Norsk politikk utøves stort sett av folk som ikke har fått til noe særlig selv, men som derimot sikler etter å tilegne seg det andre har skapt.

Dette er ikke noe som bare er karakteristisk for de røde og grønne partiene. Heller ikke i Høyre er det overflod av gründere og næringslivsledere i de mest fremskutte posisjoner. Det er derimot flust av organisasjonsutviklede politikere, byråkrater og kirkesangere også på blå side.

Resultatet er mangelfull forståelse for at verdier må skapes før de kan disponeres og brukes. En må så før en kan høste.

Denne elementære kjensgjerning kan illustreres fra jordbruket: Uten såkorn – ingen ny avling. Har du ikke settepoteter, vil du mangle poteter kommende høst. Slaktes kyrne uten å ha sikret påleggskalver og kviger, blir det etter hvert smått med både melk og kjøtt.

At brushoder i SV som Kjersti Bergstø og Kari Elisabeth Kaski ikke skjønner dette, er til å forstå. Langt verre er det at kornbonden Trygve Slagsvold Vedum fra det nasjonale kornkammeret Hedmark ikke tar konsekvensen av denne agrare virkeligheten, men som finansminister eksponerer en økonomisk politikk hvor staten spiser opp såkornet.

Den særnorske formuesskatten er en av de viktigste årsakene til stagnasjonen i norsk økonomi. De rødgrønne partiene har allerede skattet i hjel den veksten i havbruket som var innen rekkevidde. Investeringer på minst 50 milliarder kroner i videreforedling og kapasitetsvekst har gått fløyten. Ap og Sp står lavt i kurs langs kysten.

Noen bedriftseiere har flyttet til Sveits for å berge bedriften fra den stadig mer griske staten. Dette gjøres fordi eierne i mange tilfelle må selge unna aksjer i egen bedrift for å kunne betale den formuesskatten som Gahr Støre & co. har fordoblet. Raddisser tror at velstående folk har formuen liggende kontant i nattbordskuffen. Sannheten er at den eksisterer i form av eierskap i bedrifter.

Økonomisk vellykkede nordmenn som flytter til Sveits for å redde bedriften sin, overøses av rødgrønn forakt. Dette er for SVs del en parallell til tidligere tider. Folk som flyktet på beina fra ur-SVs viktigste inspirasjonskilde – Øst-Tyskland – ble forhånet og gjort narr av. Nå blir nordmenn som flykter med sine eiendeler utsatt for det samme. SV-historien gjentar seg.

Selv om bedriften ikke gir overskudd og dermed null utbytte, må det betales formuesskatt. Avisa Nordland fortalte nylig om Kjell Arne Nyheim. Han er medeier i et lite hotell i Bodø. Driften gir ikke grunnlag for å betjene innskutt egenkapital. Likevel må hver av de fire eierne med hver sin 25 prosents eierandel betale 10.000 kroner måneden i formuesskatt. En halv million i året til staten for å være medeier i en bedrift som bare går akkurat rundt. Det er norsk formuesskatt i et nøtteskall.

Tidligere het det seg at Trondheims viktigste eksportartikkel var unge kvinner som giftet seg med sivilingeniører som ble utdannet ved NTH og senere dro andre steder. Nå for tiden eksporteres unge gründere som tar med seg sitt skaperverk og flytter til Sverige. NTNU er landets ledende teknologisenter. Mange teknologer etablerer bedrifter ut fra nyskapt kompetanse. Tendensen nå er at de flytter fra NTNU-miljøet i Trondheim til Sverige med foretaket sitt. Der er det bedre tilgang på risikoavlastende kapital – og fremfor alt: null formuesskatt. 

I sosialdemokratiets velmaktsdager engasjerte statsminister Einar Gerhardsen tidligere FN-generalsekretær Trygve Lie til å reise rundt i verden med det formål å trekke fremmed kapital til Norge for å utvikle næringslivet. Nå gjør dagens statsminister det motsatte: Eksporterer norsk kapital til utlandet via formuesskatten. Utlendinger slipper formuesskatt. Det er ikke rart at 40 prosent av verdiene på Oslo Børs har utenlandske eiere.

Regjeringens politikk har skapt massiv mistillit blant norske velgere. Den internasjonale tillit til norsk økonomi er så svekket at den har ført til at den norske kronen i Gahr Støres tid som regjeringssjef har svekket seg med 20 prosent i forhold til euro og 28 prosent målt mot dollar. Dette har skapt sterkt økte importpriser og dermed gitt god næring til en skadelig prisstigning.

Sviktende internasjonal tillit er naturlig for et land med en regjering som ved å satse astronomiske beløp på havvind tror at offentlige subsidier er veien til rikdom og velstand.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!