Kulturminister Anette Trettebergstuen gikk av i fjor etter avsløringer om at hun hadde valgt nære venner til viktige tillitsverv. Statsråd Tonje Brenna fikk kritikk da Stortingets kontrollkomité nylig la frem sin innstilling i de mange habilitetssakene som regjeringen viklet seg inn i. Brenna hadde gitt verv til folk som sto henne nær og gjort seg inhabil.
Men statsminister Jonas Gahr Støre har intet lært av Stortingets oppgjør med kameraderiet og bekjentskapskorrupsjonen. Hans regjering utnevnte fredag Anniken Huitfeldt til norsk ambassadør i Washington D.C. Hun har vært nær kollega av statsministeren helt siden han ble partipolitiker for to tiår siden.
Det er ikke nødvendigvis galt at en statsminister kjenner godt den kandidaten som regjeringen foretrekker til et embete eller verv. Forutsetningen er bare at kvalifikasjonene er udiskutable. Det er akkurat dét som ikke er tilfelle i Huitfeldt-saken. Hun er valgt fordi hun har partiboken i orden. Opplagte kvalifikasjoner mangler.
Da Sovjet-sjef Nikita Krusjtsjov i 1956 avsatte Vjatsjeslav Molotov som utenriksminister og året etter fikk ham fjernet helt fra Kreml-nomenklaturen, ble Molotov sendt til Sibir som kraftverksbestyrer. Anniken Huitfeldt ble i fjor fjernet som utenriksminister. Nå sendes hun til Washington som ambassadør.
Likheten mellom Molotov og Huitfeldt er slående. De var utenriksministre, falt i unåde og fikk som kompensasjon oppgaver de var lite skikket for. Molotov hadde ikke noe greie på kraftproduksjon, Huitfeldt mangler den bakgrunn og kompetanse som gjorde henne til et naturlig valg. Hun har aldri vært i utenrikstjenesten, bare vært utenrikspolitiker i Stortinget og utenriksminister i to år.
Det forteller alt om Huitfeldts svake forutsetninger for å være sjef for Norges viktigste utenriksstasjon at regjeringen trakk tilbake utlysningen av den ledige stillingen som ministerråd, det vil si nestkommanderende ved ambassaden. I den nye utlysningen ble det pekt på at søkere bør ha tjenestegjort som stasjonssjef i utenrikstjenesten, det vil si som ambassadør. Ambassadør Huitfeldt er altså så svakt kvalifisert for jobben at hun må støttes opp av en som kan faget og selv har vært ambassadør. Dét forteller det meste.
Arbeiderpartiet har en lang og beklagelig historisk praksis i nepotisme, det vil si å forbeholde viktige embeter og posisjoner for nærstående og partifeller. Dette gjelder også lokalt, hvor partibok har kompensert manglende faglige forutsetninger. Da Ap-styrte Kristiansund for mange år siden ansatte bademester i byens nye svømmehall, valgte de en som ikke kunne svømme. Han var derimot sekretær i Kristiansund Arbeiderparti.
Bekjentskapskorrupsjon er mer utbredt enn mange er klar over. Uhederligheten har i alle år vært praksis for alle regjeringer ved utnevnelser til fylkesmann, eller statsforvalter, som det heter nå. Det er få eksempler på at embetene blir besatt av andre enn dem som har tjenestegjort i det sentrale politiske miljø og som regjeringen har et godt forhold til. Dette er nepotisme i praksis – kameraderi trumfer faglige krav til kvalifikasjoner. Velutdannede og godt skikkede kandidater med ledererfaring og relevant bakgrunn når ytterst sjelden opp.
Erna Solberg brakte som statsminister kameraderiet til nye høyder ved til overmål å velge blant sine tjenestegjørende statsråder som fylkesmenn. Elisabeth Aspaker ble fylkesmann i Troms, og Bent Høie ble statsforvalter i Rogaland. Slik virker nettverkskorrupsjonen.
Jonas Gahr Støre har ikke skjønt noe av Stortingets unisone kritikk ved å bruke embetet som ambassadør i Washington som salderingspost i sine indre partirokeringer.
Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!