I Aftenpostens leder 12. mars blottlegger avisen så til de grader redaksjonens overflatiske kunnskap om amerikansk politikk.

Og dårlig skjult mellom linjene eksponeres redaksjonens uutholdelig nedlatende arroganse overfor millioner av innfødte amerikanere, faktisk omkring halve elektoratet i USA: dem som stemmer på Donald Trump.

Som om mer enn 74 millioner amerikanere alle er idioter? Som om Aftenpostens USA-korrespondent, som knapt har vært ute av ekkokammeret i Washington og New York, vet bedre enn millioner av amerikanere?

Lederskribenten setter innledningsvis Trump (77) i samme bås som Biden (81) ved å mene å kunne slå fast at «kandidatene kunne med fordel ha vært yngre».

At Biden er sterkt alderdomssvekket, kan vanskelig benektes. Han snubler og snøvler til stadighet, og YouTube er nådeløs. Selv Demokratene har etter hvert måttet gi opp sine mange bortforklaringer.

Vi får bare håpe at de har tatt fra ham den røde atomkofferten.

Når det gjelder Trump, kan en si mye rart, men ikke at alderen synes å tynge. Han fremstår som langt mer vital og energisk, og er åpenbart mer oppegående enn lederskribenten og den tidligere USA-korrespondenten i Aftenposten.

Hun mener å kunne slå fast at Donald Trump har et «jerngrep på Det republikanske parti», hva nå dét måtte innebære, annet enn at det store flertallet av Republikanerne støtter ham. «Jerngrep»!? Jernkansler? Aner vi et nytt forsøk på brunbeising?

Trump ble først forsøkt rødbeiset av Det demokratiske partiet, som en russisk marionett styrt av Putin. Deretter ble alt han foretok seg som president, så til de grader svartmalt. Nå blir han brunbeiset for sin reaksjon 6. januar 2021 etter at valgresultatet ble proklamert.

Men Trump har ikke noe jerngrep på Det republikanske partiet. Det er en misforståelse. Flere av de republikanske kongressrepresentantene kan ikke fordra Trump. De frykter Trump like mye som Demokratene frykter ham.

Og det av gode grunner. For Trump har gått i strupen på donorstyrte og korrumperte republikanere så vel som på donorstyrte og korrumperte demokrater. Det burde ikke overraske, men det er nettopp derfor så mange velgere stemmer på Trump.

Det er ikke fordi «De har latt seg forføre og styre av en mann som har vist grunnleggende mangel på politisk anstendighet.»

Det er fordi de er lei av korrupte politikere og en stadig mer korrumpert statsforvaltning samt narrativstyrte liberale medier, slike som Washington Post og New York Times og dem som Christina Pletten til stadighet sakser og limer fra.

Hun viser til at Nikki Haley lenge holdt ut som Trumps rival i nominasjonskampen, «og med dét fikk markert at mange i partiet skulle ha ønsket seg en annen kandidat enn Trump.»

Hvor ensporet går det an å bli?

At ulike velgergrupper og fraksjoner ønsker å nominere ulike kandidater, er en del av nominasjonsprosessen i USA, som i andre land. At noen foretrekker den ene fremfor den andre kandidaten, er verken oppsiktsvekkende eller uvanlig!? Det er en del av  demokratiet.

Så trekkes det frem at det ikke ser ut til å skade Trump «at han må forsvare seg i den ene rettssaken etter den andre». Det er helt riktig. Men her utelater lederskribenten viktig kontekst. Kontekst som ikke passer inn i det liberale narrativet.

Det er fordi amerikanske velgere, langt inn i Demokratenes egne rekker, skjønner og forstår og tar avstand fra at rettssystemet blir misbrukt politisk på denne måten for å forhindre at en kandidat i det hele tatt skal få stille til valg.

Demokratenes strategi for å sette Trump sjakk matt ved å pepre ham med rettssaker reist for dommere med bånd til Det demokratiske partiet, feiler stort. Det er faktisk en fryd å se. Når sakene når Høyesterett, faller den ene etter den andre.

Det holder i live troen på at amerikanerne kan få demokratiet tilbake.

Når Christina Pletten mener at Trump utnytter disse sakene «og undergraver respekten for domstoler og andre offentlige organer», må en sannelig lure på om hun mener at Trump også skal fratas retten til å forsvare seg?

Hvor bortreist går det an å bli?

Til sist blir vi belært om at «demokratier klarer seg ikke uten gode tapere». Uansett hvor uspiselig mange mener Trump er, ville jeg heller lagt vekt på at demokratier ikke klarer seg uten ærlige vinnere.

Mangt har vært sagt om presidentvalget i 2020 og Trumps reaksjoner 6. januar. Valglovene ble muligens ikke brutt, men at Det demokratiske partiet spilte med rene kort og at det var «fair play», er langt fra sannheten. Det skjønner i alle fall de fleste amerikanere.

De 400 millioner dollar som Mark Zuckerberg donerte for å få opp valgdeltakelsen blant Demokratene i vippestater og utsatte valgkretser, er et eksempel på dette. Det var ikke ulovlig. Men det var ikke «fair play». Det finnes flere eksempler.

Forfallet i norsk presse er massivt. Den narrativstyrte identitetsjournalistikken undergraver pressens rolle som maktens vokter. Forfallet forklarer også de stadig fallende opplagstallene.

Produktet er rett og slett blitt for dårlig. Leserne kjøper ikke hva som helst. Alle er ikke idioter. Og stadig flere skjønner at mye av det de får servert fra norske redaksjoner, er det rene nonsens.

At de skjønner det, og at Aftenposten snart vil være historie, skal vi ikke være lei oss for. Narrativstyrt journalistikk uten kontekst og kontradiksjon er som all annen propaganda. Det er keiseren uten klær. Også moralen er den samme:

Pass deg for dem som du ukritisk lytter til bare fordi budskapet kommer fra tilsynelatende autoritativt hold, som i dette tilfellet: fra Aftenpostens redaksjon.

Noen ganger vet de ikke bedre. Andre ganger ønsker de bare å trekke oppmerksomheten bort fra sakens kjerne eller dens prinsipielle sider. Men stadig oftere er det for bevisst å føre oss bak lyset.

Og igjen: En kan si mye om Donald Trump, men han, og antakelig over halvdelen av elektoratet i USA, har rett i minst én ting: Det er på tide å «drain the swamp!»

Og det er på tide å grøfte og drenere den hengemyra norsk presse er blitt. Der er det stort sett bare skrinn jord hvor ingen ting vokser og ingen ting lenger gror.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester