Hvorvidt Per-Willy Amundsen trakk seg frivillig eller ble bedt om å gå vet vi ikke foreløpig. Men det alle kunne se var at Sylvi Listhaug skjøv ham utfor stupet. Dermed bryter hun en av politikkens grunnregler hvis man vil ha et godt lag: Ikke fall dine egne i ryggen.

Mediene er hele tiden på utkikk etter tau de kan henge høyrefolk med. De bruker Lenins oppskrift: -Vi skal henge kapitalistene i deres eget tau.

En nøye utstudert metode er å ta ting ut av sin kontekst. Alle vet at det særlig gjelder debatter på sosiale medier. Der blir det sagt ting som er uforståelig hvis man ikke har begynnelsen og forløpet. I stedet for å gi konteksten gjør mediene det motsatte: De skaper den konteksten som passer deres agenda.

Det er at hvite menn, som tør å forsvare et borgerlig rettssamfunn skal diskrediteres.

Amundsen imponerte meg en gang ved å fortelle at han hadde lest hele Tom Hollands bok Dominion. Den handler om hvorfor kristendommen seiret i Europa. Jeg tror vi trygt kan anta at Amundsen er den eneste på Stortinget som har lest denne boken på 400 sider.

Det er klart han da er en politiker mediene ønsker å ødelegge.

Innleggene på Facebook ga mediene anledning til å tvinne det repet de skulle klynge ham opp med.

Når Listhaug ble bedt om å kommentere innleggene later hun som hun ikke forstår hva tauet skulle brukes til. Hun så ikke at det var et tau. Hun så bare meninger og de fant hun totalt uakseptable. Dermed var hun med å reise skafottet og det var bare for mediene å dra i snora til lemmen. Amundsen dinglet.

Er det noen i norsk politikk som vet hvordan mediene opptrer som lynsjemobb så er det Sylvi Listhaug. Hennes innlegg – også det på Facebook – om at Ap var mer opptatt av IS-familienes rettssikkerhet enn nordmenns trygghet, ble av mediene stemplet som en majestetsfornærmelse. Hvem trodde Sylvi at hun var?

Et hardkjør uten like fulgte. Listhaug var justisminister, men hun hadde våget å stikke hodet frem. Aktivistene laget hylekor mot henne oppe i Nydalen.

Men først da noen kom på at hennes Facebook-innlegg sammenfalt med premieren på filmen om Utøya var hennes skjebne beseglet. Jan Tore Sanner forsøkte å forsvare henne på direkten, men brøt sammen da Utøya-overlevende gikk løs på ham.

Hareide med sine englevinger og mekrende stemme fortalte hvor krenket han var.

Listhaug tålte stormen.

Først da Erna og Siv snakket sammen ble Sylvi tvunget til retrett. Hun måtte gå av, men hun nektet å bøye hodet. Hun viste en ufattelig styrke da hun på pressekonferansen trosset journalistene som ble provosert av at hun ikke kysset deres føtter og krøp til korset. Listhaug sto fast på at det handlet om ytringsfriheten. Hun hadde også styrke til å stille i Dagsrevyen samme kveld.

Det er en annen Listhaug som er blitt leder av FrP.

Det begynte med at hun var med Siv da hun ekskluderte flere medlemmer av Oslo FrP. Deres forbrytelse var å foreslo at partiet skulle bli mer nasjonalkonservativt.

Listhaug presterte å si i et intervju med VG at ordet nasjonalkonservativt ga henne assosiasjoner til nasjonalsosialisme. Den uttalelsen er ikke blitt glemt.

Da hun nylig sa til Gunnar Stavrum i Nettavisen at hun ville stemt Biden hvis hun hadde hatt stemmerett i USA, var det samme linje.

Det pågår i dag en krig i Vesten der en global elite er villig til å bruke alle midler for å beseire folkets tillitsvalgte. I USA heter han Donald Trump.

Men det virker ikke som om Listhaug har skjønt det.

Hun tror åpenbart at de som forsvarer systemet er anstendige.

Det finnes ikke fnugg av anstendighet i den eliten som slåss med nebb og klør for å bevare sin makt.

Hva blir FrPs rolle i en eventuell regjering med Erna? Sylvi var med å fremforhandle Marrakesh-avtalen som sikrer innvandring til Europa.

Hun må vite at hun i samarbeid med Erna må være forberedt på å sluke kameler.

Siv Jensen måtte tvinges til å forlate regjeringen på IS-gjenforeninger.

Kanskje det er kalkulert at Listhaug kvitter seg med Amundsen før valgkampen kommer i gang. Hun pynter brura og viser Erna at hun er villig til å kvitte seg med sine mest erfarne politikere for å bli akseptert.

Men hva er egentlig vitsen med å bli med i regjering da? Hvis det bare handler om makt. Hva er da FrPs eksistensberettigelse?

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!