Irsk politi pågriper en demonstrant som protesterer mot knivangrepet på små barn i Dublin den 23. november 2023. Foto: Brian Lawless / PA via AP / NTB.

Fremmed­kulturelles vold mot europeere møtes med taushet hos våre såkalte ledere. Men hvis europeere reagerer med sinne på denne volden, kommer de såkalte lederne straks på banen for å bekjempe «høyre­ekstremisme».

Denne lærdommen er ikke egentlig av ny dato, men sjelden har den blitt illustrert så tydelig som med reaksjonen fra franske og irske myndigheter og medier etter angrepet på landsbyfesten i Crépol natten til 19. november og angrepet på de små barna i Dublin den 23. november, med algeriere i hovedrollen begge steder.

For det lille som måtte ha vært av toneangivende personers fordømmelser av volden mot sakesløse både i Frankrike og Irland, har siden druknet i fordømmelsen av reaksjonene.

Lørdag ble seks unge menn arrestert da de forsøkte å marsjere inn i bydelen La Monnaie i Romans-sur-Isère, der størsteparten av voldsgjengen som herjet i Crépol kom fra, mens de ropte slagord som «rettferdighet for Thomas», «islam ut av Europa» og «Frankrike er vårt». De er tiltalt for vold mot politiet etter å ha brukt fyrverkeri mot ordensmakten, og risikerer nå ti måneders fengsel.

Den politiske reaksjonen lar ikke vente på seg. Frankrikes innenriksminister Gérald Darmanin tar til orde for å forby grupper tilhørende «ultrahøyre» som svar på voldelige protester mot drapet på 16 år gamle Thomas.

Men hvor er den politiske reaksjonen mot algeriere som anser innfødte franskmenn for å være fritt vilt?

Problemet er at offentligheten later som om det ikke finnes en lang forhistorie her, bemerker Front Populaire. Opptøyene i Frankrike i juni og juli, de verste i manns minne, er allerede glemt. Alle de barbariske drapene på franskmenn de siste årene er glemt. Ingen politikere har gått ut og fordømt eller lansert tiltak.

Som Douglas Murray flere ganger har påpekt, er europeiske ledere mest opptatt av å bekjempe sekundære problemer, ikke primære. Og det får vi bekreftet gang på gang, ikke minst når britisk politi tolererer oppfordringer til folkemord under kjempeopptog i London, og arresterer dem som protesterer mot opptogene.

Dynamikken er ikke svært forskjellig i Irland. For selv om utviklingen ikke er gått like langt på den grønne øya, finnes det en forhistorie også der, konstaterer Andrew McQuillan i The Spectator. For knivvolden mot de små barna i Dublin i forrige uke skjedde også mot et bakteppe av økende vold i byen, som inntil forholdsvis nylig stort sett var en idyll.

This, after all, was not the first act of random street violence in Ireland in recent times. There was a stabbing at Dublin Airport in September, while a woman was stabbed in the centre of Dublin on Chatham Street on Thursday night last week.

Etter offentliggjøringen av den ferske statistikken fra tysk politi er det ingen tvil om at fremmedkulturelle jevnt over er svært mye farligere for innfødte europeere enn omvendt.

Men det er europeeres reaksjoner som er verst for makteliten. Hvis det brenner fem biler i Irland når en algerier prøver å drepe fem år gamle barn, er det en skandale. Hvis det brenner fem tusen biler i Frankrike etter at politiet kommer i skade for å drepe en forbryter, er det ingen som tar notis av det.

Det er svært moteriktig å snakke om forholdsmessighet etter 7. oktober. Ser man svært mye til den etterlyste egenskapen her? Det er makteliten som lenge har ført identitetspolitikk på inntrengernes vegne. Kanskje får de identitetspolitikk i retur fra de innfødte.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», heter det i et av Arnulf Øverlands mest kjente dikt. Men det er akkurat det som skjer når alarmklokkene ikke ringer hos våre såkalte ledere når innfødte europeere er fritt vilt.

Og av disse siste forlanges det ganske enkelt at de tåler så inderlig vel den vold som rammer dem selv. Dette er en – unnskyld uttrykket – nokså ræva sosial kontrakt. Vi bør ikke bli overrasket hvis den ikke holder i lengden.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!