Arbeiderpartiets fremste strateg etter 2. verdenskrig, tidligere partileder og statsminister Trygve Bratteli, forklarte partiets enestående hegemoni i norsk politikk gjennom to generasjoner med å si at «Vi forsto tiden vi levde i og ga svar folk trodde på».

I dag er begge de to grunn­forut­setningene borte. Partiet forstår ikke det som rører seg i samtiden, og partiets svar blir fullstendig mistrodd. Ap-svarene skaper ikke tillit.

En meningsmåling, utført av Sentio og publisert i helgen, viser at Ap nå bare er landets tredje største. Målingen gir Fremskritts­partiet 19,7 prosent, etter en økning på 3,6 prosent­poeng, mens Ap går nesten like mye tilbake og ender på 17,6 prosent. Det er 15 år siden FrP var større på en meningsmåling enn Ap. Og da var Høyre tredje største parti.

Vi er skeptiske til store utslag på enkeltmålinger uten spesielle hendelser i forkant, men målingen bekrefter uansett en langvarig tendens: Velgerne flykter fra regjerings­partiene og søker asyl i Høyre og Fremskritts­partiet.

Det er oss ubegripelig at ikke medlemmer og tillitsvalgte får med seg partiets enorme upopularitet. Partiet foraktes, og få har noe pent å si om ledelse og politikk. Det er bemerkelses­verdig at ikke grasrot, lokallag og fylkespartier reagerer på en måte som får partiets ledelse og sentrale organer til å ta grep. Ser virkelig ikke partiets grunnplan hvor upopulær partiets politikk er, og hvilken forakt den møtes med blant folk?

Det er årsmøtetid i fylkespartiene. Der har det pleid å være friske diskusjoner om den politiske situasjon. Det har ikke manglet på åpen kritikk og politiske resolusjoner som kunne være unådige med ledelsen.

Men det skjer ikke lenger. Det er taust som i graven. Vi lurer på om det i mangt et partimiljø er skapt en fryktkultur hvor medlemmene ikke lenger tør å synge ut.

Og evnen til selvkritisk selvinnsikt er fraværende. Da Oslo Arbeider­parti analyserte årsakene til det mest begredelige kommune­valg­resultatet i hovedstaden siden alminnelig stemmerett ble innført for 110 år siden, ble skylden lagt på eks-statsråd Annette Trette­berg­stuen og Senter­partiet. Trette­berg­stuen har skjerpet partiets velger­frastøtende profil i hele sin politiske levetid, men at hennes makt­overgrep som ga avskjed på grått papir skulle stimulere velger­flukten i Oslo, er bare uttrykk for fantasi­full flukt fra fakta.

Oslo Ap har bare seg selv og sine politiske venner å takke. Å alliere seg med Miljø­partiet De Grønne (MDG) og SV for å gjøre bykjernen ufrem­kommelig, frata folk mulighet til å parkere bil i nærområdet og tvinge vegetarmat på vergeløse barn, det er å be om juling. Også Trondheim Ap regjerte sammen med disse raritetene og fikk føle folkets harme.

«Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er.» Når Ap innlater seg med partier som ikke innser at bilen er en forutsetning for folks levesett og vår tids sivilisasjon, da reagerer folk. Den velgerskam som MDG og SV nedkaller over seg selv, rammer også Ap.

Ap har sin svakeste partiledelse på over 100 år. Et parti som lar seg lede av Jonas Gahr Støre, taleroboten Jan Christian Vestre, Hamas-emissæren Espen Barth Eide og skrøne­makeren Terje Aasland, er det i grunnen forsvinnende lite håp for.

I arbeiderbevegelsens gjennom­bruddsår ble det advart mot å tro på at mirakler og Messias-figurer kunne bli noen redning. Tvert om ble det fastslått at «Arbeider­klassens frigjøring må være dens eget verk».

Hvis Ap vil redde seg selv, må medlemmene reagere ved å forlange ny politikk på områder som betyr noe for folk og næringsliv – og samtidig skaffe seg en helt ny ledelse.