Veggmaleri av Jesus som den gode hyrde (200–300 e.Kr.) i Domitillas katakomber i Roma.

¹ «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. ² Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. ³ Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. ⁴ Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. ⁵ Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» ⁶ Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.

⁷ Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. ⁸ Alle de som er kommet [før meg], er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. ⁹ Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. ¹⁰ Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

Johannes 10, 1–10

«Kjendisateisten Richard Dawkins har blitt kultur­kristen. Han hadde ikke trengt å angripe islam av den grunn.» Ingressen til teksten på side tre i Klasse­kampen torsdag 11. april fanger blikket. Det er alltid interessant når Klasse­kampens skribenter ser seg nødt til å forsvare islam. Det er som de forstår at deres moderne kommunisme ikke lenger tåler en tradisjonell religions­kritikk, at Richard Dawkins sitt angrep på islam i realiteten også rammer ateismen.

Richard Dawkins vil heller bo i et kristent samfunn enn i et samfunn bygget på islam. Jeg vil legge til at Richard Dawkins garantert også foretrekker å bo i et kristent samfunn enn i et samfunn bygget på ateismen. Men ikke bare dét, det er også all grunn til å tro at han også vil foretrekke å bo i et muslimsk samfunn fremfor et ateistisk.

Det er et eksistensielt problem for Vesten at vi har glemt hva ateismen innebærer, og det er et av tidenes største paradokser at vi som vant den kalde krigen mot Sovjet­unionen, uten å blunke overtar den troen som ødela livet for millioner av mennesker og gjorde hele Sovjet­unionen til en eneste stor fangeleir.

For å ta utgangspunkt i dagens tekst: Vi kjenner ikke lenger igjen stemmen til den gode gjeteren, vi lar oss lede av tyver og røvere, et faktum godt dokumentert av forfatteren Rod Dreher i hans bok «Live not by lies». Her lar han oss møte kristne som overlevde kommunismens slaveri, men som ser de samme tendensene til totalitært styre i det post­moderne Vesten.

I ateismen er den eneste sannheten at sannheten ikke finnes, at vi ikke kan si noe sant om mennesker. I samfunn bygget på ateismen er vi alle støv, redskaper for makt­havernes interesser, og der provoserer ingenting mer enn påstanden om menneske­verdet åpenbart av Jesus Kristus. Det er dette faktum Richard Dawkins indirekte synes å forstå. Han ser at hos kristen­dommens Gud finner han beskyttelse og med­menneske­lig­het. For å si det med Tom Holland: Dagens ateister vet ikke hvor kristne de egentlig er, og Richard Dawkins er unntaket som bekrefter regelen, han ser at troen betyr noe.

Kritikere av islam får høre at det er de som er årsaken til en kulturkrig, at mangfold og fredelig sam­eksistens er fullt mulig, og at kors­farer­tiden var et feil­trinn og et tilbake­lagt stadium.

Problemet er at vi ikke lenger klarer å se hva som er godt. Vår ateisme gir oss ingen holde­punkt for moralske prinsipper. En ateist kan nemlig ikke kritisere noen uten at han har en forståelse av det absolutt gode og en objektiv sannhet, men det er kun hos Jesus Kristus at troen på det absolutt gode og en objektiv sannhet får en mening. Det er dette det er grunn til å forstå at Richard Dawkins har forstått, og det er absolutt derfor han blir angrepet av avisen Klasse­kampen.

Vi er blitt et folk som ikke lenger vet at vår sivilisasjon og kultur trenger å forsvares. Vi er en kultur som lar seg bli invadert fordi vi ikke tror at noen religioner kan si oss hva som er sant, men like farlig: Vi forstår ikke  hvilken virkelighets­forståelse som ligger til grunn for hvordan vi tenker. Vi avviser ikke lenger bare troen på en god hyrde, vi tror heller ikke at det finnes tyver og røvere der ute. Vi er blitt det nye over­mennesket som tror at verden blir god når vi sier at den skal bli det, og mener fienden er dem som utfordrer denne virkelighets­forståelsen.

Vi skal derfor ikke bli over­rasket over hvor liten støtte Richard Dawkins får. Den øre­døvende taus­heten fra både kristne og andre vitner om et samfunn som ikke forstår hvor deres kultur har sitt utspring, hvilken rolle Jesus Kristus har hatt, og fortsatt har. Våre kristne tradisjoner handler ikke, slik Klasse­kampens skribent Mina Bai påstår, om «grandiose katedraler, språk, historie og høytider», men om en tro som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon fordi vi har visst at det kun er denne troen som har garantert oss noe som er verdt å kjempe for.