Ungdomsvolden i Stavanger-regionen har eksplodert. Dessverre er ikke årsaken medlemskap i speideren eller allergi mot gluten. Selvsagt er det innvandrere som dominerer. Dette får en journalist til å svette av ubehag.
For hva gjør vi med verstingene? spør Leif Tore Lindø, kommentator i Stavanger Aftenblad. Så kommer den sedvanlige remsa.
Mhm, her begynner det å bli vanskelig, og du forstår selvfølgelig hvilken hengemyr vi skal inn i. Dette var folk som ikke hadde bodd på Judaberg eller på Grødem i 17 generasjoner. De var nye i Norge. Deilig og klamt, sant, når sausen av vold og dårlig oppførsel hos unger og ungdommer blir supplert med kraftige ingredienser som innvandring og kulturforskjeller. Da lukter det ulekker gjørmebryting, sterke beskyldninger, dunkle motiver og berøringsangst lang vei.
Skikkelig ubehagelig. Derfor hopper vi uti det med begge beina.
Hvis man finner virkeligheten vanskelig å formulere, burde man kanskje finne seg en annen jobb enn å skrive kommentarer i en av Norges største regionaviser. Og hvis man skal hoppe ut i noe med begge beina, bør man kanskje vurdere å holde øynene åpne samtidig.
Aftenbladet har skrevet mye om ungdomsvolden de siste dagene, skriver han. Vel, jeg vet at Aftenbladet har skrevet mye om ungdomsvolden i flere år. Dette er ikke noe nytt fenomen, og jeg har opplevd denne volden på nært hold, som konduktør i NSB.
Stavanger: Barn ned i 9-årsalder er involvert i kriminalitet
Men åpenbare sannheter om såkalte gjengangere er ubehagelig for skribent Lindø.
Noen få ble anmeldt for mange forhold. Også grov kriminalitet. Blant disse er første- og andregenerasjons innvandrere overrepresentert. Seks av de sju ungdommene med flest anmeldelser for grov kriminalitet i 2023 tilhører denne gruppen.
Her starter angsten. Fingersvetten drypper ned i tastaturet. Kunne ikke fellesnevneren for verstingene vært medlemskap i sjøspeideren, at de er tonedøve, har trange bihuler eller glutenallergi? Hvorfor må det være innvandring?
Det fremstår umulig for norske journalister å innse at ulike land faktisk har ulik kultur, og at en innvandrer fra Somalia eller Afghanistan i gjennomsnitt betyr mindre arbeidsinnsats og mer vold enn en etnisk nordmann vokst opp i en norsk familie i Norge.
Heldigvis er det «eksperter som har forklaringen». Gjett om vi har hørt dette før. Denne gangen er det en professor i pedagogikk, Hildegunn Fandrem, som får stå for ekspertisen.
Lavere utdanning og dårligere råd, opplevd diskriminering, større generasjonskonflikter, dårligere psykisk helse og traumer etter krig og konflikter spiller inn. Innvandrerungdommene møter disse utfordringene langt oftere enn norske ungdommer. Flere ungdommer med innvandrerbakgrunn føler seg også utsatt for mer kontroll fra politiet.
Man kan slakte hver eneste setning her, men dette har vi gjort før. Poenget er enkelt: Dette er konsekvensen av å hente folk fra dysfunksjonelle land til et en gang velfungerende land som Norge. Det er en grunn til at Afghanistan er et shit hole country, nemlig kulturen til dem som bor der.
Norge og andre europeiske land importerer de folkene som har ødelagt sine egne land i generasjoner. Nå er det vår tur, og barna er de første ofrene, ved siden av kvinnene, som mister en trygghet vi anså som en selvfølge for en generasjon siden.
Innvandrerne selv utnytter selvsagt dette som sutrekapital. Ingen virker villig til å stå til ansvar for sin umenneskelige og uverdige opptreden. Andres liv og velvære betyr absolutt ingenting, later det til.
En 17-åring forklarer, og har lært seg scriptet.
– Det forundrer meg ikke at de to som bandt 16-åringen fast til stolen og mishandlet ham, kommer fra andre kulturer. Vi innvandrere har ofte dårligere økonomi. Vi har ikke penger og har derfor ikke noe valg. Det er press fra alle kanter. Vi ønsker også fancy klær. Og … landene flere av oss kommer fra, er mer voldelige enn Norge, sier 17-åringen.
Det handler om rus, penger og mangel på «respekt». Når innvandrerungdom snakker om respekt, så mener de egentlig frykt. Og Lindø lider åpenbart av denne frykten.
En parallelldiskusjon til ungdomsvolden handler om æreskultur. De som kommer til Norge fra Syria, fra Somalia eller fra Tsjetsjenia, tar de med seg en kultur der ære, respekt og vold som løsningsmiddel har en helt annen plass enn i hvitostnorge? Jeg får høy puls bare av å skrive det, for det er vel lett rasistisk, eller er det egentlig det?
Høy puls av fakta? Det er ikke rasistisk, selv om man gjerne blir kalt rasist hvis man beskriver enkle fakta om forhold i samfunnet. I en av mine første publiserte kommentarer noensinne skrev jeg omtrent dette:
Hvis du ikke har blitt anklaget for å være rasist, islamofob eller kvinnehater det siste året, så er du selv en del av problemet.
For da er man ikke ærlig. Det er faktisk problemer som kan knyttes til islam, innvandring og feminisme. Man kan slenge på LGBTQ-ideologien, covid-hysteriet og klimagalskapen, som ikke var like utpreget for 6–7 år siden. Men innvandringen har pågått siden 1970-tallet, og problemene har økt år for år. Nesten ingen journalister våger å gripe fatt i dette.
Trangboddhet og dårlig økonomi er konsekvensen av foreldre uten hverken evne eller vilje til å jobbe. Volden ungene blir utsatt for hjemme, repeteres i barneskolene, og skyldes ukulturen som såkalte humanister importerer for å vise hvor «snille» de er, mens de selv flytter ut av områdene våre «nye landsmenn» bosetter seg i, og sender regningen til oss foraktelige vanlige folk.
Vi skal hate Trump, Putin og russerne, men elske og hylle dem som banker opp sønnene våre og voldtar våre døtre. Så sender vi skattepengene våre til Hamas, og inviterer så mange terrorister og/eller islamister som mulig til Norge. Taliban får til og med æren av privatfly. Slik viste Anniken Huitfeldt sin «respekt».
Vi har berøringsangst, skriver Lindø.
Nei! Det er du og dine kollegaer som har berøringsangst. Andre har ropt dette ut høyt og tydelig i flere tiår: Innvandring koster enorme beløp og ødelegger samfunnet vårt. Dette har alle fornuftige mennesker innsett lenge, og belønningen er at de er blitt utskjelt og latterliggjort.
Selv enkle prioriteringer blir vanskelig for godhetsposørene.
Et barn på 13 år med kniv er fremdeles et barn. Det samme er alle 13-åringer uten kniv. Hvem skal tas mest hensyn til, og hvordan?
Hva med å starte med å ta mest hensyn til egne barn, før du ofrer dem til barn fra Syria, Irak og Sudan? Hva med å beskytte barna uten kniv mot bøllene med kniv?
Én liten gjeng, selv én person, kan gjøre alle utrygge og sette en hel skole eller en bydel på hodet.
At én person kan sette en hel bydel på hodet, er et bevis på hvordan vårt samfunn har mistet overlevelsesevnen. Hvorfor fjernes ikke bare denne ene personen, og sendes til hjemlandet eller i fengsel, slik at bydelen beskyttes? Når bestemte Norge seg for å ofre bydelene for enkelte pøbler?
Den manglende evnen til å ta vare på seg selv og familien først er vår undergang, og velferdsstaten har skapt en illusjon om at noen andre kan ta vare på oss. Hvem vil egentlig oppdras og beskyttes av Barth Eide, Vestre, Solberg og Støre?
Lindø skal få litt skryt for avslutningen sin, selv om han tar noen omveier for å understreke sin mangel på skummel nasjonalisme og fellesskap mot dem som har skjønt hvor skoen trykker for lenge siden.
Hvis du ytrer noe om kultur, ære og innvandring, risikerer du å bli smeiset sammen med dunkle Facebook-grupper med norske flagg i profilene. Plutselig står du i ledtog med sånne fjosnisseforsamlinger på ytre høyre fløy og andre grumsete miljøer. Sånn er det, dessverre, men det må ikke stoppe en fornuftig, faktabasert diskusjon med innestemme om innvandring som komponent i ungdomsvolden. Uten å ta med dette, kommer vi neppe videre.
Vi «fjosnissene» som fortsatt er glad i landet vårt, uten å skamme oss det minste, vi kjenner fakta. Tiden for å bruke innestemme er over for lengst. Nå gjenstår kun raseriet, mot alle som har sveket oss – og særlig våre barn.
Heldigvis er vi som oftest nordmenn, så risikoen for at vi tyr til vold, er minimal.
Når det gjelder artikkelens hovedspørsmål: Hva gjør vi med verstingene?
Svaret er selvsagt meget enkelt, men krever at man faktisk innrømmer hva som er problemet, og viser politisk vilje til å gjøre noe med det.
Da bør man kanskje først og fremst slutte å få «høy puls» av å diskutere virkeligheten.