Jyllands-Postens nytilsatte sjefredaktør Marchen Neel Gjertsen, som sparket meg fra avisen etter mange års tro tjeneste, har fått en bemerkelsesverdig sak på nakken, startet av henne selv. I et intervju for livsstilsmagasinet Euroman erklærer hun åpent at hun ofte skriver vennenes jobbsøknader. Men ikke bare dét, hun skriver også universitetsoppgavene deres:

«Nylig tok jeg steget videre og hjalp en venn med en omfattende avsluttende akademisk oppgave på mer enn 50 sider i et emne jeg ikke kjenner til selv. Det var bare én helg til å skrive det meste av oppgaven, og jeg var veldig spent på om det ville floppe fordi jeg ikke hadde lest teorien på forhånd, så jeg bare skrev i vei i mange timer. Men den fikk veldig høy karakter. Jeg visste at jeg var god til det. Både for å prestere noe skriftlig, men mest for å være noens gode venn.»

Den muntre tilliten har smittet over på andre medier, blant annet Akademiker-bladet, hvor styrelederen i det danske sensurkorpset for journalistutdanning, Kenneth Thue Nielsen, konkluderer med at sjefredaktørens handlinger er i strid med reglene: «Uansett, det er ingen tvil om at det hun beskriver her, er juks.»

Eksamensjuks, for å være nøyaktig. Mikkel Willum Johansen, førsteamanuensis ved Institutt for naturfags-didaktikk ved Københavns Universitet, gjenspeiler kritikken og sier: «Jeg har vanskelig for å se for meg en eksamenssituasjon der det er greit at en venn skriver for deg i mange timer.»

«Denne historien er uforståelig for meg», legger dosent i rettsfilosofi Jakob Holtermann til, og fortsetter i et innlegg på Facebook:

«Plagiatsaker er et gigantisk problem ved universitetet (…) Marchen Neel Gjertsen har ikke akkurat begynt på universitetet. Hun er sjefredaktør for en av Danmarks største aviser, med alt som følger med av redaksjonelt og presseetisk ansvar. Men hva har hun tenkt på?»

Man kan bare bevise at sjefredaktørens kritikere har rett. Hva tenker hun på?

En psykolog vil nok svare at det er lett å se: Marchen Neel Gjertsen fisker etter ros. Først fra vennen, så fra offentligheten. Hun vil at vi alle skal se at hun ikke bare er flink på skolen, men også, som hun understreker, en veldig god venn. Sjefredaktøren drømmer altså om en slags dobbel med privat og offentlig ros og anerkjennelse, og drømmen lyser av uhemmet narsissisme.

Det merkeligste er at sjefredaktøren overhodet ikke forstår hva akademisk arbeid innebærer, altså at du må gjøre det selv – i dette tilfellet: venninnen hennes.

Saken om den flittige, men ublu sjefredaktøren kommer i kjølvannet av nok en fersk plagiatsak fra Berlingske, der en tidligere litteraturanmelder ved navn Katherine Diez, som var influenser før hennes ansettelse i avisen, har blitt avslørt i å plagiere andre folks tekster, ofte ved hjelp av fragmenter plukket fra nettet uten referanser, ikke bare i hennes avisartikler, men også i innlegg på sosiale medier. Først ønsket ikke Diez, som for øvrig stiller opp som fotomodell på alle bildene, å kommentere anklagene i det hele tatt, så krøp hun til korset og tilsto at hun hadde vært dum. Men det var ikke dumhet. Tross alt var hennes skriftlige oppførsel bevisst.

Senest har det oppstått tvil om hvorvidt Katherine Diez i det hele tatt har bevis for sin bachelorgrad fra Københavns Universitet.

Saken om Katherine Diez kaster en lang skygge over avisenes bruk av influensere, popjenter og -gutter. Spesielt når mainstream-mediene samtidig kutter i kvalifiserte anmeldere og kulturskribenter med sine meningers mot.

Men for å gi temaet enda større tyngde, slutter de danske sakene seg til to enda mer prekære plagiatsaker i Norge om utdanningsminister Sandra Borch (Sp) og helseminister Ingvild Kjerkol (Ap). Kjerkols copy-paste-metoder har senest blitt eksponert i VG med en rekke eksempler på direkte kopiering og manglende kildehenvisninger i masteroppgaven hennes fra 2021.

Statsrådene faller på rekke og rad i Norge, og professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen mener vi bare har sett toppen av isfjellet. Det akademisk-politiske karriereløpet får mange til å slurve og jukse med sine skriftlige avhandlinger på universitetet. De aktuelle sakene peker mot noe større, mener professoren, en «master-sykdom», forestillingen om at «skal du komme deg videre i samfunnet, må du ha en mastergrad».

Dette er en trist utvikling. Jeg leste Christian Skaugs vittige kommentar til politikernes svindel her på siden med et smil om munnen: Hvis fenomenet med politikere som stjeler og kopierer ideer fra andre kun hadde vært begrenset til studietiden deres, ville det ikke ha spilt noen stor rolle for oss andre.

Og likevel.

Hva sier det om statsråder, redaktører og skribenter for nasjonale medier at de tilsynelatende ikke vet forskjell på ditt og mitt, mellom original og kopi, enda mindre forstår verdien av åndsverk, og åpenbart ikke har evnen til å tenke selvstendig, men kopierer med armer og ben – og etterpå prøver å bortforklare?

Hva forteller det oss at de tror de kan slippe unna med svindelen – eller som Jyllands-Postens sjefredaktør rett og slett skryter av –, hvor flinke de er til å jukse?

Jeg synes det sier mye. Om en kultur-elite som slett ikke har fortjent betegnelsen. Men likevel går livet videre i boblen deres, bortsett fra når de en sjelden gang blir avslørt.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.