Espen Gaarder Haug. Foto: ResearchGate.

Hvis politikerne besluttet at Oljefondet kunne investere om så bare litt i norske kroner, ville signal­effekten ha styrket kronen kraftig. Samtidig kunne det investeres mer i infra­struktur i Norge – det fremholder professor i finans hos Handelshøyskolen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) Espen Gaarder Haug i en kronikk i Finansavisen tirsdag.

Uttalelsen er spesielt interessant fordi Haug er en av de få akademikerne på finansfeltet i Norge som både har investert på høyt nivå internasjonalt som trader på Wall Street, og ved flere anledninger har demonstrert en intellektuell selv­stendighet som ikke viser noen tegn til politiske bindinger. Med sine bøker og artikler om matematisk finans har han oppnådd en status som guru på et felt som opsjonsprising.

Norges Bank har opptrådt passivt mens kronen har svekket seg mot andre lands valutaer, og nordmenns kjøpekraft med den, konstaterer han innledningsvis:

Kronekursen har svekket seg dramatisk de senere år mens Norges Bank bare har sittet og sett på. Dette rammer nordmenn flest kraftig. Nesten alt av importerte varer går opp i pris. Og nesten alt vi bruker er importert: Elektronikk, hvitevarer, biler, ja til og med mye av maten vi spiser. Det er også blitt mye dyrere å reise til utlandet grunnet den svake kronen.

Professoren påviser deretter en underlig selvmotsigelse i mandatet til Norges Bank og Oljefondet.

Sentralbankens plikter ser ikke ut til å være oppfylt med en svak krone:

I Norges lover står det jo at «Formålet for sentralbankvirksomheten er å opprettholde en stabil pengeverdi og fremme stabilitet i det finansielle systemet og et effektivt og sikkert betalingssystem».

Å la den norske kronen nærmest gå i dass er kanskje ikke helt det samme som å jobbe for en stabil pengeverdi?

Men Oljefondet kan enklere oppfylle sine plikter med en svak krone:

Norges Bank fastslår på sin hjemmeside at et av deres formål er dette:

«Noregs Bank forvaltar eigne valutareservar og Statens pensjonsfond utland (SPU) på vegne av staten. Forvaltinga av SPU skal gi høgast mogleg avkasting innanfor rammene til mandatet.»

Statens pensjonsfond utland, populært kalt Oljefondet, noteres i kroner. Desto svakere kronekurs, desto bedre vil avkastningen til Oljefondet se ut på papiret.

Men dette henger jo ikke sammen, fastslår Haug:

På den ene siden har altså Norges Bank fått fastslått at formålet er å opprettholde en stabil pengeverdi. På den andre siden må de jo som forvaltere av Oljefondet faktisk ønske en stadig svekkelse av kronen – siden det gir høyest mulig avkastning innenfor rammene til mandatet.

Denne iboende selvmotsigelsen har altså ligget der hele tiden. Logikk er jo ikke politikeres sterke side (ikke det heller), men hvorfor har ingen andre med innsikt i Norges finanser fastslått den med styrke før?

Svaret er nærliggende: De viktigste økonomimiljøene i Norge – Norges Bank, Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå (SSB) og Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo – er for bundet til staten og politikken til å ta seg den frihet å filleriste politikere for alvor.

Norges Bank har mer enn nok finansielle muskler til å påvirke kronekursen, mener Haug, som selv peker på den gunstigste måten:

Hadde politikerne åpnet for at Oljefondet kunne investere selv en veldig liten prosentandel i norske kroner, ville selv bare signaleffekten av denne muligheten trolig styrket kronen kraftig.

Dette ville også hatt andre store fordeler:

Og hadde det vært så ille om Oljefondet kjøpte litt kroner og investerte mer i Norge? Eksempelvis kunne man satt i gang store infrastrukturprosjekter som hurtigtog mellom Bergen og Oslo og Trondheim og Oslo, samt styrke forsvaret og helsesektoren samt forskning og utdanning, og også investert i flere norske bedrifter.

Det behøves bare et hensiktsmessig politisk vedtak for å redde situasjonen.

Dette er det utvilsomt også andre på innsiden av de norske palassmurene som forstår, men problemet er høyst sannsynlig at politikerne enten er for dumme til å forstå det selv, eller så forstår de, men har ingen interesse av å handle for Norges beste.

Norges rikdommer er en fristende pengebinge å rane for verdens kjeltringer, ikke minst den internasjonale makteliten i og utenfor regjeringer.

I en bedre verden ville den norske regjeringen ha lyttet til Espen Gaarder Haug. Men den har som oppgave å plyndre Norge, og vil derfor naturligvis ignorere ham.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!