Fred kommer alltid med en pris. Frihet krever alltid innsats. Dette gjelder i Midtøsten, det gjelder her hjemme, det gjelder i forholdet mellom stater og mellom stater og religiøs-politiske grupperinger overalt.
Du kan få fred à la våpenhvilen mellom Israel og Hamas. Men den er skjør og midlertidig – akkurat som i Folketinget, der et flertall har forbudt upassende håndtering av hellige skrifter, selv om enhver idiot vet at det er Koranen de sikter til.
Til det er det bare å si: Ja da, du kan slutte fred med Koranen i 10 minutter, men Koranen slutter aldri fred med deg. Dens mest rigide støttespillere drar stadig friheten til forhandlingsbordet.
Snart krever de litt mer anerkjennelse, respekt, toleranse, likeverd og litt flere menneskerettigheter à la retten til ikke å bli fornærmet. Snart ber de oss holde kjeft om vår egen kristendom, sekularisme og det som kalles «hvite privilegier» og vår «iboende rasisme». Kanskje de angriper oss med kniver, skytevåpen eller selvmordsbomber; kanskje ikke.
Men steg for steg får vi israelske tilstander i Europa.
Fred er alles drøm og utopi, inkludert min. Vi næres av det, vi er fascinert av det; komponister har skrevet salmer, poeter har besunget den, til og med vitenskapsmenn er enige med hippiene i at vi må gi fred og forståelse en sjanse til. Det hele er veldig fristende.
Uten fred kan vi ikke skape kunst og vitenskap, holde musikkfestivaler eller produsere fetaost, epleskiver og julegodteri. Uten fred kan ikke barna våre vokse opp under trygge forhold og bekymringsløst spille ball i hagen. Uten fred blir livet en kamp, og sivilisasjonen vår blir redusert til en liten hule, et ly for natten.
Det er bare den avgjørende detaljen at livet er en kamp og at vår sivilisasjon er en lysning i villmarken. Resten av verden er ikke satt opp som vår, og vil heller ikke være det.
Det er vår oppgave å forsvare det som er europeisk og dansk på samme tid. Det er ingen andre enn oss som gjør det.
Derfor må alle som ønsker fred, forberede seg på krig, som det romerske ordtaket sier, selv om det er ubehagelig å bli minnet om dette så nær oppunder jul.
Men krigen i Ukraina og Israel understreker den romerske sannheten, som strider mot alle våre automatiske reaksjoner og stemningen på Politiken og i DR Byen. Pasifistene tror det, liberalistene håper det, men innerst inne vet resten av oss at det er en søt løgn. Fred og frihet følges ikke ad.
Friheten må derfor kontinuerlig forsvares hvis den skal forbli frihet og ikke en forfalskning. I beste fall forsvares den politisk, i verste fall fysisk. Da havner vi i borgerkrig.
Derfor må vi ha nok politi, etterretningstjenester, trente væpnede styrker, våpen, fly, fregatter, ammunisjon og allierte til å forsvare oss mot våre fiender, som ifølge den siste risikovurderingen blir mer og mer kapable.
Krig og forsvarsberedskap er bindeleddet mellom fred og frihet. For uten forsvarsberedskap og statens voldsmonopol risikerer den søte drømmen om evig fred å føre oss til katastrofe.
Forsvarsevne bytter fred med frihet. Frihetens kjerne, som Hannah Arendt understreker i en tekst som nettopp er oversatt til dansk med tittelen «Friheden til at være fri» (Forlaget Klim), er deltakelse i offentlige anliggender. Når den begrenses (som med Koranens bevaringslov), svekkes friheten til å være fri.
Materielt sett oppstår denne friheten ved å være fri for savn, dvs. å ha fritid, dvs. ikke alltid være opptatt med å tjene til livets opphold, men styrket åndelig ved å være fri fra frykt.
Etter hvert som islamsk kultur vinner terreng i Europa, vokser frykten for å si, gjøre eller tenke feil. Dette er fordi islam, forstått som skriving, undervisning og praksis, inneholder politiske undertoner og overtoner – og er dermed ikke bare et spørsmål om tro. Islams rettferdighet er en rettferdighet for gjerninger, ifølge hvilken frihet må underkaste seg fred, og det hjelper absolutt ikke at våre herskere smisker for islamisme.
Vil du ha fred? Vel, da må du bare underkaste deg Allahs soldatreligion. Så går du inn i fredens hus.
Vi må ikke la oss lokke inn i fredens hus eller gi etter for de mange truslene om bål og brann hvis vi ikke gir etter. Vi må ikke innordne oss.
Vi må stole på oss selv, beskytte jødene og huske at fred og frihet ikke følger hverandre, spesielt ikke når det gjelder islamsk kultur. For fred kommer alltid med en pris, og frihet krever alltid en kollektiv innsats.
Mikael Jalving
Historiker, forfatter, blogger
Opprinnelig Jyllands-Posten
Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!
