om det. Fremragende i så måte er journalisten Michael Shellenberger, som etter arbeidet med Twitter Files myntet uttrykket «det sensur-industrielle kompleks» om samrøret mellom etter­retnings­organer, regjerings­etater, teknologi­selskaper og medier.

Robert Malone har flere ganger sagt og skrevet at forklaringen på dette ondartede fenomenet må være historisk og omfatte særdeles mektige aktører. Blant indikasjonene han peker på, er den amerikanske uten­landske etter­retnings- og sikkerhets­tjenesten CIAs operasjon Mockingbird, som startet tidlig i den kalde krigen og tok sikte på å utnytte de tone­angivende mediene som propaganda­kanaler til å påvirke opinionen.

Om dette programmet, som ble avslørt på 1970-tallet, skriver Malone i sin bok «Hvordan myndighetene bløffet oss»:

CIA brukte årlig omkring en milliard dollar i dagens pengeverdi på dette prosjektet. Journalister fra ledende medie­korporasjon­er som CBS, New York Times, ABC, NBC, Newsweek, Associated Press og andre ble betalt for å promotere CIAs syn i mange spørsmål. Det opprinnelige prosjektet omfattet ca. 3000 CIA-agenter, og over 400 journalister var involvert. Man antar at den innen­landske delen av operasjonen ble avsluttet i 1976, men mindre enn halv­parten av journalistene ble tatt av prosjektet. Dessuten finnes det dokumentasjon på at mye av operasjonen ble sluset til utlandet. Det ryktes at britisk etter­retning overtok mange av oppgavene til Operation Mockingbird på vegne av USAs etter­retnings­tjenester (det kan ikke utelukkes at for eksempel dagens Trusted News Initiative er implisert her).

Ideen om å bruke NATO-landenes medier (eller for den del politiske partier) som et ublodig våpen mot Sovjet­unionen under den kalde krigen, var fra et militært synspunkt naturligvis ikke ueffen. Man stod overfor en formidabel militær rival med en aggressiv og sivilisasjons­fiendtlig ideologi, som løy massivt og selv brukte propaganda mot Vesten. Det var derfor hensikts­messig å bearbeide opinionens holdninger slik at den sluttet opp om USAs bestrebelser på å stanse kommunismen.

Journalistisk og demokratisk var det likevel ingen tvil om at propaganda­våpenet reiste vanskelige spørsmål og dilemmaer. I Vesten har det vært et slags ideal at vi diskuterer fritt, og måtte den beste ideen vinne, for det gagner oss alle. Journalister som tidlig fant at det amerikanske sikkerhets­apparatet benyttet illegitime metoder, sa da også fra om det.

Det som er nytt i dag, er at propaganda­metoder som er beregnet på varm og kald krig, og godt kan forsvares til den slags bruk, utnyttes til å kontrollere opinionen i politiske saker i fredstid, hvilket er umulig å forsvare. Til dette formål kan stater for eksempel erklære krig mot et virus eller en innbilt klimakrise og bruke mediene til å gi sivil­befolkning­en ordrer.

Forsvarskonseptet har altså kommet til å smitte over på saker der det ikke hører hjemme. Og med tanke på hvordan journalistikken er blitt ensrettet de fleste steder i Vesten, er det naturlig å tenke seg at lignende samrøre mellom militæret og journalistikken har spilt en rolle også i vårt eget land.

Det er også lett å peke på et slags norsk motsvar til operasjon Mockingbird, og det er sjefskurset ved Forsvarets høgskole.

Det er velkjent for folk som følger godt med, men sjelden omtalt i offentlig­heten, hva dette kurset er og hva slags folk som deltar. Siden slutten på den kalde krigen har det vært brukbart redegjort for kanskje en håndfull ganger i Norges tone­angivende medier.

En av de bedre redegjørelsene er signert Gunnar Hultgreen, som i egenskap av tidligere deltager ved sjefskurset skrev om det i Dagbladet den 19. november 2009.

Hultgreen går kronologisk til verks:

Forsvarskommisjonen av 1946 – la fram sin innstilling i 1949 – hadde ideen til det som i dag heter Sjefskurset (tidligere Forsvarets høgskole). Kommisjonen la vekt på at Forsvaret ikke bare måtte være forberedt på en invasjon, men at det militære forsvaret burde sees i sammenheng med resten av samfunnet, og skape forståelse for Forsvarets oppgaver.

Da Forsvarets høgskole ble startet, het det:

«Høgskolens formål er å forberede utvalgte offiserer og sivile embetsmenn for å fylle nøkkel­stilling­er og ledende stillinger i total­forsvar­ets organisasjon».

Først i 1955 ble det første kurset på Forsvarets høgskole gjennomført.

28 personer gjennomgår kurset hvert halvår, fortsetter Hultgreen, men det er bare snaut halvparten som kommer fra Forsvaret. De resterende plassene går til f.eks. toppfolk i departementer, stortings­representant­er, ledere i nærings­livet og frem­tredende mediefolk (også leger, prester, lensmenn og rådmenn skal ha gått på kurset).

En tidligere sjef ved Forsvarets høgskole var nesten sjokkerende åpen­hjertig med Hultgreen:

Hun legger ikke skjul på at bygging av nettverk mellom kurs­deltaker­ne er viktig for skolen.

– Sjefskurset er den eneste utdannings­institusjon­en i Norge som er basert på en kombinasjon av militær og sivile studenter. Ideen er å bygge forståelse begge veier. Slik at karriere­militære bedre skal forstå det sivile samfunn, og at sivile beslutnings­takere bedre forstår våre oppgaver. Vi er ute etter helhets­forståelsen. Formelle og uformelle nettverk skapes gjennom Sjefskurset, sier kontre­admiral Louise K. Dedichen.

– Vi ønsker at det knyttes varige forbindelser mellom studentene, slik at forståelsen for Forsvarets oppgaver blir større hos personer i nøkkel­stilling­er og sentrale verv i samfunnet.

Hultgreen konkluderer at kurs­deltager­ne blir sammen­sveiste, «trygge på hverandre og knytter varige kontakter», og opplyser at et sentralt tema ved sjefskurset er krise­håndtering.

Det er mildt sagt ikke vanskelig å se at vekst­vilkårene for toppstyrt gruppe­tenkning er optimale under disse betingelsene – det vil si mye gruppe og lite reell tenkning.

Vi er gjenstand for manipulasjonen fra et nettverk som preger tankegangen til alle som er med i det, der det ikke er nødvendig å gi direkte anvisninger om hvordan de skal forholde seg i forskjellige situasjonen. Man skjønner hva systemet forventer, og leverer deretter.

Men det er altså ikke bare i krig at de etter hvert ganske mange grå eminensene med sikkerhets­klarering og taushets­plikt som det er tale om etter så mange år, skal trekke i trådene for et mest mulig hensikts­messig «total­forsvar», men også i kriser.

Mekanismene trådte utvilsomt i kraft under korona­krisen, der det er blitt frem­stilt som om dissidentene fra den offisielle fortellingen nærmest er en sikkerhets­trussel. Kanskje vil vi se det samme igjen i den innbilte klima­krisen, selv om det er klima­politikk­en som er den eneste krisen – og dertil en sikkerhets­trussel.

Det forblir altså viktig at befolkningen har de «rette» holdninger i så mange slags saker. I dag er ikke lenger nasjonal­sinnet­het en rett holdning, men snarere globalisme.

Det sentrale er at tenkemåten fra den kalde krigen er intakt. Fienden er ikke lenger Sovjet­unionen. Men Russland forblir en fiende. Og enhver som ikke er globalist, er en del av et nytt fiende­bilde. For propaganda­monster­et er veien da kort til å frem­stille populister som putinister. EU-eliten prøver det hver dag, og med på laget har de også et apparat som det beskrevne.

Kuriøst nok ser Norsk Presse­forbunds tidligere general­sekretær Per Edgar Kokkvold ut til å ha skiftet syn på sjefskurset.

13. november 1998 skrev Bergens Tidendes daværende politiske redaktør Olav Kobbeltveit at pressefolk etter Kokkvolds oppfatning skulle «holde seg langt unna Forsvarets høgskole». Men i Hultgreens fremstilling fra 2009 mener Kokkvold at det «i dag er uproblematisk for pressefolk» å gå på sjefskurset.

Pressenestoren som langt på vei ødela både sin autoritet og sitt omdømme ved å fremholde at norske medier måtte unngå å opptre upartisk vis-à-vis Trump, gikk altså fra å ha kritisk distanse til makt­apparatet til selv å bli en del av det. Og det ble han langt fra alene om.

Kokkvold sa også at både formelle og uformelle lojalitets­bånd til Forsvarets høgskole kunne være problematiske. Men det var nettopp slike bånd institusjonen etterstrebet og ganske sikkert lyktes med å skape.

Selvsagt trenger man flere brikker på plass for å legge hele puslespillet som tegner bildet av journalistikkens og den reelle menings­frihet­ens død i Norge og Vesten, men man forstår lett at brikken som er skissert her, er en del av bildet.

Medier var langt fra den eneste påvirknings­kanalen CIA brukte under den kalde krigen. Tjenesten finansierte også indirekte Arbeider­partiets ungdoms­organisasjon AUF. Spillet fikk også stygge konsekvenser. Da to AUF-ere som var blitt vervet av KGB, avslørte forholdet anonymt gjennom Dagbladet mot slutten av 1960-tallet, ble etterspillet medvirkende til AUF-leder Ola Teigens selvmord.

Men disse påvirknings­operasjonene skjedde i forbindelse med en formidabel geopolitisk konfrontasjon med en ideologisk fiende. I dag brukes de samme metodene mot de delene av egne befolkninger som anses som en ny, indre ideologisk fiende på et helt urimelig grunnlag. Det er derfor etter hvert ganske mange hederlige og ufarlige mennesker som er blitt gjenstand for psykologiske operasjoner og annen ikke-militær krigføring fra sine egne myndigheter.

Hvordan journalister orker å være en del av et system som driver med slikt griseri, er ikke lett å forstå.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!