Jean-François Millet (1814–1875), «Såmannen». Walters Art Museum, Baltimore.

²⁶ Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. ²⁷ Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. ²⁸ Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. ²⁹ Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.»

³⁰ Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? ³¹ Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, ³² men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»

³³ Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. ³⁴ Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

Markus 4, 26–34

For en tid tilbake fikk jeg et brev fra forsikrings­selskapet. De fortalte litt om seg selv og skrev at forsikring i bunn og grunn handler om to ting: Om tillit mellom selskap og kunde, og at kunden snakker sant. De stoler på meg, og jeg skal stole på at de vil hjelpe meg den dagen jeg trenger det.

I en kristen tradisjon er vi blitt opplært til å tro på en Gud som har gitt oss mer tillit enn vi kanskje fortjener. Han har gjort oss til sine medhjelpere, bedt oss om å gå ut og arbeide som såmenn til alle de som ikke tror. I tillegg har han sagt vi skal være jordens lys og salt.

Og selvfølgelig: I alt dette skal vi snakke sant.

Vi har lenge tatt det for gitt at de normene denne troen har lagt grunnlaget for, er gitt oss for alltid.

Men det er noe som skjer. Vi får stadig høre at demokratiet og rettsstaten trues, men det er sjelden vi drøfter hvorfor. For det slår meg at dagens elite misliker sannheten, den er blitt et problem de helst vil unngå, samtidig som de krever at vi som folk skal vise dem uendelig tillit. Ja, at demokratiet handler om å ikke vise dem mistillit.

For noen uker siden kommenterte jeg professor Jørn Øyrehagen Sundes bok om Landslova som kong Magnus Lagabøter fikk laget. Og det slår meg hvordan rettsstaten og enkelt­individets rettigheter ble sikret uten at demokratiske institusjoner var grunnlagt. Det var troen på Gud og sannheten som la grunnlaget for loven og et samfunn der aktørene kunne gi hverandre tillit.

I dag er både Gud og sannheten blitt et ikke-tema, noe som kan få konsekvenser for de rettighetene demokratiet skulle sikre.

En av dem som har reagert på fraværet av sannhet, er Minervas ansvarlige redaktør, Nils August Andresen. I forrige uke skrev han at usannheter om strømprisen fra energi­minister Terje Aasland og fornybar­næringen skaper en tillitskrise. Andresen skriver at Aasland sier ting om utenlands­kablene som rett og slett ikke er sant. Det er både unødvendig og ødeleggende, hevder han.

Klassekampens Bjørgulv Braanen sier det rett ut: I et slikt klima «brytes forutsetningene for et seriøst, demokratisk ordskifte ned. Hvis det ikke er mulig å snakke sant om hvordan strøm­systemet fungerer, vil den politiske tillits­krisen i det norske samfunnet bare øke og øke».

Og vi trenger ikke stoppe med debatten om strømprisene. Politikeres manglende evne til å snakke sant omfatter stadig flere samfunns­områder, og da tenker jeg ikke på løgn for personlig vinning eller ulike prioriteringer. Hva det er snakk om, er løgn om faktiske forhold, at politikere ikke snakker sant knyttet til viktige politiske spørsmål.

NRK avdekket nylig vold knyttet til krenkelser av ære, noe som medførte at flere politikere reagerte. Vi fikk høre at Norge som samfunn må gjøre mer for å knuse det brutale kontroll­regimet mange, særlig kvinner og barn med minoritets­bakgrunn, lever under i dag.

Men ingen våger å si noe om islam. Hyllesten av et Oslo som vil pynte det offentlige rom til feiring av ramadan, er unison. Hykleriet formelig skriker mot oss.

Det er vanskelig å si når det ble vanlig for norske ledere å lyge, men mye skjedde da ideene ble viktigere enn realitetene folk erfarer, noe som også henger sammen med avkristningen av samfunnet. For kong Magnus Lagabøter var det en realitet at han og andre dommere en dag skulle svare for Gud, noe som motiverte dem til både å snakke sant og gjøre det beste for folket. I vår tid er det blitt rasjonelt å lyge så lenge det gagner en selv.

Vi er dermed kommet til et punkt der våre demokratiske institusjoner ikke lenger er en garanti for de verdiene de ble etablert for å beskytte.

Spørsmålet er hvor lenge folket aksepterer løgnen. Våre politikere kan ikke forvente at folket viser dem tillit så lenge de ikke snakker sant. På samme måte som mitt forsikrings­selskap forutsetter at jeg som kunde snakker sant, må jeg som velger kunne stole på at våre politikere gjør det samme.