Da Høyre foran stortingsvalget høsten 1945 skulle nominere sine kandidater, måtte partiet i flere fylker kvitte seg med en rekke størrelser som var så diskreditert for å ha løpt ærend for fremmede inntrengere i okkupasjonsårene at de var en belastning.

Det var slik at John Lyng kom inn i rikspolitikken. Høyre erstattet overløpere med kandidater av god nasjonal bonitet. Mange steder hadde Høyres nye politikere, slik som John Lyng, utmerket seg gjennom nasjonal motstandskamp og aktiv krigsinnsats.

I vår tid har Høyre gjenopptatt gamle lengsler etter å logre for fremmede. Partiet har vært en pådriver for økt innvandring av folk fra voldskulturelle land. Erna Solberg hevdet som statsminister på den årlige sikkerhetskonferansen i München i 2020 at nordmenn ikke har større rett til bo i Norge enn hvilke som helst andre folk rundt om i verden.

Høyres tenkemåte er på det nasjonale området infisert av fremmede impulser med sviktende omsorg for klassiske norske verdier. Halvannen måned etter at Hamas 7. oktober gjorde et raid inn i Israel, myrdet over 1200, herjet, voldtok mange og kidnappet minst 200, heiste Høyre-ledede Oslo kommune Hamas-flagget over rådhuset. Det samme skjedde i Høyre-styrte Trondheim. Dette var Storby-Høyres hilsen til Hamas og samtidig en krenkelse av israelske dødsofres minne med forakt for gislenes lidelser.

Oslo Høyre har sørget for at byen for kommunens regning er pyntet i anledning ramadan – en høytid som feires av muslimske inntrengere. Siden det går mot påske, kunne en kanskje vente at et pyntesykt kristen-demokratisk parti ville markere påsken som viktigst av alle kristne høytider, men Oslo Høyre har i stedet valgt å krype for islam. Hensynet til hedninger veier tyngre for Høyre enn å markere Norge som et kristent land.

En EU-kommissær var nylig på norgesbesøk. Hun ba politikerne om straks å godkjenne norsk tilslutning til EUs fjerde energipakke og bygge flere eksportkabler for norsk elkraft til Kontinentet. Ellers lot hun det skinne igjennom at Norge kan vente represalier for mulig ulydighet. Kommissæren så også på norske vannkraftmagasiner som en europeisk ressurs og langt fra et norsk og selvbestemt anliggende.

Høyre var raskt på pletten for å kvittere ut partiets vilje til å etterkomme Brussel-utsendingens befalinger. Henrik Asheim, partiets 1. nestleder, sa til Klassekampen at «pakken må bli norsk lov og at det er viktig at vi ikke venter for lenge med det».

Når Brussel kremter, begynner Høyre å nyse. Det absurde systemet som sørger for at strøm, som i offentlige norske kraftverk produseres for 10–12 øre pr. kilowattime, må betales til en pris som er 20–30 ganger høyere, skal altså ikke ses på som en midlertidig ordning, men gis varig EU-vern.

For Høyre er det ikke så viktig at det folket som i fellesskap eier kraftverkene, får en strømpris som er til å leve med. Det som teller mest for Høyre, er å tjene fremmede interesser. Høyre kryper for tyskerne, som har avviklet kjernekraften og har et desperat behov for norsk kraft. Og mange i Høyre løper gjerne tyskernes ærend, slik tilfellet også var for tre generasjoner siden.

Høyre har intet trøstende svar til unge norske kvinner som voldtas av muslimer som partiet har vært med på å slippe inn i landet eller er avkom av folk som fra voldskulturelle land har trengt seg inn i Norge. Høyre har heller ikke noen beroligende oppmuntring til folk og næringsliv som sliter med strømregningen. Høyre ønsker tvert om mer av de årsakene som gjør at folk plages.

Det kommer av at Høyre har parkert sitt politiske hjerte i utlandet og har god trening i å gjøre seg til redskap for fremmede interesser.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!