Vi klandrer ikke alle for at politikerne for mange år siden bestemte at vi skulle bli en multikulturell nasjon om vi ville det eller ei, men vi klandrer dem som i dag ikke innrømmer at de tok feil. Spesielt de som aldri ville ha innvandrere i sin egen bakgård.

For noen år siden hadde jeg besøk av to venninner jeg har kjent siden barndommen. Et debattinnlegg om innvandring i Aftenposten fikk meg til å huske en diskusjon vi hadde om nettopp dette temaet.

Jeg kommer tilbake til diskusjonen lenger nede på siden, men jeg kan jo nevne at jeg i ettertid har tenkt at det er slike nordmenn som er «medskyldige» i at vi nå har fått det som Carl I. Hagen for nesten 50 år siden kalte for «svenske tilstander».

Vi har ikke kontakt lenger, men jeg kan med sikkerhet si at de sannsynligvis har de samme meningene som de hadde den gangen. I likhet med tidligere samfunnsforsker Inge Tvedten nekter de å se at de tok feil om innvandring, og de vil hevde at de har rett til sin døyan’ dag.

Inge Tvedten har tatt pennen fatt fordi samfunnsredaktør i E24, Torbjørn Røe Isaksen,  i sin kommentar i Aftenposten hevder at vi gjorde store feil med innvandringen – den har vært altfor omfattende, og politikken er feilslått også i Norge. Røe Isaksen skriver:

Skylden skal ligge hos en «samfunnselite» som har vært langt mer liberal enn «folk flest» når det kommer til innvandring. Innvandringspolitikken må bli strengere, og samfunnselitene må innrømme at de tok feil.

Det er ikke Tvedten enig i. Han mener nemlig at innvandring har vært en berikelse for Norge:

– For oss som mener at norsk innvandringspolitikk har vært god og en berikelse for Norge, må det være lov å fremme en alternativ konklusjon: «Vi hadde rett.»

– Røe Isaksen hevder at elitens argumenter for innvandring – basert på moral, økonomi og mangfold – i stor grad har vært feilslått. Det gir ikke rapporten han viser til, grunnlag for å si.

Tvedten påstår at den offentlige innvandringsdebatten i Norge heller ikke har vært preget av en unison, liberal elite:

– Det var steile fronter mellom høyresiden og venstresiden, politisk så vel som blant andre av elitens meningsbærere.

Etter å ha vært borte fra Norge i så mange år har jeg ikke fått med meg all debatten rundt innvandring, men inntrykket jeg sitter igjen med – at «femti er ikke nok; vi må hente flere» – har vært de liberales mantra i over femti år.

Et liv ble reddet, mens et annet måtte gå tapt

Mange av oss kan nevne utallige grunner for hva som er feil med innvandringen i Norge. En av dem er økende kriminalitet og spesielt liv som har gått tapt fordi myndighetene viser sterke menneskelige hensyn til personer som ikke vil hverken nordmenn eller Norge noe godt.

Jeg skrev om dette i fjor på Document: – Når myndighetenes innvandringspolitikk forårsaker uskyldige menneskers død.

Det ligger en drapsliste ute på internett. Ikke en som oppfordrer til å ta liv, men som forteller oss navnene på alle nordmenn som er drept av innvandrere uten tilknytning til Norge.

Da var ikke drapslisten oppdatert siden 57 år gamle Marianne Amundsen ble brutalt knivstukket på NAV-kontoret i Bergen av Abdella Ahmed H. Han kom til Norge som kvoteflyktning sammen med familien sin i 2011 og fikk norsk statsborgerskap i 2019.

Tvedten er fra Bergen. Hva om Marianne hadde vært hans mor eller søster? Hadde han da synes at Ahmed var en berikelse for Norge?

Ett liv ble reddet, mens et annet måtte gå tapt.

Når vi snakker om Bergen, synes den pensjonerte samfunnsforskeren at opptøyene i sommer var en berikelse?

At NRK har lagt den ut på YouTube-siden sin, er oppsiktsvekkende. De har jobbet i tiår for å skjule baksiden av et multikulturelt Norge.

Enda rarere er det at de har publisert den under fanen «Ny i Norge» og oversatt saken til språket tigrinja, som de snakker i Eritrea.

Det er forskjell på innvandring og innvandring, fru Blom

Videre skriver Tvedten at Røe Isaksen tar «folk flest» til inntekt for en strengere innvandringspolitikk, men heller ikke dét er det grunnlag for, påstår han.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser nemlig at folk er blitt mer positive til innvandring og innvandrere i perioden 2014–2023.

Vi stoler mer på en bruktbilselger enn på tall fra aktivistene i Statistisk sentralbyrå. Andreas forklarer det best i kommentarfeltet:

Det er forskjell på innvandring og innvandring, «fru Blom». Spør en folk flest om arbeidsinnvandring fra Europa og flyktninger fra Ukraina, så tror jeg, utfra de jeg diskuterer med, at godt over 50 % er positive.

Spør en derimot om innvandring fra muslimske land i Afrika, Midtøsten og Østen, så kjenner jeg få eller ingen som er positiv til dette. Dette gjelder alle samfunnslag og aldersgrupper. Mange snakker med skrekk om svenske tilstander. Og de siste incidenter i Norge er med muslimer i «hovedrollene».

Muslimer i hovedrollen, skriver Andreas. Som mine «ikke i min bakgård»-barndomsvenninner ville Tvedten finne en slik kommentar fremmedfiendtlig og islamofobisk.

Tvedten påstår at innvandrere har blitt mer aktive i å definere seg selv og argumentere for at det går an å være del av et norsk mangfold og samtidig være norsk.

Det tror vi på, men dessverre gjelder ikke det den raskest voksende innvandrergruppen fra MENA-land, hvor de fleste ikke har interesse av å være en del av et norsk mangfold.

Mange ser heller at vi nordmenn omstiller oss til deres levemåte og tro – som for eksempel islam.

Islam vil trenge inn i hvert et hus og hvert et hjørne av Norge og strider mot våre demokratiske og kristne verdier. Den vil ødelegge alt vi står for, men enda vil samfunnseliten si at innvandring har vært en berikelse for Norge.

Mine barndomsvenninner er en del av den eliten.

Det er fem år siden diskusjonen jeg hadde med dem. Vi snakket om innvandring i landet vårt, og jeg sa at jeg var bekymret for utviklingen.

Det var alt som skulle til for at en koselig kveld ble forvandlet til en ubehagelig krangel hvor jeg allerede i utgangspunktet var taperen. Hvordan våget jeg, som ikke engang bodde i Norge, å uttale meg negativt om noe som helst her.

Det var nesten skremmende å oppleve hvordan mine venner reagerte på kommentaren min. Dette var ikke de samme jentene jeg vokste opp med i barndommen, og de tenkte sikkert det samme om meg.

Jeg forsto raskt at her nytter det ikke å si noe, men de kunne ikke la det ligge.

Det jeg husker best av samtalen, er at de begge var enige om at siden jeg ikke bodde i Norge, hadde jeg ingen kunnskap om immigrasjon eller noe som helst i gamlelandet.

Selv om jeg ikke hadde nevnt muslimer med et ord, eller sagt at all immigrasjon var et problem for Norge, fikk jeg høre at barna deres hadde mange muslimske venner som var kjempeflott ungdom.

Må’kke komme her og komme her

Neste kveld satt vi igjen sammen og snakket, og forsmådde meg var forsiktig med hva jeg sa. «Jeg må’kke komme her og komme her,» tenkte jeg. «Velg dine ord, Elisabeth».

Begge mine venninner bor i Oslo, i strøk som er forbeholdt øvre middelklasse. De har bra jobber og har av en eller annen grunn funnet menn som ikke mangler penger.

En av dem begynte å snakke om tiden da hun og mannen flyttet fra en bydel i Oslo til en annen – og hvor tragisk det var at de måtte forlate hjemmet de hadde bygd opp som de var så glad i. Jeg hadde aldri visst grunnen til at de flyttet, og spurte henne hvorfor.

Hun fortalte da at på barneskolen datteren gikk på, var det nesten bare utlendinger, og de flyttet til et bedre strøk, hvor de fleste på skolen var nordmenn. Hun la ut om hvor forferdelig det var å måtte flytte, men de hadde ikke noe valg.

Er det mulig?

Ja, det er det. Jeg leser kommentarfeltene og vet at mange av dere lesere går igjennom lignende scenarier med venner og familie.

Jeg ventet på en reaksjon fra venninne nummer to, men hun blunket ikke engang. Det var bare 24 timer siden jeg hadde fått huden full av de to for min «fremmedfiendtlige» kommentar.

Jeg fikk til slutt stotret ut av meg på engelsk: – Not in my backyard, I see.

Begge venninnene mine så på meg som om jeg hadde to hoder og lurte på hva i helsikes jeg snakket om.

De tok ikke hintet og begynte heller å snakke om andre ting: I cried in my beer.

Point of no return

Innvandringspolitikken må bli strengere, og samfunnseliten må innrømme at de tok feil, sa Torbjørn Røe Isaksen.

Jeg vet ikke om Inge Tvedten er en «ikke-i-min bakgård»-type, men det finnes altfor mange mennesker i Norge som er som ham og mine barndomsvenner.

Vi klandrer ikke alle for at politikerne for mange år siden bestemte at vi skulle bli en multikulturell nasjon om vi ville det eller ei, men vi klandrer dem som i dag ikke vil innrømme at de tok feil. Spesielt de som aldri ville ha innvandrere i sin egen bakgård.

Skulle de en dag likevel innrømme at de tok feil, er det antageligvis for sent fordi vi har kommet til et punkt hvor det ikke lenger fins noen vei tilbake.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»