I 380 e.Kr. erklærte Romerrikets keiser Theodosius den store kristendom som offisiell statsreligion. Ifølge beregninger gjort av historikeren Peter Turchin utgjorde kristne dengang en majoritet på 76,3 prosent av imperiets befolkning.
Det er muslimer som migrerer
En overveiende andel av migrantene til Europa er muslimer. Selv om alle nuværende 28 EU-medlemmer pluss Norge og Sveits, skulle stenge grensene, vil den muslimske befolkningsandelen fortsette å vokse på grunn av aldersprofil og fruktbarhetstall, konstaterte The Guardian i 2017.
Befolkningsfremskrivninger antyder at muslimer rundt 2160–2170, altså om fire-fem generasjoner, vil nå nivåer på høyde med Theodosius’ kristne befolkning i Romerriket i land som Frankrike, Sverige og Spania mens land som Storbritannia, Belgia, Italia, Sveits, Hellas, Irland og Litauen vil trenge ytterligere en generasjon på å nå Theodosius’ statsreligions-nivå.
Norge: 17 prosent muslimer i 2050
I 2019 estimerte forskerne Pierre og Alexandra Rostan på vegne av Higher College of Technology i Abu Dhabi, om og når muslimer kan ta over som demografisk majoritet i europeiske land. En lignende studie ble gjennomført i 2017 av det amerikanske Pew Research Centre, og de kom frem til lignende resultater:
– Selv om all migrasjon til Europa skulle stanse umiddelbart og permanent – et «nullmigrasjonsscenario» – forventes den muslimske befolkning i Europa å øke til 7,4 prosent innen 2050.
I et høyt migrasjonsscenario med samme religiøse sammensetning av migrantene (86 prosent muslimer), vil muslimer kunne utgjøre 14 prosent av Europas befolkning allerede i 2050.
– I 2050 vil det være nesten tre milliarder muslimer i verden, opp fra 1,8 milliarder i 2017. En vekst på 70 prosent mens verdens befolkning vil vokse med 32 prosent i samme periode.
De forventede vekstratene for andre religioner er til sammenligning 34 prosent for kristendommen, hinduismen 27 prosent og jødedommen 15 prosent, ifølge professor Afshin Ellian.
Islams enorme vekst skyldes først og fremst muslimers globalt sett høyere fødselsrate. Hvis tendensen fortsetter vil det på verdensplan være flere muslimer enn kristne i 2070.
Europa 2200
I 2200 vil muslimer utgjøre rundt 50 prosent av den norske befolkning.
Ifølge fremskrivninger fra PSU Research Review fra 2019 vil Vest-Europa i stor grad være muslimsk innen 2200. I Frankrike, Storbritannia, Belgia, Italia, Sverige, Sveits, Hellas, Irland og Litauen vil mer enn tre fjerdedeler av befolkningen være muslimer. I Norge, Nederland og Tyskland vil andelen være noe lavere, men dog rundt 50 prosent. Idag ligger andelen på rundt ti prosent.
Den voksende muslimske befolkningen vil forandre Europa sosialt, politisk og økonomisk. Eksempler på endringer som allerede er kommet eller vil komme, er bygging av moskeer, bønnerop fra høyttalere, kommersialisering av halal-mat og -produkter, arbeidsbyrde og arbeidstidsordninger med ramadanbegrensninger, lover som favoriserer den muslimske befolkning og økende innblanding fra ikke-europeiske myndigheter i europeiske politiske anliggender.
Islamskeptiske politiske partier vil i en første fase få økende oppslutning, men dette vil spises opp (vi ser tendensen under siste valg i Nederland) av en tilsvarende økning av muslimers deltagelse i demokratiske prosesser, og smuldre hen når muslimene er i flertall eller oppnår flertall sammen med krefter som støtter islamiseringen.
Europeisk sharia
Bindende sharialovgivning for alle borgere er idag innført i 15 land. Disse har alle en muslimsk majoritet på 90 prosent av befolkningen eller mer. 32 land har et «dobbelt» lovsystem der islamsk sharialovgivning gjelder for muslimer eller i visse subnasjonale regioner. Dette er tilfelle i land som Thailand, Kenya, Uganda, India, Israel og Ghana hvor bare mellom 5,4 og 19,9 prosent av befolkningen bekjenner seg til islam. Det er derfor fullt mulig å tenke seg at sharia kan bli innført som parallelt rettssystem i byer eller områder der muslimer kommer i absolutt flertall – eksempelvis i deler av Sverige, Tyskland, Frankrike, Storbritannia.
Mye kan skje fort
Hvorvidt denne utviklingen vil fortsette, er selvfølgelig uklart.
Fremtidige migrasjonsnivåer kan ikke forutsies. De er ikke bare knyttet til politiske og økonomiske forhold utenfor Europa, men også til sosiale, økonomiske og politiske endringer innenfor Europa, og her kan mye skje fort.
Som en reaksjon på det europeiske sivilisasjonssjokket – den nye utryggheten, terroren, den sosiale og økonomiske pris den jevne mann betaler, smertefulle angrep på kulturbærende ideer og institusjoner – er det vokst frem mye velbegrunnet skepsis til det multikulturelle samfunnseksperiment vi er midt oppe i.
Demografisk Reconquista
Motstand, demonstrasjoner og borgervernslignende reaksjoner fra en frustrert og sint lokalbefolkning, har plukket i stykker – snudd den opp-ned og vendt den en gang så effektive, moralsk bedøvende berikelses- og mangfolds-retorikken mot seg selv.
Makthavernes statistisk forutsigbare utvikling mot «mangfoldssamfunnet» kan uforutsett forstyrres av en folkelig europeisk oppvåkning; ny forsvarsvilje, nye politiske standarder, nye målbærere av motstand – en ny bevissthet om det Europa vi har felles fra Nordkapp til Gibraltar, fra Bjargtangar til langt inne i det russiske.
Vi har sett tilløp til protestbevegelser i flere land; nu sist i Spania. Gert Wilders formidable valgresultat i Nederland er også et tegn i tiden.
Heard all across Spain “Spain is Christian, not Muslim!” pic.twitter.com/4WpxwKSL9B
— 🇺🇸ProudArmyBrat (@leslibless) November 21, 2023