Faktisk.no har hatt to «faktasjekkere» som røper en dypt foruroligende tendens. I begge tilfeller handler det om å så tvil om de mest forferdelige handlingene Hamas begikk 7. oktober, og spørre om de virkelig stemmer. Faktisk.no er ikke alene om denne tendensen. De er representative for en stadig mer konsensuspreget norsk presse. Men vi snakker ikke her om noen vanlig hendelse. Vi snakker om det verste angrep på jøder siden Holocaust.

Faktisk.nos angrepsjournalistikk minner om den revisjonismen som forfattere som David Irving har stått for: Det som skjedde med jødene er ikke så ille som det offisielt heter. De overdriver. Historiene må tas med en klype salt. Eller: Kanskje de er et falsum?

Metoden er velkjent fra revisjonistene side: Finn en detalj og påvis en uoverensstemmelse. Det spiller ingen rolle hvor perifer den er. Den kan brukes til å velte hele lasset, dvs narrativet om 7. oktober.

Debunking kaller man det på amerikansk. Å rive masken av, ta rotta på.

Norske medier jobber for å debunke staten Israel og dermed jødenes rett til et hjemland. De er fullstendig uinteressert i omstendighetene og historien bak. Fra deres side handler alt om angrep.

Fra du står opp til du legger deg drønner det som kanoner.

I helgemorgen hører jeg Isabelle Ringnes etterlyser at næringslivet engasjerer seg i krigen. Jeg spisser ører. Hva er det hun mener? Hun sier det er kontroversielt å mene noe. Virkelig? Er hun på Israels side? Så kommer det: Tenk på alle barna som dør på Gaza! Det dør et barn minutt for minutt og hun formelig roper det, som om vi aldri har hørt det før. Men vi hører det hele tiden. Dag ut, dag inn.

Oslo 20200831.
Isabelle Ringnes etter debatten om jobbskaping og bærekraft under NHOs lansering av «Neste Trekk – veikart for fremtidens næringsliv». Debatten finner sted på Deichman i Bjørvika i Oslo. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Isabelle Ringnes er datter av den kjente eiendomskongen Christian Ringnes. Isabelle vet tydeligvis ikke mye om utenrikspolitikk og Midtøsten. Hun er et produkt av NRK og TV2. De lærer publikum opp til å tenke med maven: Bildene kan ikke lyve. Indignasjonen rommer sin egen selvrettferdighet, men det oppdager man aldri i den norske andedammen. Den befolkes av mennesker som speiler seg i hverandre. Isabelle Ringnes kunngjorde i fjor at hun var forlovet med Skage Grønneberg, som leder næringslivsavdelingen i Miljøstiftelsen Bellona. Disse navnene er viktige, for de er en selvbestaltet elite som føler de har eierskap til offentligheten og rett til å forme den.

NRK hadde invitert Nina Melsom fra NHO og utfordret henne til å få med næringslivet i det som i virkeligheten var en fordømmelse av Israel. Det er jo alltid det når det handler om Israel: Folkerett! Den må jo alle slutte opp om! Ikke forvirr med land som Iran, Pakistan eller bruk av klasebomber. Folkeretten er selvforklarende, eller er den ikke det?

Rettferdigheten lukter av selvrettferdighet. Denne narsissismen er bare blitt sterkere jo rikere vi er blitt og det streifer ikke den norske eliten at den kan få konsekvenser.

Nina Melsom var klok nok til å trå varsomt. Hun nevnte at de representerer 33.000 medlemmer med ulike interesser og syn, bedrifter som vil ha ansatte på begge sider. Hun nevnte i stedet ytringsfrihet, med vekt på frihet, ikke ytringsplikt.

Men det er hva som er regelen i det nye Norge: Ytringsplikt. Alle skal ha samme mening og det er å slutte opp om palestinerne.

Men da må Israel tas ned et hakk og det er hva faktisk.no har gitt seg i kast med.

De sår tvil om Hamas’ grusomheter virkelig var så grusomme som israelerne hevder. Overskriften taler sitt tydelige språk:

Udoku­mentert påstand om brutale overgrep mot gravide

Allerede de to første ordene avslører hensikten til Olav Østrem og Kajsa Garmann Lønrusten. Østrem har en fortid fra Klassekampen. Han er gift med Nazneen Khan-Østrem, forlagsredaktør og kommentator i Aftenposten. Garmann Lønrusten er ung og urban. Utdannelse fra Kings College, London. Studerer ved Oslo Met og har jobbet for TV2. Hun har ikke tyngden som Østrem har.

Oslo 20231026.
Kajsa Garmann Lønrusten er journalist i Faktisk.no.
Jobben hennes er å avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter.
Foto: Heiko Junge / NTB

De to bruker konsekvent ordet «påstand» om de dokumenterte grusomhetene.  Faktisk.no hevder at bestialitetene ikke er «dokumentert», til tross for at de ble dokumentert av Hamas selv i sanntid.

Hva er det Østrem tog Garmann Lønrusten forlanger? Implisitt sier de at alt som kommer fra Israel ikke er til å stole på. Kun hvis det er verifisert av tredjepart kan man gi det godkjentstempel.

Hvis man anla samme krav til Holocaust ville man kunne si at gasskamrene er en påstand, for ingen kom tilbake og fortalte hva som skjedde.

Revisjonistene følger samme spor: Det er fysisk umulig å ta livet av så mange mennesker på så kort tid.

Olav Østrem og Garmann Lønrusten underslår et viktig premiss: Mange av mediene de viser til har journalister som heller ikke vil at Israel skal få sympati. De ser at grusomhetene legitimerer Israels krig mot Hamas og ønsker derfor å svekke den. Det opereres med to helt ulike standarder. Det er forskjell mellom medier og individuelle forskjeller, men dette er ikke faktisk.no-journalistene opptatt av. Eller: de har ikke lenger kunnskapen og dømmekraften til å se forskjellen.

De er representanter for det som Olavus Norvegicus kaller elitens fordummelse.

Borgerskapets og arbeiderklassens dumhet overgås imidlertid av elitens, og den er dessuten mer alvorlig, for det er her ondartede varianter av den intelligente dumheten er mest utbredt. Det sosiale stratum som skulle stå for fornuft, erfaring og samfunnsorden, og som ideelt sett skulle opprettholde en moralsk standard som modell og eksempel for resten av befolkningen, var ikke lenger i stand til å motstå den moralske og intellektuelle korrupsjonen. Når deler av eliten dessuten aktivt eller passivt medvirket, var utviklingen til diktatur ikke til å stanse.

Beskrivelsen av det tyske samfunnet som fødte nazismen og gjorde Hitler mulig, passer på dagens Norge. Det er den uhyrlige sannhet.

Tror man virkelig at man kan ustraffet lefle med Hamas og angripe sannheten om 7. oktober?

At de tør!

Etter 7. oktober er det avdekket en tydelig rød linje mellom de som står på sivilisasjonens side og de som forsvarer barbariet.

Ved å angripe jødenes lidelser har faktisk.no vist at de er på barbariets side.

Du skal være drevet av noe destruktivt for å tørre å angripe de verste historiene fra 7. oktober: Halshuggingen av babyer og oppspretting av gravide og drap på fosteret.

Men Østrem og Garmann Lønrusten «tør» på vegne av norsk presse. Dette er ikke skandaløst. Det er noe langt verre.

På Document TV har vi vist pressekonferansen med de to redningsarbeiderne som forteller om torturen av en familie. Den hadde detaljer som gjorde at selv disse erfarne redningsarbeiderne hadde tungt for å snakke.

Alle som har vært i nærheten av det som utspant seg har reagert på samme måte: De har sett inn i en ondskap som gjør at de ønsker å trekke seg tilbake og vil ikke gjengi detaljer som er for grusomme å gjengi. Man får et glimt inn en dør og vil ikke gå inn. La den stå på halvgløtt, det holder.

Men disse journalistene slår den igjen og sier det ikke er noe bak døren. Det er bare påstander.

Liknende påstander kunne man lese da en frivillig ved et militært likhus nært Tel Aviv ble intervjuet av Daily Mail 20. oktober. I artikkelen er arbeideren identifisert kun ved fornavn, og til den britiske tabloidavisa forteller hun om jobben med å vaske kroppsdelene til de drepte i Israel etter 7. oktober. Kvinnen, som er en del av IDFs rabbinerkorps, kommer i intervjuet med en rekke eksempler på det hun gjennom sitt arbeid mener å kunne si er skader som følge av Hamas’ brutalitet. «En baby var skåret ut av en gravid dame og halshugget, og deretter fikk moren hodet hugget av», er blant det hun forteller.

Tidligere leder for de militære rabbinerne i det israelske militæret, rabbiner Israel Weiss, fortalte til Politico 15. oktober om arbeidet med å identifisere døde etter angrepene. Blant uhyrlighetene han trakk fram, var det å se en gravid dame som hadde fått magen skåret opp og babyen dratt ut.

Hva er poenget med å så tvil om akkurat denne historien? Faktisk.no introduserer plutselig «en video» uten å si noe om hvor den kommer fra. Den er blitt avslørt av et spansk nettsted og leseren må tro at det er den opprinnelige historien som er punktert. Men deter Østrem og Garmann Lønrusten som manipulerer.

Påstanden om den gravide kvinnen har også blitt spredt sammen med en video som «bevis» på at dette skjedde.

De spanske faktasjekkerne i Maldita publiserte 28. november en faktasjekk av videoen som skulle vise en gruppe fra Hamas som åpnet opp magen til en gravid kvinne i Kibbutzen Be’eri.

Men videoen viser noe helt annet. Den er nemlig fra Mexico i 2018.

Faktisk.no skriver ikke hvor videoen kommer fra, men leserne blir forledet til å tro det er IDF.

Språket i denne artikkelen som i den forrige om halshugging av spebqrn er kjølig og distansert. De viser til Hanne Skartveit som var i Israel på lukket visning med Hamas-videoer. Hun skildrer lakonisk hva hun så:

Når filmen er over, orker jeg ikke å snakke med noen. Det tar tid å finne ord.

Skartveit forstår hvorfor Israel må eliminere Hamas.

Israel kan ikke leve med en terrororganisasjon på den andre siden av grensen som målrettet går løs på sivile. Som massakrerer kvinner og barn, på bestialsk vis. En IS-lignende terrororganisasjon, men som i tilfellet Hamas befinner seg bare noen få kilometer unna Israels egne borgere.

Hun nevner også at Hamas har bygget tuneller til seg selv, ikke sivilbefolkningen.

En liknende visning ble arrangert for norske journalister i Oslo i starten av november. Nettavisens Edvard Ertesvåg, som for tiden hospiterer i Faktisk Verifiserbar, var blant dem som var til stede og avisen hans publiserte i den anledningen denne artikkelen. Til Faktisk.no sier Ertesvåg at visningen ikke inneholdt elementer som tilsier at et foster ble skåret ut av sin mor før de begge ble drept.

– I visningen ble vi presentert for en rekke bilder av lik, men heller ikke der var det noe som tydet på at den konkrete hendelsen skulle ha funnet sted, sier Ertesvåg.

Dette betyr ikke at den påståtte hendelsen med den gravide kvinnen ikke har funnet sted, men at den typen ekstrem brutalitet ikke er dokumentert via IDFs visuelle presentasjon av Hamas’ råskap under angrepet.

Faktisk.no klarer ikke påvise at historien ikke er sann. Men de jakter på den og underveis sår de tvil om grusomhetene virkelig har funnet sted. Hvis spebarnshalshugg og oppspretting av gravide ikke stemmer, blir det hengende en sky av tvil over jødenes versjon. Østrem og Garmann Lønrusten hopper bukk over at alt det Hanne Skartveit fikk se var filmet av Hamas selv.

Terroristene filmet seg selv og hverandre mens de holdt på med sine massakrer. Mange av dem har hatt kamera festet på kroppen, så alt de sier og gjør, blir dokumentert. Slik kan verden etterpå se hva de har gjort. I makabre “skrytevideoer”.

Sammen med Hamas sine egne opptak, er det også lydopptak, film fra bilkameraer, fra ofres mobiltelefoner, overvåkingskameraer i landsbyene, og fra terroristenes egne sosiale medier-kontoer.

Hun skildrer lakonisk hva hun så – kun notatblokk var tillatt. Denne scenen holder for meg:

En far og to gutter, rundt 10 og 12 år, løper i underbukse i full fart ut av huset og inn i bomberommet i hagen. Terroristene kommer etter og kaster en granat. Faren kommer ut fra bomberommet – og blir drept. De to guttene løper tilbake til huset, fulle av blod. Opptaket viser at den ene gutten har skadet øyet, kanskje mistet det. Broren trøster ham. De prøver å rense sårene til hverandre. Etter en stund løper de ut. Vi vet ikke hva som skjedde videre med dem.

Dette kunne vært skrevet i Polen under annen verdenskrig.

I Norge føler norske jøder seg hensatt til den tiden når de skrur ned mezuzaen fra dørkarmen og legger davidstjernen i skuffen.

Det er norske journalister som er med på å gi norske jøder den følelsen.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.