Hvis jeg i oppveksten hadde sagt at man i fremtiden kunne bli fengslet eller bøtelagt for å si neger, så hadde de andre ungene ikke bare ropt aprilsnarr. Jeg hadde risikert juling. Hvis jeg hadde sagt at i fremtiden vil det bli ulovlig å si at en gutt er en gutt og ei jente er ei jente, så hadde jeg blitt ansett som en tulling. Både de andre guttene og alle jentene ville fnyst og vært oppgitt.

Hvis jeg hadde sagt at i fremtiden ville menn kunnet stille i kvinnenes konkurranser, bare de hevdet at de var kvinner, så ville jeg blitt ansett som en idiot og sannsynligvis frosset ut. Ingen, absolutt ingen, ville engang gjort et forsøk på å diskutere påstandene. Jeg ville fått slengt etter meg så mange forskjellige idiotstempler at hadde det vært i dag, ville den «krenkede» ungen kunnet engasjert halve Norges advokatstand.

Aprilsnarr

I oppveksten var det helt vanlig at avisene publiserte noe spinnvilt på 1. april, og dagen etter var det stor spenning når man slo opp for å se hva dette hadde vært.

I Fremover, 1. april 1960, kunne mine foreldre og lille jeg se et stort bilde av en rekke dyre whiskyflasker på forsiden, med bildeteksten «Biler auksjonert i går – Whisky og sigaretter i dag». Det foregikk tollauksjoner av gjenstander som var beslaglagt av tollvesenet, og i dag skulle auksjonen fortsette kl. 11, med auksjonering av «fem nye herresykler. Deretter kommer sigarettene og sigarettpapiret, og til slutt brennevinet.»

I bildeteksten sto det at «Det er et imponerende lager med originale brennevinsmerker som skal auksjoneres bort i dag. I alt er det 250 flasker som skal under hammeren, men det blir ikke mer enn to til hver.»

Saken var forbilledlig lagt opp. Det ble ikke referert til auksjonen som noe ut av det blå. Tvert om var dette kun en fortsettelse av de pågående auksjonene, og hver setning formelig innbød til å bli trodd, eksempelvis i første avsnitt at «Folk har trengt seg inn i Tollvesenets pakkhus for å få tak i rimelige varer. Bl.a. er to biler nå solgt, og i går gikk det også friskt unna med symaskiner, motorsykler og tråsykler, foruten en del radioapparater. Alt har vært forholdsvis bra ting, til rimelige priser.»

Merk at det sies at «Folk har trengt seg inn», og «forholdsvis bra ting, til rimelige priser.» Dette formelig oser av saklig observasjon og innbyr til besøk av dem som ikke har fått med seg dette evenementet ennå.

I andre avsnitt skrur man så videre på leserens forventning med at «nå er det beslaglagte smuglervarer av det mest vanlige slaget som skal under hammeren. Det gjelder i første rekke ganske store mengder sigaretter og sigarettpapir – hovedsakelig de mest kjente amerikanske merkene – men også et ganske betydelig kvantum whisky skal auksjoneres bort.»

Merk passusene «av det mest vanlige slaget» og «hovedsakelig de mest kjente amerikanske merkene». Dette er strålende bruk av dempende termer som forteller om saklighet og nøkternhet, og som derfor bidrar til troverdigheten.

Denne måten å legge frem saken på, sikrer at man har 100 prosent av leserne med seg når tredje avsnitt starter med at «Fremover fikk i morges anledning til å kikke litt på lageret. Det dreier seg om ca 250 flasker originalvare – Long John, Red Label, Ballantine’s osv.» Det er så man hører den knirkende stemmen fra gamle opptak av Filmavisen. Hvorpå man gjøres oppmerksom på at «prisen kan bli vesentlig lavere» enn på Vinmonopolet, fordi «100-prosentavgiften … ikke skal gjelde for smuglervarer som selges på auksjon.»

Neste avsnitt nærmest garanterer fullt oppmøte fordi journalisten i hver setning bruker lokkende formularer: «På grunn av at det er et forholdsvis lite kvantum det dreier seg om, kommer auksjonarius, o.r.sakfører Ole Opshaug, til å rasjonere varene ut, slik at ingen kan få kjøpt mer enn to flasker. Men det sier seg selv at kommer mann og kone, så kan ingen nekte dem til sammen fire flasker.»

Henrik Ørsted /Byhistorisk samling / oslobilder.no., CC BY-SA 3.0/ Wikimedia

Virket aprilspøken?

Dagen etter kunne Fremover meddele at det ble «Ingen billig-whisky 1. april». «Det var nok svært mange som la turen ned til havna, nærmere bestemt til tollpakkhuset i går, for om mulig å få tak i en flaske billig whisky eller noen sigaretter på auksjonen. Men det ble de nok snytt for. 1. april skal man være forsiktig – man kan så lett bli narret.»

«Tollfunksjonærene hadde mange ganger sin fulle hyre. Like etter at Fremover var kommet ut, var det kø ved tolla, og til langt utpå ettermiddagen var det et jevnt sig av folk som skulle ha «billig-whisky». De fleste tok det med fatning, da de skjønte at de var tatt ved nesen også i år. Men et par stykker ville ikke la seg avfeie så lett: De knyttet neven under nesen til tolleren og kom med hentydninger om at de selvfølgelig bare hadde solgt noen flasker og gjemt unna resten for å dele seg imellom.»

Det hele avsluttes omtrent stikk motsatt av hvordan dagens krenkehysteriske journalister ville beskrevet det: «Vi håper bare ingen har tatt vår lille spøk ille opp. Å narre hverandre 1. april er nå engang tradisjon, og en liten tur til havna var det ingen som hadde vondt av i finværet i går.»

Aprilspøkens oppdragende virkning

Enhver spøk går ut over noen, enten det er deg selv eller andre. Blir man narret, er man godtroende, og den lille moralen i dette handler om at man ikke skal tro alt man blir fortalt.

Dette er imidlertid en holdning som myndighetene ønsker å få fjernet. Godtroenhet er en nødvendighet for at de skal kunne fortsette å styre som de vil. Alle vitser, all humor, alle morsomme fortellinger har til hensikt å skjerpe sansene dine slik at du skal ha mindre risiko for å bli lurt på ramme alvor. Dette har alvorlige konsekvenser for styresmaktene, som vil få større vansker med å gjøre som de vil.

Derfor har styresmaktene innført krenking som prinsipp, mens de innfører stadig sterkere moralske grenser om hva som kan og ikke kan drives ap med. På denne måten prøver de å sikre at påfunnene deres for å rane befolkningen på utallige måter ikke blir hindret.

Styresmaktene tenker ikke over at det er vi som har fornuften i behold, som blir krenket. Vi blir krenket av alle de idiotiske påstandene i media hva enten det er klimaendringer, kriminelle immigranter, oppdiktede kjønn eller at topplederne fortjener sine parasittlønninger, at rødt kjøtt er kreftfremkallende, at politikerne har omsorg for nasjonen, og at den høye strømprisen og vindturbinnaturraseringen er bare slik det må være. Media narrer oss april daglig, uavlatelig, i en endeløs strøm som har det til felles at det skal oppdra oss til å være lydige.

Og de avslører aldri sine aprilsnarr-opplegg.

NATO – venn eller fiende?

De fleste har blitt oppdratt i troen på at løgn er unntaket og sannhet er regelen. Det er vanlig å anta at det finnes mest godt i de folkevalgte lederne. Vi har mekanismer som gjør at vi tar det meste for god fisk, noe som gjør at sikkert over halvparten av befolkningen ennå tror at der må være noe i dette med klimaendringer når politikerne er så opptatt av det.

Da jeg var liten, begynte min lange reise fra innbilning til sannhet. Jeg vokste opp i Narvik med utallige skipsvrak langs strendene og en opptatthet av krigen som kunne gå en på nervene av og til. Byen var stolt av at den var det første stedet der nazistene tapte et slag. Pappa avbrøt studiene i Trondheim for å kjempe mot nazistene. Han kom for sent til de store slagene – men rakk å ta fotografier av bombingen av sentrum.

Mamma flyktet mot Sverige, ble tatt, skulle sendes i konsentrasjonsleir, men slapp unna fordi legene løy om røntgenbildene og hevdet hun hadde tuberkulose, så hun bodde på tuberkulosehjemmet til krigen var over. Onkel Hans var grenselos og reddet utallige liv. Onkel Ottar og bestefar arbeidet i potetåkeren mens granatene fra kamp mellom tyske og franske styrker fløy over hodene på dem. Onkel Nikolai og tante Magnhild ble evakuert fra Berlevåg og slo seg ned i Narvik. Tyskerhatet var intenst, med hatet mot de feige «nøytrale» svenskene som en god nummer to.

Man skulle prøvd å kritisere dem for «hatprat». Da hadde du fått høre det!

Like selvsagt som at tyskerne var fiender, var amerikanerne de største vennene. Vi vokste opp med lengselen etter et USA hvor alt var så flott; fra Donald-bladene og Disneys univers via musikk og film til beundring for vitenskap og oppfinnelser, Einstein og Edison, president Kennedy, New York og San Francisco, og for sikkerhets skyld også noen slektninger som hadde dratt til Sambandsstatene for å bli dollarmillionærer.

USA, mer enn England, var en garanti for fred. Norge var med i NATO, den nordatlantiske forsvarspakten, mens Sverige, de feigingene, fortsatt var nøytrale. På den andre siden fant vi Sovjetunionen med Warszawa-pakten bak et jernteppe, hvor det hersket fattigdom, grå murbygninger, fabrikkrøyk og en militær trussel mot verdensfreden. Vi ble fortalt, helt til jernteppet falt, at Sovjet hadde utallige planer for invasjon av resten av Europa, og på vekkelsesmøtene og i frimenighetene så vel som i mannfolkbladene og avisene ble det profetert om at det skulle komme en invasjon fra øst.

Samtidig ble det også fortalt at Finnmark var det eneste området Sovjet hadde tatt under krigen og deretter levert tilbake. Ja, russerne frigjorde faktisk Finnmark fra nazistene. Jeg husker at jeg lurte: Kunne de virkelige være så fæle når de leverte Finnmark tilbake?

Man skulle tro at med jernteppets fall og Sovjetunionens oppløsning skulle det ikke lenger være behov for et NATO. Men slik var det tydeligvis ikke. I 1995 begynte NATO-fly å bombe den jugoslaviske hæren i Bosnia. Det var uforståelig at de kunne gjøre det, siden ingen av landene fra det tidligere Jugoslavia var medlem av NATO. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten av FN hadde bedt om det. NATO var blitt en angrepsallianse.

I 2001 utvidet NATO sitt virkeområde (som man tørt sier) til Afghanistan, og deretter gikk de inn i Irak etter at USA hadde ført krig der i 2003. I 2011 bombet NATO Libya, og da også med hjelp av norske styrker, noe som var blitt avtalt på telefon med Stoltenberg og Støre uten behandling i Stortinget.

Samtidig hadde NATO begynt å spise seg østover, innlemme de gamle Warszawapakt-landene i organisasjonen, og i løpet av i år har de fått med seg omtrent hele Europa untatt Sveits, Østerrike, Serbia, Bosnia og Montenegro, og fra den gamle Sovjetunionen de baltiske landene. Dette mens Russland på sin side har latt bortimot tyve nye land få sin selvstendighet.

Er det rart at Russland har uttalt at de trekker en strek ved et eventuelt medlemskap til Ukraina? Er det rart at de føler seg truet?

Er det rart at man har fått andre tanker om NATO? At det virker som om det ikke bare er forsvar man tenker på der i gården?

Da jeg hørte at NATO var gått inn i det jugoslaviske området, fikk jeg også høre at Serbia i over tusen år hadde blitt ansett som Europas forsvarsverk mot muslimske angrep. Samtidig ble muslimene i Bosnia ansett som de snille og de kristne som de slemme, mens sannheten muligens ikke var så svart/hvit. Jeg begynte å betvile hele narrativet, selv om fordømmelsen av Milošević og massakrer var unison. Det var noe som skurret. Det var altfor mye de gode mot de onde.

Da jeg hørte at NATO hadde gått inn i Afghanistan, var jeg forundret; da jeg hørte at USA gikk inn i Irak, visste jeg at det var på falske forutsetninger, og da jeg hørte at Libya ble bombet, ble jeg sjokkert. Jeg tror dette var øyeblikket da jeg for alltid mistet tilliten til norske styresmakter – og NATO. Og Stoltenberg. Og alle som samarbeider med ham. Alle.

De påfølgende årene begynte jeg for alvor å sjekke bakgrunnen for narrativene i media. Mer og mer skjønte jeg at hovedmedia bare presenterte propaganda. De syriske styresmaktene brukte ikke, som vi ble fortalt, kjemiske angrep mot befolkningen. Samtidig hadde Merkel for alvor begynt å importere unge muslimske menn til Europa, i en endeløs strøm. Kombinert med den vettløse propagandaen for klimatiltak skjønte jeg at Europa ble styrt av andre krefter enn dem som var synlige.

Aprilsnarr hele året, aprilsnarr hele livet

Både Europa og USA har innført millioner av innvandrere til størsteparten av befolkningens store fortvilelse. Grunnen gikk opp for meg for mange år siden. I det gamle romerriket så vel som i Bysantium innførte keisere leiesoldater fra andre land for å ta makten over egen befolkning, når revolusjon og styrting av makthavere er nært forestående.

«Kongeriket» Norge har enorme ressurser som maktmennesker fra andre land higer etter. Alt som fortelles i hovedmedia handler om å kontrollere folkemeningen for å tilrane seg norsk elektrisitetsproduksjon og norsk oljeproduksjon. De produserer aprilsnarr etter aprilsnarr, så spissfindig at flertallet tror det – hele tiden. Men flere og flere oppdager de systematiske løgnene rundt klima og pandemi, slik flertallet ikke lenger tror at EØS-avtalen er av det gode for nordmenn.

Kan det tenkes at det du blir fortalt om Russland og Ukraina kan være å ligne med det du blir fortalt om klimakrise og pandemi? Kan det tenkes at hovedmedia ikke alltid har fakta på sin side?

For min egen del oppdaget jeg at hovedmedia løy om Ukraina da de fortalte at Putin hadde dødelig kreft. I det øyeblikket skjønte jeg det, for det var en typisk aprilsnarrhistorie. Etter det tror jeg ingen ting av det de sier om Ukraina og Russland i hovedmedia.

I historien om tollauksjonen kan jeg innse at gevinsten for å tro på historien var stor om den var sann, og innsatsen ikke mer enn en tur på havna i det fine været. Men det er ingen gevinst i å tro på hovedmedia, hverken om klimakrise, pandemi, energipriser, vindturbiner eller Russland–Ukraina-konfikten. Så hvorfor tro på det?

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!