Migranter i Arriaga i Mexico er på vei mot USA den 8. januar 2024. Mange afrikanske migranter til USA reiser først til Nicaragua via Senegal. Foto: Edgar H. Clemente / AP / NTB.

Folk i Latin-Amerika som migrerer til USA, rømmer fra klima­krisen som klima­verstingen USA selv har skylden for – slik lyder en ny historie om migrasjons­bølgen mot USA som nylig ble fortalt i Washington i regi av et menneske­retts­organ i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS).

Det var Inter-American Commission on Human Rights – som sammen med Inter-American Court of Human Rights har ansvar for oppsynet med menneske­rettig­hetene i landene på hele det amerikanske kontinentet som tilhører OAS – som sist torsdag holdt en høring i Washington D.C. der «mennesker ved klimakrisens frontlinje» i Mexico, Honduras, Bahamas og Colombia fortalte sine historier, meldte The Guardian samme dag.

I omtalen av høringen, som var den første i sitt slag, lar Storbritannas ledende venstreorgan oss bli kjent med familien Ramírez fra Cedeño i Honduras, der erosjon av kysten har skapt store lokale problemer. Så da er det jo ikke noe annet å gjøre enn å reise til USA, for alternativet er økonomisk ruin, forklarer artikkel­forfatter­innen Nina Lakhani, som er titulert climate justice reporter.

For Lakhani synes dette å være noe av en kjepphest. Allerede i 2019 skrev det som da kanskje var en klima­rett­ferdig­hets­reporter-in-spe en sak om en familie i Guatemala som på grunn av klimakrisen hadde valget mellom migrasjon til USA eller sult.

Nå er klimaaktivistenes strategi å bruke menneskerettighetssystemet til å legitimere migrasjonsbølgen mot USA:

Thursday’s hearing is part of a push for the IACHR to formally recognise forced displacement as a consequence of the climate crisis, to carry out country visits, and to establish guidelines to protect people internally displaced and those seeking refuge in other countries.

Lakhani lar oss forstå at klimakrisen ikke er latinamerikanske småstaters skyld:

Honduras, and the vast majority of countries and island nations in the region, have contributed minimally to the greenhouse gases driving global heating. Yet they are among some of the world’s most vulnerable, thanks to a mix of geography, poverty, political instability and limited access to climate adaptation and mitigation measures.

Herfra er jo veien kort til å rette pekefingeren mot USA. The Guardian gjør ikke det poenget eksplisitt. Men The Guardian er ikke den eneste venstreblekka som i månedsskiftet februar/mars skrev om høringen i Washington: Også spanske El País og italienske La Repubblica serverte essensielt den samme storyen til sitt publikum, og det er sistnevnte som hjelper leserne å trekke konklusjonen om hvem som er den store satan:

Inter-American Commission hørte førstehånds vitnesbyrd om virkningene av klimaendringene i Mexico, Honduras, Bahamas og Colombia. Målet er å få verden til å forstå at de som prøver å nå USAs grense, ikke bare gjør det for å finne arbeid, men ofte rømmer fra ødeleggelser som skyldes klimaendringene, som USA anses for å være blant de hovedansvarlige for.

At USA angivelig er «ansvarlig for forurensningen», er et poeng Italias nest største avis like godt løfter til ingressen.

Vi får ellers historien om familien Ramírez med litt andre ord, mens vitnesbyrdet de spanske kollegene formidler, kommer fra et herjet lokalsamfunn i Colombia.

Det synes nokså klart at det er de hittil noenlunde veldrevne samfunnene i Vesten som skal ta byrden for elendigheten i landene som selv ikke kan rydde opp i den. The Guardians klima­rett­ferdig­hets­reporter, som vil ha oss til å tro at USAs migrasjons­politikk er ondskapsfull og grusom, gnir det inn:

As immigration and refugee policies in the US, Mexico and beyond become increasingly cruel, and the criteria for asylum increasingly narrow, experts will also push for the IACHR to remind states of the non-refoulement principle, which prohibits returning displaced persons to situations that put their lives or freedoms at risk due to the effects of climate crisis.

Neste episode i fortellingen om ødeleggelsen av USA – kanskje også Europa? – er altså at tvangsretur av dem som påberoper seg å være «klima­flyktninger», er strengt forbudt. Det blir som å sende folk tilbake til syriske eller talibanske torturkamre.

Migrasjonsbølgen til Europa i 2015/16 ble vinnerloddet for alle som kunne late som om de var syrere på flukt, selv om de hadde bodd trygt i Istanbul i tjue år og kanskje ikke engang var syrere. Den neste bølgen vil skyldes folk fra alle møkkahøl i verden som kan frita hjemlandets myndigheter for ansvaret både for folk og land ved å gi Vesten skylden for «klimakrisen».

Spørsmålet er da om Vesten er for dum til å overleve. Det ser ikke så bra ut, ikke minst takket være de over­nasjonale organisasjonene. Mens EU ødelegger Europa, tar OAS fatt på jobben med å ødelegge USA.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.