James Tissot (1836–1902), «The Lord’s Prayer», Brooklyn Museum, New York.

²⁰ Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. ²¹ De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» ²² Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. ²³ Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. ²⁴ Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. ²⁵ Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. ²⁶ Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

²⁷ Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. ²⁸ Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»

²⁹ Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» ³⁰ Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. ³¹ Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. ³² Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» ³³ Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.

Johannes 12, 20–33

I dag er det fastelavns­søndag, og vi som er kristne starter forberedelsen til feiringen av påsken, Jesu kors og tomme grav. Fram mot påske skal vi sammen med Jesus gå oppover bakkene mot Jerusalem, høre hvordan han forhånds­varsler og forhånds­forklarer lidelse, død og grav.

Fra et politisk ståsted er det avgjørende hvordan en religion, eller enhver annen tenkning, påvirker forholdet mellom mennesker, og stat og innbyggere. Vi har den siste tiden diskutert årsaker til den økende mengden æresvold, men det er sjelden vi går til kjernen av spørsmålet.

I NRKs dokumentar «Ære» innleder politibetjent Jasmina med å si at hun vil begrave en myte; den at æresdrap har noe med religion å gjøre, og hevder fenomenet er kryss­kulturelt.

Det er godt mulig at vi ikke finner religiøse tekster som eksplisitt oppfordrer til denne typen atferd, men vi kan heller ikke overse at æresrelatert dominerer i noen kulturer fremfor andre. Det er derfor ingen grunn til å la sosialismens tro på sosio-økonomiske betingelser få monopol på å forklare hvorfor noen kulturer æresrelatert vold. Det er ikke mulig å se en sammenheng mellom fattigdom og denne praksisen.

Men det er én sammenheng mellom religion og ideologi og æresrelatert vold som ofte går igjen, og det er den eneveldige herskeren.

I islam underkaster den troende seg den eneveldige Allah, i eneveldige stater underkastes innbyggerne den eneveldige fyrsten eller diktatoren. Og det er interessant å observere hvordan slike eneveldige herskere hverken tåler kritikk eller spøk, en holdning som i mange tilfeller smitter over på deres undersåtter. Deres ære betyr alt.

I muslimske samfunn ser vi hvordan æren er det viktigste de troende har. Uten ære er de ingenting, og derfor blir det så viktig for dem å gjøre det som er nødvendig for å gjenopprette den. I boka «Æresdrap» lar forfatter Ayse Onal leserne møte muslimske menn som har utført æresdrap, og paradokset er at de erfarer at æren ikke ble gjenopprettet, men at de allikevel opplevde det som en sosial plikt å drepe den skyldige. Dersom de ikke hadde gjennomført drapet, ville de vært sosialt utstøtt, men det ble ikke særlig bedre etter at de hadde begått drapet. Uansett var tragedien Allahs vilje med deres liv.

Parallellen til det politiske diktaturet er slående. Den kristne konvertitten Nabeel Quereshi kommenterer dette fenomenet i sin bok «Søkte Allah, fant Jesus» slik:

Islamsk kultur tenderer mot å etablere personer med høy status som autoriteter, mens vestlig kultur anser fornuften selv som den høyeste autoriteten. Disse ulike kildene til autoritet gjennomsyrer sinnet, og bestemmer det moralske livssynet for hele samfunnet.

Videre skriver Nabeel Quereshi at en persons dydighet avgjøres dermed av i hvilken grad han møter sosiale forventninger, ikke av en avveining av mellom rett og galt. Dette fører til at tilliten til øvrighets­personers kan forklare hvorfor praksis med æresdrap og barnebruder blir akseptert, ja, til og med foretrukket. Det handler om at en autoritet basert på posisjon fører til at rett og galt avgjøres på grunnlag av ære og skam.

Allierte krigsfanger møtte en annen form for æresrelatert vold i japansk krigs­fangenskap. Etter japanernes tro var de forpliktet til å møte en krenkelse av sin ære med vold. Dette kommer for eksempel godt fram i filmen «To end all wars». Den bygger på «Through the valley of the Kwai», selvbiografien til Ernest Gordon, som satt flere år i japansk krigsfangskap.

I dagens tekst finner vi motsatsen til æresrelatert vold. Treenighetens Gud er ikke en eneveldig diktator, men et hellig fellesskap som elsker skapningen og som inviterer oss inn i sitt fellesskap. Gud søker selv den ultimate krenkelsen for å frelse oss. Derfor var det så viktig for antikkens kristne tenkere å forsvare læren om treenigheten. I deres tid vokste det fram retninger som avviste troen på Jesus som sann Gud og som sant menneske. Det er grunn til å tro at de forstod at kjærligheten ville dø dersom Faderen ble det suverene utgangspunktet. Det er nemlig kjærligheten som gjør at treenigheten tåler å bli krenket. Det er en kjærlighet som trumfer alt.

Et godt eksempel på dette er lignelsen om den bortkomne sønn. Her forteller Jesus Kristus at Gud er som en far som lar seg bli krenket på verste måte: Farens sønn krever arven mens faren stadig er i live, noe som innebar at sønnen i realiteten ønsket faren død. For jødene var det ikke mulig å tenke seg en verre krenkelse av fedre.

I en tradisjon bygget på ære ville sønnen vært fortapt fordi han krenket sin far, men for kristendommens Gud er bildet det motsatte. Faren løper sin sønn i møte og omfavner ham av glede idet han vender hjem.

Denne kjærligheten finner vi sjelden eller aldri hos eneveldige herskere. Derfor advarte også Luther mot et eneveldig styre. I motsetning til Treenighetens Gud, som er begrenset av sin hellige natur, er eneveldige herskere både lovgivere og dommere. Deres vilje kan derfor ikke begrenses.

Det er derfor en grunn til at æresrelatert vold ikke finner grobunn i kristne kulturer. Vår Gud lot seg bli krenket av dem han elsket, for å frelse dem, og der ligger hemmeligheten til vår sivilisasjon begravet.

God søndag.