Enhet på venstresiden har alltid vært et mål for mange med sitt politiske hjerte til venstre, men det har alltid endt som en uoppnåelig drøm.
Arbeiderpartiet var fra starten av det eneste partiet til venstre for borgerligheten. Den russiske revolusjonen skapte splittelse. Arbeiderpartiets innmelding i Den kommunistiske internasjonalen gjorde at høyrefløyen i Ap brøt ut og dannet sitt sosialdemokratiske parti i 1921. I 1923 hadde Ap fått nok av Moskva og meldte seg ut av kommunistinternasjonalen. Det førte til at kommunistfløyen dannet Norges Kommunistiske Parti. Dermed ble det tre partier på venstresiden frem til Ap og sosialdemokratene fusjonerte i 1927 og la grunnlaget for Arbeiderpartiets enestående posisjon i norsk politikk i mer enn to generasjoner.

I fredsdagene i 1945 ble det forsøkt å få til en samling om Arbeiderpartiet, men NKP var så opptatt av å være lydhør for Sovjetunionen, at forsøket falt i fisk.

16 år senere ble Sosialistisk Folkeparti stiftet. NKP var så diskreditert at Moskva trengte en ny influenser i Norge. SF-suksessen var beskjeden, men stor nok til at Ap tapte det stortingsflertallet som partiet senere aldri har gjenerobret. SF forsvant fra Stortinget.

Men Europa-spørsmålet brakte partiet tilbake i 1973 gjennom Sosialistisk Valgforbund, som samlet alle venstrekrefter og ble til Sosialistisk Venstreparti. At NKP ikke ble med i fusjonen, betød lite fordi partiet var falt til under eksistensminimum. SVs entré var situasjonsbestemt (EF/EU), og partiet holdt på falle ut av Stortinget allerede etter fire år.

SV forble i mange år et parti Ap ikke trengte å ta noe stort hensyn til på Stortinget, men etter årtusenskiftet kom det rød-grønne alternativet opp som en mulighet da Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga fant sammen. Det ble åtte rødgrønne regjeringsår, men hvor resultatene ble så små og slitasjen så stor at det kom som en lettelse for SV og Sp at Erna Solberg og Siv Jensen fant sammen i regjering. Det var få i Norge som savnet Jens Stoltenberg-regjeringen.

Når Høyres kollaps i 2021 ikke ledet til en rødgrønn trepartiregjering, kom det av at Sp satte foten ned for SV. Sp mener de to partiene er uforenlige størrelser. Trygve Slagsvold Vedum har en klarere borgerlig forankring enn sine kvinnelige forgjengere. Sp har gjort seg mer gjenkjennbart.

Jonas Gahr Støres førstevalg var et rødgrønt regjeringstrekløver, men han måtte nøye seg med Sp. Å trekke Miljøpartiet De Grønne med i en regjeringskabal er en tanke som knapt har streifet Støre. MDGs rike hører ikke denne verden til. Partiet har klare islett av fascistisk tankegang. MDG vil ikke bare tvangsdirigere folks levesett og handlinger, men også ensrette deres tenkemåte. Slik sett er partiet på linje med den ufyselige ideologien i store europeiske land i mellomkrigstiden.

LO har lenge ivret etter å gjenskape en ny trepartiregjering, men Peggy Hessen Følsvik medgir overfor Aftenposten at dette er helt urealistisk «i denne stortingsperioden». SV-leder Kjersti Bergstø etterlyste i Klassekampen forleden evnen til større samling på venstresiden, men forstår at dette bare forblir et hjertesukk.

I et intervju med Aftenposten onsdag skryter Jonas Gahr Støre av Kjersti Bergstø og mener dessuten å ha hørt andre signaler fra Rødt etter at Marie Sneve Martinussen avløste Bjørnar Moxnes som leder. Vi forstår ikke poenget med å sende fra seg slike hyrdetoner. Støre bør innse at partiene på venstresiden er så innbyrdes ulike at en nærmere samling ikke har noe for seg.

Mens Rosenborg-trener Nils Arne Eggen med Godfot-teorien var opptatt av at spillerne skulle spille hverandre gode, bidrar aktørene på politikkens venstreside til å gjøre hverandre dårlige. Ap lider under Sp’s gjennomslag, og av at SV på Stortinget presser frem enda flere ydmykelser. Sp stresses av velgerne for hver venstrevri partiet må bite i seg, og som bare gir SV velgergevinst.

Når Raymond Johansen og andre valgtapere fabler om å trekke MDG inn i et parlamentarisk samarbeid med regjeringsdeltakelse som mål etter hvert, overser han at det nettopp var samrøret med MDG som brakte Oslo Ap ned på 16 prosent ved kommunevalget, og på tilsvarende vis gjorde at Trondheim Ap fikk smake velgernes vrede over partiets knefall for det grønne velgerskremslet.

Rødgrønn enhet i det nasjonale styringsverket er bare en drøm – og vil vedbli å være det.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»