Jonas Gahr Støre (Ap) og Erna Solberg (H) deltar på NRK-sendt folkemøte på Storgata Camping i Tromsø den 28. august 2023. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB.
Det er noe fundamentalt galt med den måten vi i Norge rekrutterer politikere. Tidligere hadde nesten alle politikere jeg kan huske en yrkesmessig bakgrunn. De hadde erfaring fra yrkesliv i industri og annen næringsvirksomhet.
Viktigst av alt: De hadde livserfaring. En mann med noen tiår under skjorta har som regel vært vant med å tenke selv, og ikke akseptere alt som kommer fra partipropagandaen.
I dag er det helt annerledes. Politikere rekrutteres fra ungdomsorganisasjoner der de blir programmert inn i et ekkokammer av politisk korrekthet og uten at de har livserfaring nok til å vurdere det de lærer.
Fra ungdomsorganisasjonene og etter videregående tar de for syns skyld noen år på universitetet, som regel i humanioria-fag, og uten å være tørre bak øra, får de ansettelse som f.eks. rådgiver på Stortinget eller i regjeringsapparatet. På den måten er de innenfor og blir trenet som fremtidige politikere.
En skulle jo tro at en rådgiver for en stortingsmann burde ha større kunnskaper og erfaring for å være kvalifisert til å gi råd.
«Ungdommen er fremtiden», sier partiene, og derfor gjelder det å få mange ungdommer på listene for å tiltrekke seg deres stemmer. Ungdomspartiene har sin egen agenda, delvis uavhengig av moderpartiet, og presser sine krav igjennom. Ethvert parti med velgertekke må ha noen riktig unge på lista, og er de gode til å prate og tar seg godt ut, er det inn på Stortinget.
Er det slik vi vil ha det?
Er Norges interesser best tatt vare på av ungdommer som er hjernevasket av partiets propaganda og neppe har tenkt en selvstendig tanke i hele sitt liv?
Jeg kunne virkelig tenke meg et krav om 15 års yrkesaktivitet utenfor politikk som krav til en stortingskandidat. Hvorfor skal «politiker» være omtrent det eneste yrket der det ikke stilles kvalitative krav?
Det å ha lært seg å prate som en ChatGBT er hverken tegn på intelligens eller klokskap. Bør ikke våre ledere ha et minimum av livserfaring for å styre landet på vegne av oss alle?
Det brer seg en følelse av avmakt og desperasjon hos vanlige velgere. Det er det samme hva vi velger, vi får likevel den samme politikken. Det virker som om politikerne i alle partier er mer opptatt av å sikre sin posisjon enn å styre til Norges beste.
Det var da ikke slik før. De store partiene hadde forskjellige løsninger.
Et partiprogram er hovedsakelig noe partiene vil lokke velgere med. Det som betyr noe, er hva som i praksis blir politikken. Her er det liten eller ingen forskjell på Høyre og Arbeiderpartiet. Politikerne kjemper om hvem som skal få de lukrative posisjonene, ikke om retningsvalg for Norge.
Ta globalisering, WEF, EU, EØS, Schengen, Paris-avtalen om klima, migrasjonsavtalen og innvandring, vindmøller og total elektrifisering av samfunnet, enorme beløp til u-hjelp, enorme beløp til palestinerne, enorme beløp og militært utstyr til Ukraina som vi trenger selv. Alt dette uten noen konsekvensanalyse.
Som følge av alt dette har vi nå en begynnende inflasjon som vil fattiggjøre store deler av folket. Og det i et land som skal være verdens rikeste pr. innbygger. Jeg kan ikke se at det er et eneste parti på Stortinget som er et alternativ til denne utviklingen. Hvorfor?
Svaret er sammensatt, men som jeg sier ovenfor, velges ikke politikerne lenger ut fra utdannelse, livserfaring og klokskap. De er broilere av et system som feiler. Globaliseringen og alle de overnasjonale institusjonene med møter overalt som våre politikere er så stolte over å være med på, hjernevasker dem.
Det beruser på mer enn én måte å skåle i champagne med de store. Det er derfor de alle er enige. Norske politikere som fremdeles lever i dansketidens husmannsånd, men som kan sole seg i det internasjonale fellesskap ved å gi bort mer penger pr. borger enn noe annet land. Bli en humanitær stormakt.
Alle andre land har for lengst forstått at smiger til Norges politikere åpner pengekranen. Jonas og Erna motiveres av internasjonal suksess, fremtidige posisjoner i det globale maktapparat. Mot dette faller konsekvensene for det norske folk totalt igjennom.
Nå har en konservativ vind begynt å blåse i Europa. I Sverige, Nederland, Tyskland og Frankrike er det noe som skjer. Når skal det norske folk våkne fra sin Tornerose-søvn?
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.
